Treveri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En moderne rekonstruksjon av en treveriensk bosetning ved Altburg.

Treveri eller Treviri var en gallisk stamme som var bosatt i Moseldalens nedre del innenfor de sørlige utkanten av Arduenna Silva (Ardennene), en del av det utstrakte Silva Carbonaria i det som i dag er Luxembourg, sørøstlige Belgia og vestlige Tyskland.

Navnet[rediger | rediger kilde]

De ulike stavemåtene av Treveri og Treviri har sin opprinnelse i latinske tekster fra tidsepoken med Julius Cæsars De Bello Gallico (Gallerkrigen) og til TacitusAnnales. Latinske tekster er generelt enige om at første vokal er -e-. For denne gir greske tekster hovedsakelig Τρηουηροι (Trēouēroi). Varianter som Treberi og Τρίβηροι (Tribēroi) finnes hos henholdsvis Plinius den eldre og Klaudios Ptolemaios. En del avvikende varianter er også attestert: Τριήροι (Triēroi) hos Ptolemaios og Τρηοῦσγροι (Trēousgroi) hos Strabo. Navnet har med usikkerhet blitt tolket som å referere til en «strømmende elv» eller «kryssing av elv».[1] Den første stavelsen er gjengitt lang og med trykk (Trēverī) i latinske ordlister.[2]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Cæsars bro over Rhinen, av John Soane (1814)
Dalen hvor elven Mosel renner i Wolf, Traben-Trarbach.

På Julius Cæsars tid strakte treverienes område så langt som til elven Rhinen, nord for Triboci[3]; på motsatt side av Rhinen for dem levde stammen ubiiene. Cæsar nevner at stammene segniene og condrusiene levde mellom treveriene og eburonene, og at condrusiene og eburonene handlet hos treveriene.[4][5] De første to bruene som ble strukket over Rhinen ble bygget av Julius Cæsar på treverienes område[5].[6] Treverienes grenser til nord, vest og sør var romervennlige belgisk stammer: tungriene, remiene og mediomatriciene.

Senere kom de germanske stammene vangionene og nemetene og bosatte seg øst for treveriene langs Rhinen og treverienes område var deretter sannsynligvis det som ble bispedømmet Trier. Rhindalen kom utenfor treverienes kontroll da de germanske provinsene (Germania Superior) ble fragmentert på 80-tallet e.Kr.[7] Ahrdalen markerte sannsynligvis deres nordlige grense.

Colonia Augusta Treverorum (i dag Trier, Tyskland) var det romerske navnet på hovedstaden i deres rike. Det er svært mye som tyder på at en nylig utgravd oppidum eller bosetning på Titelberg-platået helt i sørvestlige Luxembourg var treverienes hovedstad på 100-tallet f.Kr.[8] At deres virksomhetsområde ble overført til Trier hadde sin bakgrunn i konstruksjonen av Marcus Vipsanius Agrippas veg som forbant Trier med Reims og passerte Titelberg. I løpet av den romerske perioden ble Trier en romersk koloni (i år 16 f.Kr.) og den provinsielle hovedstaden for Belgia. Den ble hyppig besøkt av en rekke keisere.

Et betydningsfullt sekundært senter var Orolaunum (i dag Arlon, Belgia) som i Edith Wightmans bedømmelse «ble en form for regional hovedstad for de vestlige treveriene», og oppnådde «en grad av vekst som ellers kun ble nådd av civitas capitals».[9]

Arkeologiske spor antyder at treveriene var delt i fem kantoner sentrert henholdsvis i bosetninger i Titelberg, Wallendorf, Kastel, Otzenhausen og Martberg.[10] Inskripsjoner fra den romerske keisertiden indikerer at civitas (romersk borgerskap) var delt i minst fire pagi: pagus Vilcias, pagus Teucorias, pagus Carucum som strakte seg nord for Bitburg, og pagus Ac[...] eller Ag[...] (inskripsjonen er ufullstendig). Wightman foreslår forsøksvis at pagus Vilcias kan ha vært den vestlige regionen rundt Arlon og Longuyon, og at pagus Teucorias var den sørlige regionen rundt Tholey.[11]

