Diana, prinsessen av Wales

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Diana, prinsesse av Wales)
Gå til: navigasjon, søk
Diana
Diana
Diana i Bristol, 1987
Født Diana Frances Spencer
1. juli 1961
Park House, Sandringham, England
Død 31. august 1997 (36 år)
Paris, Frankrike
Ektefelle Prins Charles (1981–1996)
Barn William
Henry

Diana, Princess of Wales (født Diana Frances Spencer 1. juli 1961, død 31. august 1997) var den første hustru til prins Charles. Deres to sønner, prinsene William og Harry, er nummer to og tre i arverekkefølgen til den britiske tronen og 15 andre samvelderiker. Både før og etter sin død har hun blitt populært kalt for «prinsesse Diana», en tittel hun aldri hadde.[1]

Diana ble kjent for sin stil, karisma, humor og sitt intense arbeid med veldedighetsorganisasjoner, selv om hennes filantropiske forsøk ble overskygget av det kompliserte ekteskapet med prins Charles.

Fra forlovelsen med prins Charles i 1981 til hennes død etter en bilulykke i 1997, var Diana én av de mest kjente kvinnene i verden – en mye omtalt kjendis i sin generasjon. Mens hun levde ble hun ofte beskrevet som verdens mest fotograferte kvinne. For sine beundrere var Diana en rollemodell – etter hennes død var det til og med ønsker om at hun skulle nomineres for helgenverdighet – mens hennes kritikere anklager henne for å ha lidd av en sinnslidelse. En biograf har hevdet at Diana kanskje led av borderline personlighetsforstyrrelser.[2] Diana innrømmet selv at hun slet med depresjon og spiseforstyrrelsen bulimi, som plaget henne i store deler av hennes voksne liv.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Diana Frances Spencer ble født inn i det britiske aristokrati. Hun var den yngste datteren av Edward John Spencer, 8. jarl Spencer og hans første kone; Frances Shand Kydd. Hun ble født i Park House, Sandringham i Norfolk, England. Dåpen ble utført ved St. Mary Magdalene's Church i Sandringham, av presten Percy Herbert (kirkens sogneprest og tidligere biskop av Norwich og Blackburn); hennes gudfedre var blant andre John Floyd (formann ved Christie's). Dianas fire søsken var:

Under hennes foreldres skilsmisse, som en følge av Lady Althorps utroskap med Peter Shand Kydd, tok Dianas mor med seg sine to yngste barn for å leve i en leilighet i Knightsbridge i London, hvor Diana begynte på en lokal dagskole. Ved juletider samme år dro Spencer-barna for å feire med sin far, og han nektet konsekvent på å la dem reise tilbake til deres mor i London. Lady Althorp saksøkte for foreldreretten på barna, men Lord Althorps rang, hjulpet av Lady Althorps mor sin vitneforklaring mot hennes datter under rettssaken, bidro til rettens avgjørelse om å tilegne foreldreretten for de to barna til faren. Da hennes farfar, Albert Spencer, 7. jarl Spencer døde i 1975, ble Dianas far den 8. Jarl Spencer, på samme tidspunkt som hun selv ble Lady Diana Spencer. Hun flyttet fra sitt barndomshjem i Park House til hennes families (og forfedres) hus fra 1500-tallet i Althorp.

Ett år senere giftet Lord Spencer seg med Raine, grevinne av Dartmouth, den eneste datteren av romanforfatterinnen Barbara Cartland. I denne perioden hadde Diana reist opp og ned landet, og vekslet på å bo hos hver av sine foreldre. Faren bodde nå i Spencer-setet i Northamptonshire, mens moren hadde flyttet til et sted nordvest for Glasgow i Skottland. Diana kom ikke overens med sin nye stemor, i likhet med sine andre søsken.

Kongelig slektsbakgrunn[rediger | rediger kilde]

Diana ble født inn i en aristokratisk familie, med røtter fra det kongelige huset Stuart.[3] På morssiden hadde Diana irsk, skotsk og engelsk slekt. Hennes oldemor var den kjente New York-arvingen Frances Work.

