Døende galler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Døende galler, romersk marmorkopi av en hellenistisk skulptur, slutten av 200-tallet f.Kr. (Kapitolmuseene i Roma).

Døende galler (italiensk: Galata Morente) er en antikk romersk marmorkopi av en tapt hellenistisk skulptur som er antatt[1] å ha blitt utført i bronse, bestilt en gang mellom 230 f.Kr. og 220 f.Kr. av Attalos I Soter av Pergamon for å feire hans seier over de keltiske galatere i Anatolia. Den nåværende sokkelen ble lagt til etter at den ble oppdaget. Skulptørens identitet er ukjent, men det har blitt foreslått at Epigonus, hoffskulptør i Pergamon, er opphavsmannen.

Statuen avbilder en døende galler (galater) med enestående realisme, spesielt i ansiktet, som opprinnelig kan ha vært malt.[2] Hans mustasje, sammenfiltret hår og halsring av tvinnet metall identifiserer ham som barbar. På siden er det et stikksår og blodet er avbildet mens det renner ut. Han ligger på sitt falne skjold og et sverd og andre objekter ligger ved siden av ham. Med unntak av halsringen, en torq, er han naken, støtter vekten av kroppen med en arm mens kreftene hans forsvinner. Øyensynlig har han kjempet inntil døden, nektet å akseptere sin skjebne, inntil han er avbildet i det øyeblikket hvor han resignerer overfor døden. Statuens totalitet formidler en smerte som går hinsides den fysiske smerte i nederlagets kvaler hvor det som gjenstår er døden.

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Døende galler, detalj som viser hans hode og halsring.

Det er antatt at statuen ble gjenoppdaget tidlig på 1600-tallet i løpet av utgravningene ved byggingen av fundamentet for Villa Ludovisi. Det ble først nedtegnet i inventarliste i 1623 som en del av samlingene til den mektige Ludovisifamilien i Roma. Villaen ble bygd i området hvor de antikke Sallusthagene lå. Da Ludovisi-eiendommen ble bygget over på slutten av 1800-tallet ble mange andre oldtidsgjenstander oppdaget[3], mest kjent er «Ludovisitronen» (ikke en trone, men blokk hvit marmor som har relieff av Venus' fødsel). I 1633 var statuen i Ludovisi Palazzo Grande i Pincio rett utenfor Roma. Pave Klemens XII anskaffet seg den for Kapitolmuseene. Som en av de mest berømte romerske antikviteter ble den tatt av Napoléon Bonapartes soldater under vilkårene i Tolentino-traktaten, og framvist med andre italienske kunstverker i Louvre i Paris inntil 1816 da den ble gitt tilbake til Roma.

Fremstilling av gallere[rediger | rediger kilde]

Statuen er både en påminnelse av gallernes nederlag, således demonstrere styrken til det folket som beseiret dem, og et minnesmerke til deres mot som verdige motstandere. Statuen kan også gi bevis til å bekrefte antikke opptegnelser om gallernes kampstil – Diodorus Siculus, en greske historiker som levde på Sicilia, rapporterte at «Noen (gallere) brukte brystplater av jern i strid mens andre kjempet nakne, ga tillit til kun den beskyttelsen som naturen gir.».[4] Den greske historikeren Polybios skrev en stemningsfull redegjørelsen om de galliske taktikker mot en romersk hær i slaget ved Telamon i år 225 f.Kr.

«Insubrene og boiere bar bukser og lette kapper, men galaterne, i deres lidenskap for ære og trassig ånd, hadde kastet deres klesdrakt og tok opp posisjon foran hele hæren nakne og bar intet annet enn deres våpen... Framtoningen til disse nakne krigerne var et skrekkinjagende syn for de var alle menn av glimrende fysikk og i sin beste alder.»[5]

Den romerske forfatteren Titus Livius nedtegnet at kelterne i Lilleasia kjempet nakne og at deres sår var lette å se på deres hvite kropper.[6] Den greske historikeren Dionysios fra Halikarnassos anså at dette var en tåpelig taktikk: «Våre fiender kjemper nakne. Hvilken skade kan deres lange hår, deres rasende utseende, deres skramlende våpen gjøre oss? Disse er kun symboler på barbarisk skrytefullhet.»[7]

Avbildningen av denne bestemte galleren som naken kan også ha vært hensikten å gi ham verdigheten av heroisk nakenhet eller patetisk nakenhet. Det var ikke sjelden for greske krigere å bli tilsvarende avbildet som heroiske nakne, eksemplifisert av pedimentskulpturene i Afaiatemplet på den greske øya Egina. Det budskapet som ble formidlet av skulpturen, slik kunsthistorikeren Horst Janson uttrykker det, er at «de vet hvordan å dø, barbarer som de var».[8]

Innflytelse på kunsthistorien[rediger | rediger kilde]