Poeten Ausonius levde i Trier på midten av 300-tallet under keiser Gratianus’ gunst og støtte. Han er mest kjent for sitt dikt Mosella som vekker til liv og scener langs treverienes pulserende elv.[12]

Språk og etnisitet[rediger | rediger kilde]

Julius Cæsar skriver ikke uttrykkelig i De Bello Gallico om han betrakter at treveriene tilhørte Gallia Celtica eller Gallia Belgica, men mange forskere har støttet sistnevnte hypotese.[13] Den romerske kartografen Pomponius Mela skrev et århundre etter Cæsar og identifiserte treveriene som de «mest opplyste» av belgierne.[14]

I henhold til den romerske konsulen Aulus Hirtius på 100-tallet f.Kr. skilte treveriene seg lite fra germanske stammer i deres levevis og barbariske vesen.[15] Treveriene skrøt av sin germanske opprinnelse, i henhold til Tacitus, for å kunne atskille seg fra «gallisk latskap» (inertia Gallorum). Men Tacitus inkluderer dem ikke med vangionene, tribociene eller nemetene som «stammer som uten tvil er germanske».[16]

Strabo forteller at deres nervianske og tribocanske naboer var germanske folk som på det tidspunkt hadde bosatt seg på venstre side av Rhinen, noe som antyder at treveriene var å betrakte som galliske.[17]

Hieronymus framfører at på 300-tallet e.Kr. var deres språk tilsvarende til de keltisktalende i Lilleasia (Galatia).[18] Hieronymus hadde antagelig førstehåndskunnskap til disse keltiske språkene ettersom han hadde besøkt både Augusta Treverorum og Galatia.[19]

Det er avdekket svært få personnavn blant treveriene som er av germansk opprinnelse, de er enten generelt keltiske eller latinske. En del særpregede treveranske navn er tilsynelatende ingen av de tre, og kan representere et før-keltisk stadium i henhold til Wightman som oppgir Ibliomarus, Cletussto og Argaippo som eksempler.[20]

Etter den romerske erobringen ble latin benyttet gjennomgående av treveriene både i privat som offisiell bruk.

Politisk og militært[rediger | rediger kilde]

De keiserlige bad ved Trier.

Opprinnelig var oppida i Titelberg, Wallendorf, Kastel, Otzenhausen og Martberg av omtrentlig av lik betydning, men en gang mellom år 100 og 80 f.Kr. opplevde Titelberg en økning i veksten som gjorde det til «treverienes sentrale oppidum».[21] Et store åpent område i den sentrale plassen i Titelberg ble benyttet for religiøse eller politiske folkemøter i løpet av denne tiden. På den tiden da Cæsar invaderte synes det som om treveriene hadde tilpasset seg et oligarkisk styresett hvor makten var samlet hos en liten elite.[22]

Treveriene hadde et sterkt kavaleri og infanteri og i løpet av gallerkrigene skaffet de Julius Cæsar hans beste kavaleri.[23] Under deres leder Cingetorix tjenestegjorde treveriene som romerske hjelpetropper. Imidlertid begynte treverienes lojalitet å endres I år 54 f.Kr. under påvirkning av Cingetorix' rival Indutiomarus.[24] I henhold til Cæsar egget Indutiomarus eburonene til opprør under Ambiorix det samme året og ledet trevoriene til å delta i opprøret, og fikk germanske stammer til å angripe romerne.[25] Romerne, ledet av Titus Labienus, fikk drept Indutiomarus og slått ned treverienes opprør. Etterpå krysset Indutiomarus' slektninger Rhinen for å bosette seg sammen de germanske stammene.[26] Treveriene forholdt seg nøytrale da Vercingetorix gjorde opprør, men ble likevel angrepet av Labienus etterpå.[27][28] I det store og hele var treveriene mer fremgangsrike enn de fleste galliske stammer i å samarbeide med romerne. De kom sannsynligvis ut av gallerkrigen med status som fri civitas fritatt fra å betale tributt.[29]