På farssiden var Diana en direkte etterkommer av Karl II, gjennom fire utenomekteskapelige sønner:

Hun slektet også fra Jakob II og VII via en utenomekteskapelig datter, Arabella FitzJames. Arabellas mor var Arabella Churchill, søster av John Churchill, 1. hertug av Marlborough, og hun var dermed en fjern slektning av Winston Churchill.

Dianas andre kjente stamfedre inkluderte Robert I av Skottland og Maria I av Skottland (en del av familiehistorien som Diana viste stor interesse for); Mary Boleyn; Lady Catherine Grey; Maria de Salinas; John Egerton, 2. jarl av Bridgewater og James Stanley, 7. jarl av Derby.

Spencer-familien hadde vært nært tilknyttet den britiske kongefamilien i århundrer. Dianas mormors mor, Ruth Burke Roche, var en gammel venn og hoffdame til Elizabeth Bowes-Lyon.

Skuespilleren Oliver Platt er en av hennes tremenninger, som et av de andre oldebarna til Frances Work. Diana var også i slekt med en av hennes favorittskuespillerinner, Audrey Hepburn. Hun hadde også kjente slektninger som Humphrey Bogart og Rainier III av Monaco.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Diana utdannet seg først ved Silfield School i Kings Lynn, Norfolk, deretter ved Riddlesworth Hall i Norfolk og ved West Heath Girls' School i Sevenoaks, Kent, hvor hun ble ansett som en svak student etter å ha strøket på alle sine ungdomsskoleeksamener to ganger.[4] I 1977, i en alder av 16 år, forlot hun West Heath for et kort opphold på Institut Alpin Videmanette, en pensjonatskole i Rougemont, Sveits. Omtrent på denne tiden møtte hun sin fremtidige ektemann, som da hadde et forhold til hennes søster, Lady Sarah. Diana utmerket seg i svømming og stuping, og det sies at hun ønsket å bli en ballerina. Hun var derimot for useriøs i ballerinaopplæringen, og med en høyde på 178 cm var hun for høy for en slik karrière.

Da det ble klart at hun ikke ville få seg noen formell utdannelse, ba Diana sine foreldre om tillatelse til å flytte til London, et ønske som ble innvilget før hun ble 17 år. En leilighet ble kjøpt til henne i Coleherne Court i jarleseteområdet, og hun levde der frem til 1981 med tre samboere. I denne perioden studerte hun for å få et Cordon Bleu matlagingsdiplom, selv om hun tilsynelatende hatet å lage mat, og jobbet ved Madame Vacanis danseakademi i Kensington, hvor hun sluttet fordi hun ikke likte de pågående foreldrene på teaterskolen. Lady Diana brukte også tid som renholder og cocktailservitør, før hun fant en jobb som deltidsassistent ved en barnehage.

Ekteskap med prins Charles[rediger | rediger kilde]

Prins Charles' kjærlighetsliv hadde lenge vært et hett tema i pressen, og han ble koblet til diverse glamorøse og aristokratiske kvinner. Da han var i begynnelsen av 30-årene ble han satt under stadig økende press om å gifte seg. Legalt sett var det eneste kravet at han ikke kunne gifte seg med en av den romersk-katolske kirke; et medlem av den engelske kirke ble foretrukket. For å skaffe tillatelse fra sin familie og deres rådgivere, ble det forventet at en potensiell brud skulle ha kongelig eller aristokratisk bakgrunn, være jomfru, så vel som å være protestant. Diana møtte disse kravene.

De giftet seg ved St Paul's Cathedral den 29. juli 1981, et bryllup som ble sett av nesten én milliard seere.[5]

Separasjon og skilsmisse[rediger | rediger kilde]

Diana i det hvite hus i 1985.

