Mary Boleyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mary Boleyn

Mary Boleyn (ca. 1499 – 19. juli 1543) var et medlem av den adelige Boleyn-familien som nøt betydelig innflytelse i de første årene av 1500-tallet i England. Mary var en av kong Henrik VIII av Englands elskerinner, og det ble påstått at hun også var elskerinne til Henriks franske rival kong Frans I. Hennes søster, Anne Boleyn, ble også kongens elskerinne, siden dronning av England og mor til dronning Elizabeth I av England. Hun ble selv gift to ganger.

Detaljer om Mary Boleyns liv er uklare, men hun var en kvinne utenom det vanlige som levde i en dramatisk tid. Familien opplevde klatring oppover i samfunnet etterfulgt av et tragisk fall da søsteren Anne urettmessig ble anklaget for høyforræderi, utukt og en incestuøs forbindelse med sin yngre bror George.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Marys far, den ambisiøse diplomaten Thomas Boleyn.

Mary ble født enten i Blickling Hall i Norfolk, eller ved Hever Castle i Kent, som den eldste datteren av en rik diplomat, Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og hans hustru Elizabeth Howard, datter av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Hennes fødselsår er ikke kjent, men de fleste historikere peker mot en dato rundt 1499.[1]

Noen eldre kilder hevder at Mary fikk sin utdannelse i utlandet og tilbrakte en tid som selskapsdame for erkehertuginnen Margarete av Østerrike (14801530), dette skyldes en forveksling med søsteren Anne. Mary ble værende i England mesteparten av sin barndom. Det var ikke før i august 1514, da hun var omtrent 15 år, at hun reiste utenlands. Hennes far sikret henne en posisjon som hoffpike, såkalt maid-of-honour, for kong Henrik VIIIs yngre søster, prinsesse Maria Tudor, som reiste til Frankrike for å bli gift med Ludvig XII av Frankrike.

Etter noen få uker i Paris ble de fleste av dronningens engelske piker beordret til å reise hjem. Mary Boleyn fikk imidlertid tillatelse til å bli, antagelig på grunn av sin fars forbindelse til den nye engelske ambassadøren. Den 1. januar 1515 døde kong Ludvig XII og etterlot sin unge dronning som enke etter bare tre måneders ekteskap. Kort tid etter kongens død giftet hun seg i hemmelighet med Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, og måtte forlate Frankrike i all hast. Thomas Boleyn fjernet datteren Mary fra Maria Tudors tjeneste og fikk henne plassert i husholdningen til den nye dronningen av Frankrike, Claude. I 1517 kom kong Frans I i triumf tilbake fra militær seier i Milano med nye ideer og tyvegods. Hans mest verdifulle bytte var den 65 år gamle Leonardo da Vinci. Om Mary også møtte den italienske geniet er uvisst og kanskje også usannsynlig. Ved hoffet ble i alle fall Frankrikes nye konge, Frans I, oppmerksom på henne.

Et forhold til kongen av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Frans I av Frankrike.

Mary hadde fått selskap i Paris av sin far, Thomas Boleyn, som ble fransk ambassadør i 1519, og av sin yngre søster Anne, som hadde studert i Nederlandene i det siste året. Mary var blond og blåøyd og svært vakker i henhold til tidens skjønnhetsidealer som favoriserte en lys farge. Hun ble betraktet som vakrere enn sin mørke søster Anne. Det later til at Mary ble elskerinnen til kong Frans under sitt opphold i Paris, og at konget senere angret på dette forholdet.

Den franske dronningen Claude skal ha kalt den vakre Mary Boleyn «La petite Boullain». Mary skal ha vært vennlig og omgjengelig, søt og frisk. Til tross for dette synes det klart at hun fikk et rykte i Frankrike «per una grandissima ribalda et infame sopre tutte» – «som en meget stor hore med en meget beryktet omdømme».[2] Kilden til denne lite flatterende beskrivelsen skal ha vært kongen selv, og andre har hevdet at han også refererte nedsettende til Mary som «min engelske merr». Etter at kong Frans Is forhold til henne ble avsluttet, tilsynelatende bittert, skal hun senere ha inngått en rekke andre forhold med andre menn, noe som førte til at hun ble forvist fra hoffet og sendt tilbake til England.[3]