I år 30 f.Kr. gikk treveriene til opprør, men det ble slått ned av Marcus Nonius Gallus. Titelberg ble okkupert av en romersk garnison.[30]

Agrippa og Augustus overtok organiseringen av den romerske administrasjonen i Gallia, la ut en omfattende bygging av veger og påla en censor i år 27 f.Kr. med den hensikt å bestemme skatterammene. Romerne bygget en ny veg fra Trier til Reims via Mamer mot nord, og Arlon, og omgikk Titelberg og minsket den tidligere galliske vegen. Titelberg ble erstattet med Augusta Treverorum (Trier) uten at det synes å ha vært grunnlag for konflikt.[31] Omgivelsene til Trier hadde vært bosatt av spredte og isolerte gårder og grender før romerne, og det fantes ingen urban bebyggelse.[32]

Augustus besluttet i år 16 f.Kr., i kjølvannet av reorganiseringen av de romerske provinsene i Tyskland, at treveriene skulle være en del av den belgiske provinsen. Ved en ukjent dato ble hovedstaden til belgierne flyttet fra Durocortum Remorum (Reims) til Augusta Treverorum. Et betydelig antall av treverienes adel synes å ha mottatt romersk statborgerskap under Cæsar eller Augustus, og derav fikk navntillegget Julius.

I henhold til Plinius den eldre ble keiser Gaius (Caligula) født «blant treveriene ved landsbyen Ambiatinus, overfor Koblenz», men Suetonius har anmerket at dette fødestedet har blitt bestridt av andre kilder.[33]

En fraksjon av treveriene, ledet av Julius Florus og alliert med headueren Julius Sacrovir, førte et opprør av gallere som var blitt gjeldsatt mot romerne i år 21 f.Kr. Flours ble beseiret av hans rival Julius Indus mens Sacrovir ledet haeduere i opprør.[34] Romerne etablerte hurtig på nytt et tett forholdt til treveriene under Indus som lovte å være Roma lydig. I kontrast la romerne haeduere fullstendig under seg som hadde tatt side med Sacrovir.

Det var kanskje under Claudius at treveriene oppnådde status som colonia og muligens latinerrett uten å bli kolonisert av romerske veteraner.[35]

I år 70 e.Kr. ble treveriene under Julius Classicus og Julius Tutor (sammen med lingonene under Julius Sabinus) med i Batavienes opprør og erklærte Sabinus som Cæsar (keiser).[36] Opprøret ble knust og mer enn hundre adelsmenn flyktet over Rhinen for å finne beskyttelse hos germanske stammer. For forskeren Jeannot Metzler markerer denne hendelsen slutten på det aristokratiske treveriske kavaleriet i romerske tjeneste og framveksten av et lokalt borgerskap, og begynnelsen på «en andre forskyvelse mot romerisering».[37]100-tallet og 200-tallet hadde representanter fra den gamle elite som bar tilnavnet Julius praktisk talt forsvunnet, og en ny elite hadde vokst fram og tatt deres plass. Disse ville ha hatt opprinnelse fra den stedegne middelklassen, i henhold til Wightman.[38]

Treveriene fikk store plager ved deres nærhet til Rhingrensen i løpet av Krisen i det tredje århundret. Germanske stammer som frankere og alamannere invaderte grensen i løpet av 250-tallet og påførte betydelige ødeleggelser, spesielt i jordbruksområdene, da det romerske militæret ikke maktet å forsvare områdene. Beboerne måtte improvisere egne befestningsanlegg, og brukte da ofte steiner fra graver og gravkamre.[39]