Mot slutten av 1980-tallet falt ekteskapet til Diana og Charles sammen. Dette ble først neddysset, og deretter fremstilt som en sensasjon av media. Begge kommuniserte angivelig med pressen via venner, hvor de la skylden på hverandre for at ekteskapet falt i grus.[6] Charles gjenopptok sitt gamle, førekteskapelige forhold til Camilla Parker Bowles, mens Diana hadde et forhold til sin rideinstruktør, James Hewitt. Hun bekreftet senere dette forholdet til Hewitt i et TV-intervju med Martin Bashir for BBCprogrammet Panorama. Charles hadde bekreftet sitt eget forhold mer enn ett år tidligere, i et TV-intervju med Jonathan Dimbleby. Selv om ingen beskyldninger ble rettet mot dem, var (og har alltid vært) utroskap med gemalinnen eller fyrstinnen av Wales ansett som høyforræderi i England, i hvert fall siden Treason Act 1351.

Charles og Diana med den amerikanske presidenten Ronald Reagan og hans kone, Nancy Reagan.
Diana danser med John Travolta under en middag i Det hvite hus den 9. november, 1985.

Det ble også påstått at Diana hadde et forhold til James Gilbey, hennes telefonvenn i det såkalte Squidgygate-forholdet. En annen antatt elsker var hennes livvakt Barry Mannakee, som hadde ansvaret for fyrstinnens sikkerhet, selv om Diana benektet et seksuelt forhold med ham på det sterkeste. Etter at hun separerte seg fra prins Charles, blir det sagt at hun skal ha blitt involvert med den gifte kunsthandleren Oliver Hoare, som hun innrømmet å ha hatt flere telefonsamtaler med, og med rugbyspilleren Will Carling. Hun hadde også et offisielt forhold til den respekterte hjertekirurgen Hasnat Khan, og til slutt skal hun ha funnet kjærligheten i Dodi Al-Fayed. Andre menn som etter ryktene skal ha vært hennes elskere, både før og etter skilsmissen, inkluderte totalentreprenøren Christopher Whalley, bankmannen Philip Waterhouse, Kong Juan Carlos I av Spania, sangeren Bryan Adams og John F. Kennedy jr.. Det finnes lite bevis på at disse forholdene var noe mer enn vennskap, med unntak av hennes siste forhold med Dodi Al-Fayed, som hun var offentlig intim med.

Charles og Diana ble separert den 9. desember 1992, på et tidspunkt da hennes forhold til kongefamilien, med unntak av hertugen av York, Sarah Ferguson, var vanskelig.

Deres skilsmisse ble sluttført den 28. august 1996.

Diana mottok et skilsmisseoppgjør på £17,000,000 i tillegg til en rettsorden som forbydde henne i å diskutere detaljene.

Noen dager før skilsmissen var endelig, utstedte dronning Elisabeth et kongelig brev som inneholdt generelle regler som omhandlet titlene til personer som giftet seg inn i kongefamilien etter skilsmisse. I samsvar med disse reglene, siden hun ikke lenger var gift med prins Charles, og hennes inngiftede kongelige forhold hadde opphørt, mistet Diana tittelen Hennes Kongelige Høyhet[7] og ble heller titulert som eks-kone til en adelsmann; som Diana, fyrstinne av Wales.[8]

Buckingham Palace kunngjorde at Diana fortsatt var et offisielt medlem av kongefamilien, siden hun var mor til nummer to og tre i tronefølgen. Dette ble senere bekreftet av visekronfogden ved det britiske hoffet, baronesse Butler-Sloss, som etter en forhøring den 8. januar 2007 uttalte at: «Jeg er fornøyd med at Diana, fyrstinne av Wales, etter hennes død skal fortsette å bli betraktet som et medlem av det britiske hoffet»."[9] Dette ser ut til å ha blitt bekreftet av lagmannsrettens juridiske gjennomgåelse av Al Fayed & Ors v Butler-Sloss. I denne rapporten aksepterte tre høyesterettsdommere at «navnet ‘Kronfogd for det britiske hoffet’ ga inntrykket av partiskhet i konteksten av undersøkelser gjeldende døden av to mennesker, hvor én av dem var medlem av den britiske kongefamilien og den andre var ikke.»[10]

Etter skilsmissen dro Diana tilbake til sin leilighet i Kensington Palace, som ble hennes hjem frem til hennes død. Hun redekorerte alt, og ga også sine lojale ansatte en lønnsøkning.

