Eiendomsskatt
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eiendomsskatt er skatt som betales av verdien av fast eiendom. Det er eiendommen som er gjenstand for beskatning (er skatteobjekt). Eierens økonomiske situasjon ut over eiendommens verdi har ikke betydning for utmålingen av skatten.
Eiendomsskatten er en kommunal skatt, og det er opp til hver enkelt kommune om den vil innføre slik skattlegging eller ikke. Maksimal årlig skattesats er 7 promille av verdien av eiendommen.
Som hovedregel skal det foretas en ny taksering av eiendommen hvert tiende år.
Innhold |
[rediger] Historie
Skatten er i prinsippet en av de eldste skatteformer i Norge. En form for eiendomsskatt ble innført i 1661 i forbindelse med tildeling av matrikkelskyld for eiendommer «på landet». (Til sammenligning ble arveavgiften innført i 1792 og skatt på inntekt fra 1882 - til kommunen, fra 1892 - til staten.). Matrikkelskylden for de enkelte eiendommene ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886. Matrikkelskylden skulle gjenspeile eiendommenes avkastning, og var i realiteten en form for inntektsskatt. Bykommunene hadde ikke en slik form for skattlegging.
Etter at inntektsskatten ble innført i 1882 og 1892, forsvant i praksis matrikkelskatten (og dermed eiendomsskatten).
I ny skattelov fra 1911 ble det anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Ved tilleggslov av 1960 ble skillet mellom by- og land utvisket, slik at det også i deler av landkommuner som var utbygd på «bymessig vis» kunne utskrives eiendomsskatt. Begrunnelsen for denne form for skattlegging var at man regnet med at samfunnet i «bymessige strøk» hadde etablert tilleggstjenester (fast veidekke, gatelys, subsidiert vann- og kloakksystem, subsidiert kollektivtransport m.v.) som innbyggerne i slike strøk burde være med å dele kostnadene til.
[rediger] Generell tilleggsskatt fra 2007
Ved lovendring den 16. juni 2006 nr. 25, ble det gitt generell anledning til å kreve inn eiendomsskatt for samtlige eiendommer i landet, selv om eiendommene ikke har subsidierte kollektive tilbud, fra og med inntektsåret 2007. Kommunene kan velge å innføre eiendomskatt på fire forskjellige måter:
- Bare på «verker og bruk».
- Bare i strøk «utbygd på byvis».
- I strøk «utbygd på byvis» og på «verker og bruk».
- I hele kommunen.
Eiendomsskatten er ikke en form for formueskatt, men kommer i tillegg til denne, og ligningsverdien av eiendommen (som blir tillagt formuen) er i prinsippet uavhengig av taksten som er grunnlag for eiendomsskatt.
[rediger] Verdiberegning
Eiendomsskattegrunnlaget er eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Ved verdsettelsen ses det bort fra den nåværende eiers konkrete utnyttelse av eiendommen og avtaler knyttet til utnyttelsen. Det er gitt særlige regler om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg.
I praksis har de fleste kommunene som har innført eiendomsskatt foretatt en vesentlig reduksjon i verdifastsettelsen etter taksering, slik at verdien det skattes av for eksempel kan være 25% eller 50% av taksten. Hensikten er at det ikke skal bli urimeligheter i forhold til hva eiendommen faktisk kan omsettes for (varierende marked).
[rediger] Størrelse og betydning
Innføring av eiendomsskatt kan føre til en betydelig inntektsøkning for kommunene, og en betydelig skatteskjerpelse for innbyggere som eier fast eiendom. Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14.000,-.