I mellomtiden hadde Augusta Treverorum blitt et urbant sentrum av stor betydning, og blitt større enn selv Lugdunum (Lyon). I løpet av den overnevnte krisen tjente byen som hovedstaden til det galliske riket under keiserne Tetricus I og Tetricus II fra 271 til 274. Treveriene fikk ytterligere lidelser av ødeleggelsene fra alamannerne i 275, fulgt av, i henhold til forskeren Jeannot Metzler, «det store flertallet av jordbruksbesittelsene lå herjet og ville aldri mer bli bygget opp»[40] Det er uklart om Augusta Treverorum også ble offer for alamannernes invasjon.[41]

Fra år 285 til 395 var Augusta Treverorum et av residensene til de vestromerske keiserne som Maximian, Konstantin den store, Konstantius II, Valentinianus I, Magnus Maximus, og Theodosius den store.[42] Fra 318 til 407 tjente byen som sete for Gallias pretorianske prefektur. På midten av 300-tallet ble byen telt i et romersk manuskript som den ene av fire hovedsteder i verden sammen med Roma, Alexandria og Konstantinopel.[43] Nye forsvarsanlegg, blant annet festningene i Neumagen, Bitburg og Arlon, ble bygget for å stå imot germanske invasjoner. Etter at vandalene invaderte i 406 ble keiserresidensen flyttet til Mediolanum (Milano) mens pretorianergarden ble trukket tilbake til Arelate (Arles).[44]

Religion[rediger | rediger kilde]

Kopi av en romersk bronsestatuett (61.5 cm) av Jupiter fra Dalhein i treverienes område i dagens Luxembourg (Luxembourg Musée National d'Histoire et d'Art).[45]

Treveriene var opprinnelig polyteister, troen på flere guder, og som en følge av den romerske erobringen ble mange av treverienes guder identifisert med tilsvarende romerske, eller koblet til romerske guder. Blant de mest betydningsfulle guder som ble dyrket av treveriene var Merkur og Rosmerta, Lenus Mars og Ancamna, Jupiter Optimus Maximus, Apollo, Intarabus, og Minerva.[46][47] Blant de guddommer som var unike for treveriene var Intarabus, Ritona, Inciona og Veraudunus, og Xulsigiae.

I romersk tid lå det tre betydningsfull hedenske templer i umiddelbar nærhet til Trier: det omfattende tempelkomplekset Altbachtal, det nærliggende tempelet Am Herrenbrünnchen, og det betydningsfulle tempelet for Lenus Mars som lå på venstre bredd av Mosel. Det er inskripsjoner som attesterer eksistensen av treverisk kult for Roma og Augustus, men stedet for dets tempel er ukjent. Altbachtal-komplekset har etterlatt et rikt antall inskripsjoner og levninger av et teater og over et dusin templer eller helligdommer, hovedsakelig romersk-keltiske fana dedikert for innfødte, romerske og orientalske guddommer. Utenfor byen er det flere kjente helligdommer som er vanligvis innkapslet bak en mur. Blant disse kan Apollos tempel og Sirona ved Hochscheid nevnes, foruten det til Lenus Mars på Martberg ved Pommern, tempelet og teateret til Mars Smertrius og Ancamna ved Möhn, og et mor-gudinne-helligdom ved Dhronecken.[48]

Først var en keiserkult og deretter kristendommen dominerende i Augusta Treverorum. Konstantin den store fikk en kristen kirke bygget rett ved sitt palass[49], og byen ble et sete for et kristent erkebispedømme i løpet av første halvdel av 200-tallet.[50] Under Konstantin ble byen et viktig sted for spredningen av kristendommen[51]: Hieronymus, Athanasius av Alexandria, og Martin av Tours levde og arbeidet alle i Trier i løpet av 300-tallet, mens Ambrosius av Milano ble født her.[52] På keiser Gratianus’ tid var Altbachtal-komplekset «ikke så mye gitt som med fullt overlegg ødelagt», kultsstauene ble ødelagt og noen templer ble ombygd og gjort om til boliger.[53] Dagens katedral har sin opprinnelse i en dobbelkirke fra 300-tallet.