Etter skilsmissen gjorde Diana mye samfunnsnyttig arbeid, spesielt for Røde Kors og i en kampanje for å bli kvitt all verdens landminer. Hennes arbeid var alltid på et humanitært nivå, fremfor et politisk. Hun var ekstremt opptatt av sin status som mor til en fremtidig konge, og var forberedt på å gjøre hva som helst for å beskytte sine sønner. Diana gjenopptok sine interesser innen filantropi, musikk, mote og reising – selv om hun fortsatt krevde kongelig samtykke for å ta med sine barn på ferie eller representere Storbritannia utenlands. Uten en ferie eller helg hjemme, brukte Diana mesteparten av sin tid i London, ofte uten sine sønner som var hos prins Charles eller på kostskole. Hun behandlet sin ensomhet ved å dra på treningssenter og kino, privat veldedighetsarbeid, hemmelige midnattsturer i Sentral-London og ved å følge med på sine faste såpeoperaer (EastEnders og Brookside).

Veldedighetsarbeid[rediger | rediger kilde]

Ved midten av 1980-tallet hadde Diana blitt kjent for sitt arbeid med veldedighetsprosjekter. Dette var en naturlig følge av å være fyrstinne av Wales – det var forventet at hun skulle delta i sykehusbesøk for å trøste de syke. Dette gjorde at hun automatisk beskyttet diverse veldedighetsorganisasjoner – men det var også hennes interesse for bestemte sykdommer og helserelaterte saker som lå til grunn. Diana lovet på et tidspunkt å være frontfigur for saker knyttet til informasjon og samfunnskontakt, og brukte sin innflytelsesrike status for å bidra positivt til kampen mot landminer, en sak som vant Nobelprisen i 1997, og til å hjelpe med å minske diskrimineringen av AIDS-ofre.

AIDS og landminer[rediger | rediger kilde]

I april 1987 var Diana en av de mest høyprofilerte kjendisene til å bli fotografert av en HIV-smittet person i organisasjonen 'chain of hope'.

Diana foretok også hemmelige besøk for å vise godhet overfor de syke. I følge en av sykepleierne dukket hun ofte opp uanmeldt (for eksempel, ved Mildmay-herberget i London) med klare instruksjoner om at hennes besøk skulle skjermes fra medias oppmerksomhet.

Bildene av Diana som reiser i et angolansk minefelt, iført en ballistisk hjelm og skuddsikker vest, ble sett av mennesker verden rundt. Det var under denne kampanjen at konservative anklaget Diana for å blande seg inn i politikken, og kalte henne for en «løs kanon».[11] I august 1997, noen dager før hennes død, besøkte hun Bosnia sammen med organisasjonen Landmine Survivors Network. Hennes interesse for landminer var konsentrert rundt omfanget av skader de forårsaker, ofte på barn, lenge etter at en konflikt er over.

Det antas at hun har påvirket, dog bare etter hennes død, signeringen av Ottawa-traktaten, som skapte et internasjonalt forbud mot bruken av antipersonelle landminer.[12] I 1998 uttalte Storbritannias utenriksminister, Robin Cook, følgende som en hyllest til Dianas arbeid mot landminer:

Sitat All hon. Members will be aware from their postbags of the immense contribution made by Diana, Princess of Wales to bringing home to many of our constituents the human costs of landmines. The best way in which to record our appreciation of her work, and the work of NGOs that have campaigned against landmines, is to pass the Bill, and to pave the way towards a global ban on landmines.[13] Sitat

FN har henvendt seg til landene som produserte og lagret de største antallene landminer; (Kina, India, Nord-Korea, Pakistan, Russland og USA), og bedt dem om å signere Ottawa-traktaten som forbyr deres produksjon og bruk, noe som Diana hadde hatt som mål. Carol Bellamy, administrerende direktør i UNICEF, sa at landminer fortsatt var «en dødelig attraksjon for barn, som har en nysgjerrighet og et ønske om å leke som ofte fører dem inn i de utsatte områdene».[14]

Død[rediger | rediger kilde]

Pont de l'Alma-tunnelen, hvor Diana ble fatalt skadet.