En del historikere har satt spørsmålstegn ved disse historiene fra Paris om Marys promiskuitet og funnet dem meget overdrevet, men det er generell enighet om at de iallfall i det minste er delvis sanne. Hennes foreldre og søster skal ha vært forskrekket over hennes handlinger og var meget lettet da de fikk sendt henne på et skip tilbake til England i 1519.[4]

Thomas Boleyn, som beviselig hadde langt større ambisjoner enn sin datter, sørget deretter for å skaffe Mary en ny posisjon som hoffpike for den engelske dronningen, Katarina av Aragon, i dennes siste ti år av sitt ekteskap med kong Henrik VIII. Farens bevisste hensikt var uten tvil at kongen skulle merke seg henne og hennes skjønnhet. Det gjorde han også.

Kongelig elskerinne[rediger | rediger kilde]

Kong Henrik VIII av England i all sin prakt, malt av Hans Holbein d.y.

Den 4. februar 1520, et år etter at Mary Boleyn kom tilbake til England giftet hun seg med William Carey, en velstående hoffmann med gode forbindelser og kongens gunst. Kong Henrik VIII var selv til stede som gjest ved bryllupet. Hennes far var derimot i Frankrike og det er mulig at dette ekteskapet ikke hadde hans velsignelse. Kongen ga Carey en del inntekter og en ubetydelig posisjon ved husholdningen, slik at det var mulig for ekteparet å oppholde seg ved hoffet. Slik begynte Marys, nå Lady Carey, seks års forhold til Englands konge.

Det var flere andre kvinner som hadde hatt kongens oppmerksomhet før Mary, men kun en av dem, Elizabeth Blount – som hadde født kongen en sønn i 1519, hadde tilsvarende innvirkning. Forholdet til kongen later ikke til å ha ført til konflikter med dronningen, på samme måte som dronning Claude i Frankrike hadde Katarina lært seg å leve med situasjonen. At Mary hadde et forhold av en slik varighet må si en del om hennes personlighet og ytre skjønnhet. Selv etter at hun i cirka 1524 fødte sitt første barn (Catherine) synes det ikke som om forholdet var over.

Kardinal Reginald Pole rapporterte at et parlamentsmedlem skulle ha fornærmet kongens moral i 1528 ved å anklage kong Henrik VIII for å sove med både Anne Boleyns mor og søster. Kanskje ikke helt uten å være smigret skal kongen ha svart: «Aldri med hennes mor!»[5]

Av naturlige grunner er det vanskelig å ha klar kunnskap om de nøyaktige datoer for både når forholdet startet og når det ble avsluttet. Det var aldri offentlig og hun fikk aldri sole seg i glansen av kongens oppmerksomhet. Ryktene ville ha det til at det ene eller begge av barna Mary fikk i løpet av affæren med kong Henrik VIII hadde ham som far, men det er ingen bevis som støtter dette.

Et vitne har ment at Marys sønn Henry (født 1526) lignet på Henrik VIII, men dette vitnet var John Hale, sogneprest i Isleworth, som møtte barnet da han var ti år gammel. Det er ingen samtidige bevis som tyder på at Henry Carvey var kongens utenomekteskapelige sønn.[6]

Søsterens klatring til makt[rediger | rediger kilde]

Anne Boleyn.

Marys søster Anne kom tilbake til England i 1522 og fikk en betydelig popularitet ved hoffet. Søstrene var ikke spesielt nære og Anne bevegde seg i andre sosiale sirkler. Kongen skulle snart merke seg den nye kvinnen og bli forelsket.

Selv om Mary skal ha vært sett på som mer attraktiv enn sin søster synes det som om Anne var både mer intelligent og mer ambisiøs. Hun avslo i begynnelsen å bli kongens elskerinne, sannsynligvis ikke så mye på grunn av dyd som av beregning og ambisjon. Anne visste at det var kongens karakter å måtte ha det han ikke kunne få.[7] Ved midten av 1527 var kongen fast bestemt på å gifte seg med henne, og Anne aksepterte hans forslag og ble således «den andre kvinnen» i kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon.

