James Scott, 1. hertug av Monmouth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Scott, 1. hertug av Monmouth

James Scott (født James Crofts 9. april 1649 i Rotterdam, Nederland, henrettet 15. juli 1685 i London) var 1. hertug av Monmouth og 1. hertug av Buccleuch. Han ble av enkelte anerkjent som Jakob II av England og Jakob VII av Skottland, da han var sønn av Karl II av England og dennes elskerinne Lucy Walter, som levde med ham i eksil etter henrettelsen av Karl I.

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert om Karl II faktisk var hans far, da Lucy Walter hadde et meget dårlig rykte. På den annen side ble det også hevdet at hun hadde vært gift i hemmelighet med prinsen, noe som ville gjort hertugen til hans ektefødte barn og dermed til tronarving. Karl anerkjente James som sin sønn, men utnevnte han ikke til arving. Etter a ha tatt tronen giftet han seg med Katarina av Braganza; Lucy Walter hadde dødd før dette tidspunktet. I 1663 ble James hentet til England, hvor han fikk tittelen hertug av Monmouth. Han giftet seg med Anne Scott, 4. grevinne av Buccleuch. James hadde ingen spesielle lederegenskaper, men var populær blant folket. Dette skyldte ikke minst at han var protestant, mens tronarvingen, James, hertug av York, var katolikk.

16 år gammel gjorde han tjeneste i marinen under hertugen av York, og kjempet i den andre engelsk-nederlandske krig. Etter å ha vendt tilbake til England fikk han sin første militære kommando, som kommandant for en kavaleritropp. I 1669 ble han oberst i King's Life Guards, en av de høyeste posisjonene i hæren. Da George Monck, 1. hertug av Albemarle døde i 1670 ble Scott den høyeste offiseren, 21 år gammel.

Ved utbruddet av den tredje engelsk-nederlandske krig i 1672 ble han sendt som kommandant for 6000 soldater som skulle gjøre tjeneste som del av den franske hæren. I felttoget i 1673, og spesielt ved beleiringen av Maastricht, markerte han seg om en av Englands beste soldater.

I 1678 ledet han den engelsk-nederlandske brigaden, som da kjempet for De forente provinser mot franskmennene. I slaget ved St. Denis utmerket han seg. Året etter hadde han vendt tilbake til England, og ledet en liten hær som ble sendt for å slå ned Scottish Covenanters' opprør. Hans styrker var i kraftig mindretall, men han vant allikevel et avgjørende slag ved Bothwell Bridge den 22. juni 1679. Det var på dette tidspunktet klart at Karl II ikke ville få noen naturlig arving, og mange foretrakk Monmouth framfor hertugen av York.

Etter Rye House-komplottet i 1683 måtte Monmouth gå i eksil i De forente provinser. Da faren døde startet han et opprør, kjent som Monmouthopprøret, og forsøkte å ta tronen fra onkelen. 20. juni 1685 erklærte han seg som konge ved Bridgwater i Somerset.

6. juli 1685 møttes Monmouths og kongens styrker i slaget ved Sedgemoor, som endte i fullstendig nederlag for opprørerne. Monmouth selv klarte å flykte, men ble raskt tatt til fange. Han ble ført til Tower of London, og dømt til døden for høyforræderi.

Han bønn om benådning ble ikke hørt, og 15. juli 1685 ble han henrettet ved halshuggingTower Hill. Bøddelen skal ha gjort en dårlig jobb, slik at det trengtes åtte hugg før hodet ble skilt fra kroppen.

Etter henrettelsen fant man ut at det ikke fantes noe portrett av ham. Dette var uhørt for en tronkrever, og liket ble derfor gravd opp slik at man kunne få malt portrettet.

Det har senere vært fremmet en teori om at Monmouth ikke ble henrettet, da Jakob II ikke klarte å gjøre dette mot sin nevø. Han skal i stedet ha sendt ham til Frankrike, der Ludvig XIV skjulte ham som Mannen med jernmasken. Det er intet grunnlag til å feste noen lite til denne teorien.