Den 31. august 1997 døde Diana etter å ha vært utsatt for en bilulykke i høy hastighet i Pont de l'Alma-tunnelen i Paris, sammen med Dodi Al-Fayed og deres sjåfør Henri Paul.[15] Blodanalyser viser at Henri Paul var ulovlig beruset mens han kjørte. Tester bekreftet at de originale blodprøvene fra obduksjonen var fra Henri Paul, og at han hadde tre ganger den franske promillegrensen i blodet. Konspirasjonsteoretikere hevdet at Pauls blodprøver hadde blitt byttet med blod fra noen andre – som var beruset – og påstod at sjåføren ikke hadde drukket den kvelden Diana døde. Deres sorte 1994-modell Mercedes-Benz S280 sedan (registreringsnummer 688 LTV 75) krasjet inn i tunnelens trettende pilar. Denne to-feltstunnelen ble bygget uten autovern mellom pilarene, så en liten endring i kjøreretningen kunne lett resultere i en front-mot-front-kollisjon med tunnelpilaren.

Verken sjåføren eller noen av de tre passasjerene brukte setebelte.[16] Fayeds livvakt Trevor Rees-Jones satt i bilens mest utsatte posisjon, og var likevel den eneste overlevende etter ulykken. Henri Paul og Dodi Fayed døde momentant, og Diana – uten setebelte i baksetet – skled forover under sammenstøtet. Hun ble brutalt kastet rundt i baksetet, deretter havnet hun under bilsetet foran, noe som endte i katastrofale hjerteskader og senere indre blødninger. Hun ble senere, etter betydelig forsinkelse, fraktet med ambulanse til Hôpital Pitié-Salpêtrière, men hun hadde to hjertestans underveis. På tross av lengre behandling med HLR, inkludert hjertemassasje, døde hun kl. 04.00 lokal tid.[17] Hennes begravelse, som var kringkastet, ble lagt til den 6. september 1997, og sett av ca. 2.5 milliarder mennesker over hele verden.[18]

Dianas død har vært et viden omtalt emne, og flere har knyttet bilulykken til ulike konspirasjonsteorier. Blant de mest skeptiske er Mohamed Al-Fayed, faren til Dodi, som døde i ulykken. Prins Philip, hennes svigerfar, har flere ganger blitt nevnt som en mulig gjerningsmann. Det samme har hennes tidligere ektemann, noe som førte til høringer hos Metropolitan Police i 2005. Andre teorier hevder at Secret Intelligence Service eller CIA var involvert. Mossad har også blitt mistenkt, og denne teorien har blitt støttet på amerikansk TV av etterretningsspesialisten og advokaten Michael Shrimpton. Én spesielt underlig påstand, som har vist seg på internett, hevder at Diana ble slått til døde bak i ambulansen, av attentatmenn forkledd som ambulansepersonell. Disse ble alle avkreftet av franske etteforskere og britiske funksjonærer, som hevdet at sjåføren, Henri Paul, var beruset av både alkohol og narkotika, selv om CCTV-bildene av Paul som forlater Ritz-hotellet med Diana og Dodi Fayed ikke ser ut til å vise en mann i full eller redusert tilstand.[19] Likefullt, i 2004 beordret myndighetene en uavhengig etterforskning ledet av baronen John Stevens, en tidligere sjef av Metropolitan Police, og han påpekte at saken var «mye mer kompleks enn noen av oss trodde» og viste til «nye juridisk bevis» og vitner.[20] De franske myndighetene har også bestemt seg for å gjentoppta saken.[21] Lord Stevens etterforskning, Operation Paget, ble offentliggjort den 14. desember 2006, og den tilbakeviste alle beskyldninger om konspirasjon ved å hevde at de ikke hadde grunnlag i sannheter.