Et år senere døde Marys ektemann i et utbrudd av en pestsykdom kalt «engelsk svette».[8] Kong Henrik VIII ga sin tillatelse til at Anne Boleyn overtok formynderskapet til sin nevø, Marys sønn Henry Carey. Det var vanlig i det engelske aristokrati å plassere sine barn hos rikere slektninger, noe som var nødvendig i Marys tilfelle ettersom hennes ektemanns død satte henne i en vanskelig økonomisk stilling. Anne sørget for at Marys sønn ble utdannet ved et respektabelt Cistercienserkloster, mens Marys far ikke viste noen interesse for å hjelpe sin datter. Det var bare Annes forbønn som sikret Mary en årlig pensjon på 100 pund.[9]

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Da Anne Boleyn reiste til Calais sammen med Henrik VIII på et statsbesøk i 1532 var Mary med i hennes følge. Anne ble kronet som dronning den 1. juni 1533 og fødte en datter (den senere dronning Elizabeth I) den samme høsten. I 1534 giftet Mary seg i hemmelighet med William Stafford, en borgerlig og ikke-adelig uten grad og med kun beskjeden inntekt. Man har antatt at det var et rent kjærlighetsekteskap, ettersom det ikke er noen annen åpenbar grunn til at hun skulle gifte seg utenfor sin klasse. Da ekteskapet ble kjent ble hun utstøtt av sin familie for å ha giftet seg under sin stand. Mary fikk ingen støtte fra sin søster; Anne var rasende over dette bruddet på etikette, og forviste henne fra hoffet.

Mary Boleyn måtte tigge kongens rådgiver, Thomas Cromwell, om hjelp.

Marys økonomiske situasjon ble så desperat at hun måtte nedverdige seg til å tigge kongens rådgiver, Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, om å snakke til kongen på hennes vegne. Henrik VIII var derimot likeglad og uten interesse for sin tidligere elskerinne. Mary ba da Cromwell å snakke med hennes far, hennes onkel, og hennes brødre, men heller ikke dette ga noe resultat. Overraskende nok var det Anne som først kom til hjelp. Hun sendte Mary en praktfull kopp av gull og noen penger, men nektet fortsatt å la henne komme tilbake til hoffet. Denne delvis forsoningen var det nærmeste de to søstrene noen ganger kom sammen igjen. De møttes ikke mellom 1534 og Annes død i 1536.

Mary Boleyns liv mellom 1534 og hennes søsters henrettelse den 19. mai 1536 er svært vanskelig å etterspore. Hun besøkte ikke moren; og besøkte heller ikke sin søster mens Anne satt fengslet i Tower of London. Hun gjorde ingen forsøk på å besøke sin bror George som også var dømt til døden tiltalt for høyforræderi. Det er heller ingen bevis på at hun skrev til dem. Som deres onkel, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, må hun ha ment at det klokeste var å unngå enhver form for forbindelse med sine nå vanærede slektninger.

Mary og hennes ektemann forble utstøtte som levde tilbaketrukket i Rochford i Essex. Etter Annes henrettelse trakk hennes mor seg tilbake fra hoffet, og døde avsondret et år etter. Faren Thomas Boleyn døde det påfølgende året. Etter sine foreldres død arvet Mary Boleyn noen av familiens eiendommer i Essex. Hun synes å ha levd der resten av livet i anonymitet og i relativ velstand sammen med sin ektemann som overlevde henne. Hun døde mens hun var i førtiårene, en relativt ung alder selv for denne tiden, den 19. juli 1543.

Barn[rediger | rediger kilde]

I sitt ekteskap med William Carey (149522. juni 1529) fikk hun to barn:

Marys ekteskap med William Stafford (død 5. mai 1556) resulterte i en sønn som antagelig ble født en gang i 1535 og som døde i 1545. Det kan også ha vært en datter ved navn Anne, men dette er usikkert.

Mary Boleyn er en fjern formoder til mange notable engelskmenn, som Winston Churchill, forfatteren P.G. Wodehouse[10], Elizabeth Bowes-Lyon, prinsesse Diana, og Sarah Ferguson, hertuginne av York.