Materiell kultur[rediger | rediger kilde]

Terrassejordbruk for dyrking av vindruer langs bredden av Moselelven i Trittenheim. Vindyrking ble innført av romerne til dette området.

Treverienes område hadde dannet deler av den tidligere Hunsrück-Eifel-kulturen som dekket tidsperiodene Hallstatt D og La Tène A-B (fra 600 til 250 f.Kr.).

I løpet av århundret fra 250 til 150 f.Kr. hadde området mellom elvene Rhinen og Maas gjennomgått en drastisk omstrukturering da noen kriser tvang befolkningen opp i høydene ved Hunsrück. Etter denne krisen flyttet befolkningen tilbake til lavlandet og det er da mulig å snakk om folket som treveriene. Det meste av treverienes landområder synes å ha vært organisert i jordbruksbosetninger ved slutten av 100-tallet f.Kr. og denne samfunnsordningen synes å ha fortsatt inn i romersk tid.

Selv før romersk tid hadde treveriene tilpasset seg handel, jordbruk og metallarbeid. De hadde en pengebasert økonomi basert på sølvmynter, regulert med den romerske denarius, sammen med billigere bronse eller bronse-bly mynter. Handelsvarer kom til treveriene fra Etruria og den greske verden. Spor av penger antyder sterke handelsforbindelser med naboene remiene. Forekomster av jernmalm hos terveriene har vært tungt utvunnet og dannet deler av grunnlaget for områdets rikdom

Før og for en tid etter den romerske erobringen ble treverienes adel gravlagt i kammergraver som ble dekket med jord og fylt med kostbare varer som importerte amforaer, smykker og våpen.[54]

Treveriene tilpasset seg raskt til den romerske sivilisasjon, overtok en del skikker fra Middelhavet som matlaging, klær, og dekorativ kunst, noe som begynte så tidlig som ved den romerske okkupasjon av Titelberg i år 30 f.Kr. Så tidlig som 21 e.Kr. var «treveriene og haeduene sannsynligvis de stammer som hadde gjennomgått den største kulturelle endringen siden erobringen», i henhold til Greg Woolf.[55] Romerne introduserte vindyrking til Moseldalen (se Mosel-Saar-Ruwer). Generelt har arkeologiske utgravninger attestert en vedvarende jordbruksutvikling og framgang inn i 200-tallet. De mange individuelle treveriere som er attestert epigrafisk i andre civitates kan være bevis på utviklingen av et treverisk kommersielt nettverk innenfor den vestlige delen av Romerriket.[56]