Paparazzi ankom Alma, ulykkesstedet, på forskjellige tidspunkt. Serge Arnal, Christian Martinez, Romuald Rat og Stéphane Darmon skal visstnok ha ankommet først, raskt etterfulgt av Serge Benhamou. Opptak av mobiltelefonsamtaler har blitt utlevert av telefonioperatørene Itinéris og SFR, og disse støtter Serge Arnals påstand om at han prøvde å ringe til alarmsentralen. Beslaglagte bilder fra kameraene til Romuald Rat, Christian Martinez og Serge Arnal viser at de tok bilder av bilen og/eller passasjerene nesten umiddelbart etter ankomsten ved ulykkesstedet – det var ingen synlige ambulanser i nærheten av bilen på bildene.

Den 13. juli 2006 publiserte det italienske magasinet Chi bilder som viser Diana i hennes «siste stunder». Bildene ble tatt få minutter etter ulykken, og viser Diana sammensunket i baksetet mens ambulansepersonellet prøver å feste en oksygenmaske over hennes ansikt. Bildene ble også publisert i andre italienske og spanske magasiner og aviser.

Redaktøren av Chi forsvarte sin beslutning ved å si at han publiserte bildene «av den enkle grunn at de ikke har blitt sett før», og at følte at bildene ikke viste respektløshet overfor minnet av Diana. Britisk media nektet offisielt å publisere bildene, med unntak av tabloidavisen The Sun, som la ut bildet med sensurert hodeparti.

Nye kontroverser kom frem rundt disse bildene da det ble avslørt at den britiske TV-kanalen Channel 4 planla å vise dem i en dokumentar som skulle sendes i juni 2007.[22]

1. juli 2007 ble det holdt en konsert av hennes to sønner for å feire 46-åresjubileumet siden hennes fødsel, kalt Concert for Diana. Konserten ble holdt på Wembley Stadium og hadde mange velkjente populære artister på programmet.

Dokumentardramaet Diana: Last Days of a Princess fra 2007 beskriver de to siste månedene i hennes liv i detalj.

Grav[rediger | rediger kilde]

Dianas prosesjon ved passeringen av St. James Park, London.

Diana ble gravlagt den 6. september 1997. Prins Charles, hennes sønner, hennes mor, søsken, en nær venn og en prest var tilstede. Hun bar et sort, langermet antrekk designet av Catherine Walker. Hun hadde valgt dette antrekket et par uker i forveien. Diana ble gravlagt med flere halsbånd av rosenkrans i sine hender, en gave hun mottok fra Moder Teresa, som døde uken etter Diana. Hennes grav ligger på en øy i bakken på Althorp Park, hennes familiehjem.[23]

Det var opprinnelig planlagt at hun skulle gravlegges i Spencer-familiens avdelig ved den lokale kirken i nærheten av Great Brington, men Dianas bror, Charles, den 9. jarl Spencer, fortalte om sine bekymringer knyttet til allmennsikkerhet og vakthold, og det store antallet besøkende som kunne komme til Great Brington. Han ønsket at søsteren skulle gravlegges hvor graven lett kunne besørges og besøkes i stillhet av hennes to sønner og andre bekjente.

Øyen ligger i en dekorativ innsjø kjent som «Den Runde Oval» i Althorp Parks hage. En sti med trettiseks eiketrær, som markerer hvert år i hennes liv, leder veien til øyen. Fire sorte svaner svømmer i innsjøen, og de symboliserer vakter som passer på øyen. I vannet er det flere vannliljer; hvite roser og liljer var Dianas favorittblomster.