Litterære fremstillinger[rediger | rediger kilde]

Mary Boleyn opptrådte i filmen Anne of the Thousand Days fra 1969 hvor hun ble presentert som gravid, avvist og bitter. Hun ble spilt av Valerie Gearon. Geneviève Bujold spilte hennes søster Anne Boleyn, Richard Burton spilte Henrik VIII og William Squire spilte Thomas Boleyn.

Mary Boleyn har også en framtredende rolle i romanene The Secret Diary of Anne Boleyn av Robin Maxwell, I, Elizabeth av Rosalind Miles, The Rose of Hever av Maureen Peters, The Lady in the Tower av Jean Plaidy, Mistress Anne av Norah Lofts, Anne Boleyn av Evelyn Anthony, Dear Heart, How Like You This? av Wendy J. Dunn og Young Royals: Doomed Queen Anne av Carolyn Meyer. Hun var også en sentral figur i Karen Harpers roman The Last Boleyn, som er en mer medfølende gjengivelse av Marys tidligste barndom og liv fram til hennes søsters død.

Mary er også hovedpersonen i The Other Boleyn Girl (2002), en roman av Philippa Gregory. Denne boken ble filmatisert som et fjernsynsdrama av BBC i januar 2003 med Natascha McElhone som Mary, Jodhi May som Anne Boleyn, Jared Harris som Henrik VIII og Steven Mackintosh som George Boleyn. I 2006 ble en Hollywood-utgave av boken produsert med Scarlett Johansson som Mary, Eric Bana som kongen og Natalie Portman som Anne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruce, Marie-Louise:Anne Boleyn, 1972
  • Denny, Joanna: Anne Boleyn: A new life of England's tragic queen 2004
  • Fraser, Antonia: The Wives of Henry VIII, 1992
  • Ives, Eric: The Life and Death of Anne Boleyn 2004
  • Lindsey, Karen: Divorced Beheaded Survived: A Feminist reinterpretation of the wives of Henry VIII 1995
  • Mosley, Charles: Burke's Peerage and Baronetage, 107. utgave
  • Weir, Alison: The Six Wives of Henry VIII, 1991

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det finnes tydelige indisier for at hun var den eldste av de tre søsknene: I 1597, krevde hennes barnebarn George Carey, 2. baron Hunsdon, om å overta tittelen Jarl av Ormonde ved hennes rett, en tittel som ellers ville ha tilhørt dronning Elisabeth dersom søsteren Anne hadde vært den eldste. En tittel arves nedover langs den eldste kvinnelige linje i fraværet av mannlig linje. Også hennes barn og søsterdatter trodde at Mary var den eldste. Anne Boleyn, den senere dronning, ble født ca. 1501 og broren George Boleyn, vicomte av Rochford, ble født ca. 1504
  2. ^ Ives, Eric W. (1986): Anne Boleyn. Oxford: Basil Blackwell. Side 34
  3. ^ Denny, Joanna (2004): Anne Boleyn: A new life of England's tragic queen. Side 38
  4. ^ Bruce, Marie-Louise (1972): Anne Boleyn. Side 13.
  5. ^ Englishhistry.net: Mary Boleyn
  6. ^ Se Letters & Papers (en samling overlevende dokumenter fra perioden) viii.567 og Ives, Eric (2004): The Life and Death of Anne Boleyn. Sidene. 16 – 17.
  7. ^ Weir, Alison (1991): The Six Wives of Henry VIII. Side 160
  8. ^ «engelsk svette»: Jan Brøgger sr. (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie. Side 81: Såkalt English Sweath (Sudor anglicus) er en svettesykdom som kjennetegnes av høy feber, voldsom hodepine og stinkende svette og som førte til død etter et par dager. Den opptrådte første gang i tidlig middelalder, særlig i Storbritannia, og angrep først og fremst overklassen, og forsvant etter rundt tusen år. Antagelig var en dyreart et mellomledd.
  9. ^ Lindsey, Karen (1995): Divorced Beheaded Survived: A Feminist reinterpretation of the wives of Henry VIII. Side 73.
  10. ^ Mosley, Charles: Burke's Peerage and Baronetage, 107. utgave

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]