Døende galler ble en av de mest berømte verker som har overlevd fra antikken og ble videreformidlet som gravering[9] og i endeløse kopier av andre kunstnere hvor den ble en klassisk modell for å gjengi sterke følelser, og ikke minst for andre skulptører. Statuen viser tegn på å ha blitt reparert og hvor hodet synes å ha blitt brukket av ved nakken, skjønt det er uklart om restaureringen skjedde i romersk tid eller etter at den ble oppdaget på 1600-tallet.[10]

Skulpturens kunstneriske kvalitet og uttrykksfulle pathos førte til stor beundring blant den utdannede klasser på 1600- og 1700-tallet, og ble noe som man måtte se på den «Grand Tour» eller dannelsesreisen gjennom Europa som ble gjort av unge menn på den tiden. Lord Byron var en slik besøkende, og minnet Den døende galler i hans dikt Childe Harold's Pilgrimage:

He leans upon his hand—his manly brow
Consents to death, but conquers agony,
And his drooped head sinks gradually low—
And through his side the last drops, ebbing slow
From the red gash, fall heavy, one by one...[11]

Skulpturen ble omfattende kopiert hvor konger[12], akademier og rike jordeiere[13] bestilte deres egne kopier av Den døende galler. De med mindre personlige formuer kunne bestille kopier av statuen i miniatyr for bruk som dekor og som brevvekt. Mer grunnleggende gipskopier i full størrelse ble benyttet av kunstakademier som studieobjekt for studentene.

I løpet av denne perioden ble statuen omfattende tolket som en beseiret gladiator heller enn en gallisk kriger. Den var således kjent som «Døende» eller «Såret gladiator», «Romersk gladiator» og «Murmillodøende». Den har også blitt kalt for «Den dødende trompeter» ettersom en av de objekter som ligger ved siden av er et horn.

Som nevnt over ble skulpturen rekvirent av Napoléon Bonaparte i løpet av hans invasjon i Italia. Den ble tatt med i triumf til Paris hvor den ble utstilt. Den ble siden gitt tilbake til Italia i 1815 og er i dag utstilt i Kapitolmuseene i Roma.

Kjent kopier[rediger | rediger kilde]

Kopier av statuen kan bli sett i Museet for klassisk arkeologi ved University of Cambridge, Leinster House i Dublin, foruten også i Berlin, Praha og Stockholm. I USA er det kopier i Washington State Historical Society i Tacoma, Washington, og ved Redwood Library, Newport (Rhode Island). Royal Academy i London hadde kun en slik kopi, i dag ved Courtauld Gallery i London.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wolfgang Helbig, Führer durch die öffenlichen Sammlungen klassischer Altertümer in Rom (Tübingen 1963-71) vol. II, sidene 240-242.
  2. ^ Dying Gaul. Virtual Sculpture Gallery.
  3. ^ Haskell & Penny, 224, gir denne skulpturens historie
  4. ^ Diodorus i Stephen Allen (forfatter), Wayne Reynolds (illustratør): Celtic Warrior: 300 BC – AD 100 (Osprey: 2001), ISBN 1841761435
  5. ^ Polybius: Histories II.28
  6. ^ Livius: Historie XXII.46 & XXXVIII.21
  7. ^ Dionysios fra Halikarnassos: Romas historie XIV.9
  8. ^ Janson, H. W.: History of Art: A survey of the major visual arts from the dawn of history to the present day, side 141. H. N. Abrams, 1977. ISBN 0133892964
  9. ^ Først av François Perrier, Segmenta nobilium signorum et statuarum que temporis dentem invidium evase (Rome og Paris 1638) plate 91 (anført av Haskell & Penny, 225, og note 15).
  10. ^ Hartswick, Kim J.: The Gardens of Sallust: a Changing Landscape, s. 107. University of Texas Press, 2004
  11. ^ Byron: Childe Harold, Canto IV (1818), vers 140-141.
  12. ^ En gipskopi ble gjort for kongen av Spania i 1650 og marmorkopi av Michel Monnier for Ludvig XIV av Frankrike som fortsatter er ved Versailles (Haskell & Penny 22).
  13. ^ En svart marmorkopi for hertugen av Northumberland er i Robert Adams hall i Syon House; det er kopier i flere hageanlegg i England, blant annet Rousham, Oxfordshirew (William Scheemakers, 1743) og Wilton House, Wiltshire (Vierpyl, før 1769).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brigstocke, Hugh (red.): The Oxford Companion to Western Art. Oxford University Press, 2001
  • Haskell, F. & Penny, N. : Taste and the Antique, New Haven and London, 1981. Cat. no. 44, ss 224ff.
  • McKillop, James: A Dictionary of Celtic Mythology. Oxford University Press, 1998
  • Pollitt, J. J.: Art in the Hellenistic Age, 1986
  • Smith, R.R.R.: Hellenistic Sculpture, London, 1991
  • West, Shearer (red.): The Bloomsbury Guide to Art, Bloomsbury Publishing Ltd, 1996
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Døende_galler&oldid=20521552»