Paripolitikk
Paripolitikk var pengepolitikken som ble ført i flere land på 1920-tallet.[1] Målet var å bringe markedsverdien på landets valuta tilbake til den såkalte gullpariteten (pari kurs), det vil si den verdien valutaen hadde hatt før 1914, målt i gull.[1] Metoder for å oppnå dette var høye renter, deflasjon og reduksjon av pengemengden.[2] Norges Bank erklærte at den skulle føre paripolitikk i 1920, men kom i gang med denne for alvor først fra 1925. I 1928 ble gullstandarden gjeninnført i Norge og dermed stabile valutakurser.
Paripolitikk i Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge var plikten til å løse inn sedler i gull forlatt 5. august 1914, gjeninnført i 1916 og opphevet igjen i 1920.[3] Stor vareimport og inflasjon førte til at den norske krona falt i verdi både sammenlignet med gull og med andre valutaer.[4] Andre land, som Sverige og Storbritannia, hadde innført paripolitikk og ble brukt som eksempler i Norge.[5] Paripolitikken ble ført i form av en deflasjonistisk pengepolitikk. Gjennom å innskrenke tilgangen på kroner gjennom høye renter og restriktiv utlånspolitikk, presset Norges Bank opp markedsverdien på kroner, målt i annen gullinnløselig valuta, først og fremst amerikanske dollar. Mange andre land førte en lignende politikk i begynnelsen av 1920-årene. Ingen andre steder varte den imidlertid så lenge som i Norge. Paripolitikken førte til mange konkurser og stor arbeidsledighet og bidro til å skape en gjeldskrise i landbruket. Motstand mot paripolitikken var trolig også sterkt medvirkende til Arbeiderpartiets første store valgseier i 1927.[6] Det har vært vanlig å anta at pari ble valgt som mål for pengepolitikken alt i 1920.
Bankkrisen på begynnelsen av 1920-tallet gjorde at Norges Bank måtte tilføre likviditet til markedet og slik i prinsippet bryte med den restriktive pengepolitikken. Det har vært hevdet at banken likevel sto for en netto likviditetsinndragning, også under bankkrisen. Deflasjonen ble imidlertid avbrutt av inflasjonsimpulser fra utlandet.[7] Det aller meste av kronestigningen (appresieringen) foregikk fra våren 1925 og i etapper frem til gullinnløsning formelt ble gjeninnført, 1. mai 1928. Paripolitikken ble i høy grad forbundet med sjefdirektør i Norges Bank fra 1920, Nicolai Rygg.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Sejersted 1973.
- ^ Sejersted 1973, s. 47.
- ^ Keilhau 1952, s. 146, 158 og 164.
- ^ «Noregs Banks historie». Arkivert fra originalen 27. april 2016. Besøkt 24. april 2016.
- ^ Sejersted 1973, s. 46 og 111.
- ^ Keilhau 1952, s. 191.
- ^ Hanisch, Jan Tore, Espen Søilen og Gunhild Ecklund, "Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre: Verdivalg i en åpen økonomi" (Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1999), 79.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wilhelm Keilhau (1952). Den norske pengehistorie. Aschehoug.
- Francis Sejersted (1973). Ideal, teori og virkelighet : Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202026717.
- Jostein Nerbøvik (1991). Bønder i kamp. Oslo: Samlaget.