Liste over treveriske personer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Falileyev, Alexander (2006): Draft Version of a Dictionary of Continental Celtic Place-Names.
  2. ^ Collins (1997): Latin Dictionary Plus Grammar. HarperCollins. ISBN 0-00-472092-X.
  3. ^ III:11, IV:3, IV:10
  4. ^ IV:6, VI:32
  5. ^ a b C. Julius Caesar (ca. 51 f.Kr.). Commentarii de Bello Gallico.
  6. ^ Strabo (7 f.Kr.–23 e.Kr.). Geographica. IV:3, avsnitt 3
  7. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg». I Histoire du Luxembourg : Le destin européen d'un « petit pays (red. Gilbert Trausch, 2003). Toulouse: Éditions Privat. ISBN 2-7089-4773-7. (fransk)
  8. ^ Hamilton, Elizabeth: The Celts and Urbanization – the Enduring Puzzle of the Oppida
  9. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri. Rupert Hart-Davis, London. Side 135.
  10. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  11. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri. Sidene 124-125
  12. ^ Zahn, Eberhard (n.d.): Trèves : Histoire et Curiosités. Cusanus-Verlag Trier. (fransk)
  13. ^ Smith, William LLD (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography. «Treveri»
  14. ^ Pomponius Mela (ca. 43 e.Kr.): De Situ Orbis, III:2 . Begrepet er sitert som «clarissimi». Naturlig nok, på det stadiet var de administrative grensene av Gallia Belgica blitt fastsatt og inkluderte treveriene.
  15. ^ Aulus Hirtius: «Book VIII». I C. Julius Cæsars' Commentarii de Bello Gallico.
  16. ^ Cornelius Tacitus (ca. 98 e.Kr.): Tyskland: «XXVIII».
  17. ^ Strabo (7 f.Kr.–23 e.Kr.): Geographica. «IV:3, avsnitt 3».
  18. ^ Eusebius Sophronius Hieronymus (ca. 387): Comentarii in Epistolam ad Galatos, II:3: Galatas excepto sermone Graeco, quo omnis oriens loquitur, propriam linguam eamdem pene habere quam Treviros («At galatianerne, bortsett fra det greske språk, som de taler akkurat som resten av Orienten, har deres eget språk, som er bortimot det samme som treveriene»), i Migne, Patrologia Latina 26, 382.
  19. ^ Birkhan, Helmut (1997): Kelten: Versuch einer Gesamtdarstellung ihrer Kultur. Verlag der Österreich. ISBN 3-700-12609-3. s. 301. (tysk)
  20. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri. Sidene 20, 51
  21. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri. Side 38
  22. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  23. ^ II:24, V:3
  24. ^ V:2
  25. ^ V:47, 55
  26. ^ VI:8
  27. ^ VI:63, VIII:45
  28. ^ C. Julius Caesar (ca. 51 f.Kr.): Commentarii de Bello Gallico.
  29. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  30. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  31. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  32. ^ Zahn, Eberhard (n.d.): Trèves : Histoire et Curiosités.
  33. ^ C. Suetonius Tranquillus (121): De Vita Caesarum. IV:8
  34. ^ Cornelius Tacitus (117): Annales. III:40-42.
  35. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  36. ^ Lendering, Jona: «Julius Sabinus».
  37. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg». Side 60.
  38. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri. Side 51
  39. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  40. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg». Side 62.
  41. ^ Zahn, Eberhard (n.d.): Trèves : Histoire et Curiosités
  42. ^ Heinz Heinen (1985): Trier und das Trevererland in römischer Zeit, Universität Trier. ISBN 3-87760-065-4, ss. 211-265. (tysk)
  43. ^ Heinen, Heinz (1985): Trier und das Trevererland in römischer Zeit
  44. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  45. ^ Originalen ble anskaffet av Musée du Louvre fra samlingen til Ernest Dupaix, som gravd ut den romerske vicus ved Dalheim. (Luxembourg Musée National d'Histoire et d'Art: Origines de la collection).
  46. ^ Jufer, Nicole & Luginbühl, Thierry (2001): Les dieux gaulois : répertoire des noms de divinités celtiques connus par l'épigraphie, les textes antiques et la toponymie. Paris: Editions Errance. ISBN 2-87772-200-7. (fransk)
  47. ^ van Andringa, William (2002): La Religion en Gaule romaine : Piété et politique, Ier-IIIe siècle apr. J.-C. Éditions Errance, ISBN 2-87772-228-7. (fransk)
  48. ^ Wightman, Edith Mary (1970): Roman Trier and the Treveri.
  49. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  50. ^ Heinen, Heinz (1985): Trier und das Trevererland in römischer Zeit, Universität Trier. ISBN 3-87760-065-4, ss. 327-347. (tysk)
  51. ^ Vecchio, Carlo Del (2000–2005): History of Trier 2. Fra Treveris-Timetravel.
  52. ^ Zahn, Eberhard (n.d.): Trèves : Histoire et Curiosités
  53. ^ Eberhard Zahn (n.d.). Trèves : Histoire et Curiosités. Side 229
  54. ^ Metzler, Jeannot: «Le Luxembourg avant le Luxembourg».
  55. ^ Woolf, Greg (1998): Becoming Roman: The Origins of Provincial Civilization in Gaul. Cambridge University Press. ISBN 0-521-78982-6.
  56. ^ Woolf, Greg (1998): Becoming Roman