På den sørlige delen av Den Runde Oval ligger «Sommerhuset», tidligere i hagene til Admiralty House, London, som nå brukes til minne av Diana.[24] En antikk blomsterhage ligger likeved, og inneholder trær plantet av prins William og prins Harry, andre medlemmer av familien, og Diana selv.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter hennes død ble flere severdigheter over hele verden til spontane minnesmerker for Diana, hvor publikum la igjen blomster og andre hyllester. Den største lå utenfor portene til Kensington Palace. Permanente minnesmerker i London inkluderer en minnefontene i Hyde Park.

Arv[rediger | rediger kilde]

En kondolansemelding på Trafalgar Square etter hennes død

Dianas interesse for å hjelpe yngre mennesker førte til dannelsen av «Dianas Minnespris», gitt til unge som har vist en uselvisk hengivenhet og forpliktelse til saker som hun jobbet med. I 2002 var Diana rangert som nummer tre i kåringen 100 Greatest Britons, og slo dermed dronning Elisabeth II og andre britiske monarker.

Prinsene William og Harry organiserte en konsert til hyllest av deres mors liv og minneverdige arbeid. Alle de 60,000 billettene ble utsolgt på få minutter da de ble lagt ut for salg i januar 2007. Konserten, som hadde navnet «Concert for Diana», ble satt til 1. juli 2007, som ville ha vært hennes 46. bursdag, på Londons nye Wembley Stadium. Prinsene arrangerte en minnegudstjeneste den 31. august 2007, for å markere 10-årsjubileet for deres mors død.


Titler, stiler, æresbevisninger og kongelige våpen[rediger | rediger kilde]

Titler[rediger | rediger kilde]

  • 1961-1975: The Honourable Diana Frances Spencer
  • 1975-1981: The Lady Diana Frances Spencer
  • 1981-1996: Hennes Kongelige Høyhet fyrstinnen av Wales
  • 1996-1997: Diana, fyrstinne av Wales

Stiler[rediger | rediger kilde]

Både før og etter hennes død har hun blitt populært kalt for «Prinsesse Diana», en tittel hun aldri hadde.[25] Hun blir fortsatt referert til i media som «Lady Diana Spencer», eller bare «Lady Di». Etter Tony Blairs kjente tale blir hun også referert til som Folkets prinsesse.[26] Hun uttrykte i et intervju at hun ønsket å bli kjent som «Queen of Hearts» («Hjerter dronning»).[27]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Britiske æresbevisninger

Utenlandske æresbevisninger

Kongelige våpen[rediger | rediger kilde]

Som kone til prins Charles, brukte Diana Storbritannias kongelige våpen med en enkel, tre-punkts turnerkrave og belagt med våpenskjoldet til prinsen, satt sammen med Spencer-familiens våpen. Skjoldholderen var en kronet gulløve fra kongevåpenet, og en vingete griff fra Spencer-våpnene. Skjoldet var toppet med tronfølgerkronen. Hennes motto var Dieu Defend le Droit (norsk: Gud forsvarer det riktige), også brukt i Spencer-våpnene.

Etter skilsmissen brukte Diana våpnene fra Spencer-familien, kronet av en kongelig adelskrone.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Dianas stamtavle i tre generasjoner
Diana, fyrstinne av Wales Far:
Edward John Spencer, 8. jarl Spencer
Farfar:
Albert Spencer, 7. jarl Spencer
Farfars far:
Charles Spencer, 6. jarl Spencer
Farfars mor:
Margaret Baring
Farmor:
Cynthia Spencer, grevinne Spencer
Farmors far:
James Hamilton, 3. hertug av Abercorn
Farmors mor:
Lady Rosalind Cecilia Caroline Bingham
Mor:
Frances Shand Kydd
Morfar:
Maurice Burke Roche, 4. baron Fermoy
Morfars far:
James Burke Roche, 3. baron Fermoy
Morfars mor:
Frances Work
Mormor:
Ruth Burke Roche, baronesse Fermoy
Mormors far:
Col. William Smith Gill
Mormors mor:
Ruth Littlejohn

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ It has been incorrect to refer to the wife of Prince Charles, the former Lady Diana Spencer, as 'Princes Diana'", Honours and Titles, London: HMSO, 1996, s. 10.
  2. ^ Bedell Smith, Sally (1999). Diana in Search of Herself: Portrait of a Troubled Princess. Times Books. ISBN 0-8129-3053-3. 
  3. ^ http://worldroots.com/brigitte/dianalines.htm
  4. ^ Nevin, Charles. "Haunted by the image of fame". 1. september 1997. The Guardian. Accessed 11 May 2007.
  5. ^ Robinson, Eugene. "From Sheltered Life to Palace Life, of Her Own", Washington Post, September 1, 1997.
  6. ^ The suggestion that Charles authorised his story of the split to be communicated is disputed by his friends, who claim that he told his friends not to speak, a prohibition some of them breached under anonymity.
  7. ^ Although some continued erroneously to style Diana HRH even after she had lost the style following her divorce.
  8. ^ The princedom of Wales is a peerage title – the only princedom of the United Kingdom – and the House of Lords Act, 1999 Princes of Wales sat in that House
  9. ^ "In the matter of the Inquest into the death of Diana, Princess of Wales, 8 January 2007, per Butler-Sloss at para 34
  10. ^ "Al Fayed & Ors v Butler-Sloss (2007) EWHC 408 (Admin) at para 52
  11. ^ "1997: Princess Diana sparks landmines row". BBC. January 15.
  12. ^ Reiss, Charles (10. juli 1998). «MPs to pass Diana mines Bill». London Evening Standard/This is London. Besøkt 25. november 2006. 
  13. ^ [1]
  14. ^ «Landmines pose gravest risk for children». UNICEF. 2. desember 2004. Besøkt 25. november 2006. 
  15. ^ «Timeline: How Diana died». BBC News. Besøkt 8. januar 2007. 
  16. ^ Operation Paget Report, chapter six, page 421: "Operation Paget’s view is that none of the seat belts were being worn at the time of the impact, including that of Trevor Rees-Jones. From the nature of marks found on his seat belt, it is considered unlikely that he was even in the process of attempting to put it on at all at the time of the crash."; see also: REES-JONES: "I think I've been told that I wasn't wearing a seatbelt. I assume that's been misreported, that the airbag must have saved me on the initial impact, but then my face and chest hit the dashboard when the car was pushed around.", in: Trevor Rees-Jones Tells `The Bodyguard's Story'
  17. ^ «Princess Diana Killed In Tragic Accident». EmergencyNet News. 31. august 1997. Besøkt 25. januar 2007. 
  18. ^ «BBC ON THIS DAY». BBC News. 6. september 1997. Besøkt 6. februar 2007. 
  19. ^ Lal, Rashmee Roshan (9. desember 2006). «Diana's ghost finally laid to rest». The Times of India. Besøkt 9. desember 2006. 
  20. ^ [2]
  21. ^ [3]
  22. ^ Time.com, May 29, 2007, 'Graphic Princess Di Film Criticized'
  23. ^ "Diana Returns Home". 1997. BBC. Accessed May 11, 2007.
  24. ^ "Althorp Park, Home of Princess Diana." Britain Express. Accessed May 11, 2007.
  25. ^ The style "Princess Diana", though often used by the public and the media during her lifetime, was always incorrect. With rare exceptions (such as Princess Alice, Duchess of Gloucester) only women born to the title (such as Princess Anne) may use it before their given names. After her divorce in 1996, Diana was officially styled Diana, Princess of Wales, having lost the prefix HRH
  26. ^ Concert article
  27. ^ Queen of Hearts
  28. ^ a b Mosley, Charles, red. (2003). Burke's Peerage, Baronetage and Knightage, III (107th utg.). Wilmington, Delaware: Burke's Peerage and Gentry LLC. s. 3696. ISBN 0-9711966-2-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]