Per Monsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Per Monsen (født 4. mai 1913 i Hamar, død 26. august 1985 i Oslo) var en norsk pressemann som spilte en sentral rolle i norsk arbeiderbevegelse i et halvt århundre. Han var redaktør i Arbeiderbladet og sjef for NTB. Av andre verv han innehadde var formann i Norsk Presseforbund fra 1954 til 1958 og direktør for Det Internasjonale Presseinstituttet (IPI) i Zürich fra 1964 til 68.

Per Monsen vokste opp på Hamar med en far som var lærer, redaktør og lokalpolitiker (senere skulle Christian Fredrik Monsen bli både forsvarsminister og Stortingspresident) og mor som var lærer (Aasta Ingerø Hansen – 1884 – 1962). Han var bror av Randi Monsen og svoger til Halvard Lange.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

Tidlig anti-kommunist[rediger | rediger kilde]

Han satset tidlig på aviskarriere, og allerede i 1932, rett etter avlagt examen artium begynte han å jobbe som journalist i avisen Sørlandet i Kristiansand der Olav Scheflo var redaktør. I 1937 vakte han fra denne lokalavisa internasjonal oppmerksomhet etter et intervju med Lev Trotskij om Moskva-prosessene. Samme år reiste han som korrespondent til Spania for å dekke den pågående borgerkrigen, og oppholdet der fratok ham for alltid de illusjoner han måtte ha hatt om kommunismen: «Målet som ble holdt fram var befrielsen fra Franco og fascismen. Men i ly av dette opplevde man Stalin-tiden på sitt verste, akkurat slik som Trotskij hadde fortalt, med falske anklager og utrenskning av de frafalne.»

Monsen var i alle år siden en markant anti-kommunist og tilhenger av den «harde linje» i den kalde krigen. Han var blant annet en av Haakon Lies nærmeste allierte og en solid støttespiller for sin svoger, utenriksminister Halvard Lange. Fra 1937 til 39 jobbet han som journalist i Bergens Arbeiderblad inntil han i ble ansatt i Arbeiderbladet. Monsen ble kjent for sine klare meninger og tok sterke oppgjør med såvel det konservative Fedrelandslaget som norske nazister.

Informasjonsarbeid under krigen[rediger | rediger kilde]

Per Monsen deltok i illegalt arbeid da krigen startet og satt en kort tid fengslet. Da han slapp ut i 1941 dro han til Sverige og ble med i arbeidet som Den norske legasjons pressekontor i Stockholm der utførte. Der skrev han også boka Detta är Gestapo under psevdonymet Bjarne Hagen. I 1943 dro han til London og begynte å arbeide i Regjeringens Informasjonskontor der.

Etterretningsarbeid for partiets e-tjeneste[rediger | rediger kilde]

I mai 1945 var Per Monsen blant de første nordmenn som kom tilbake fra London til Oslo, og han fortsatte nå i den stilling i Arbeiderbladet han hadde begynt i før krigen startet. I 1948 ventet et spesielt oppdrag på ham. Rolf Gerhardsen som hadde jobbet med oppbyggingen av arbeiderbevegelsens etterretningsvesen (den såkalte fjerde tjeneste) trengte en person han kunne stole på i arbeidet med å spore opp den fryktede terroristen Ernst Wollweber i Tyskland.[1], og med sin bror, statsminister Einar Gerhardsen i ryggen presenterte han Monsen for overvåkingssjef Asbjørn Bryhn som ny norsk presseattaché ved den norske militærmisjonen i Berlin – en stilling han overtok etter Willy Brandt.

I to år tok Per Monsen permisjon fra jobben i Arbeiderbladet for å utføre dette oppdraget. I tillegg til å fungere i dobbeltrollen som etterretningsagent for Gerhardsens uoffisielle partitilknyttede etterretningsnettverk i tillegg til den offisielle attachéjobben, nedla Monsen her også et stort arbeid i å føre sammen de alliertes representanter med demokratiske tyske politikere (særlig da Willy Brandt).

Lederstillinger i norsk presse[rediger | rediger kilde]

I 1949 ble Olav Larssen sjefredaktør i Arbeiderbladet mens Rolf Gerhardsen ble redaksjonssekretær. Fra 1952 delte Larssen, Gerhardsen og Monsen posisjonen som redaktører for avisen. Monsen la i sitt arbeid som politisk utenriksredaktør stor vekt på utenriksnyheter, analyser og kommentarer etter mønster av internasjonale kvalitetsaviser samtidig som han sørget for å stanse tilløp til debatter om beslutninger som var tatt om norsk utenrikspolitikk.

Olav Larssen ønsket seg Monsen som sin etterfølger i stillingen som landsmøtevalgt sjefredaktør allerede i 1957, men på grunn av splid innad i partiet om hvem som skulle etterfølge Larssen fikk han sin avløsning først i 1963, og da ble det Arbeiderbladjournalisten Reidar Hirsti og ikke Monsen som fikk stillingen. Monsen søkte da permisjon fra sin jobb i Arbeiderbladet. Det skal ha vært Einar Gerhardsens motstand mot at Monsen fikk denne stillingen som skal ha vært årsaken. Gerhardsen respekterte Monsen som en faglig dyktig journalist men delte ikke Monsens uforsonlige linje overfor kommunistene og nære tilhørighet til partisekretær Haakon Lies ideologiske plattform – han ga uttrykk for at Monsen var for vanskelig å samarbeide med og politisk kontroversiell.

I 1964 ble han direktør i Det Internasjonale Presseintituttet i Zürich, en organisasjon som virket for økt pressefrihet i verden og for oppbygging av aviser i utviklingsland. Etter fire år i Zürich kom han i 1968 tilbake til redaktørjobben i Arbeiderbladet før han ble utnevnt til administrerende direktør og sjefredaktør i Norsk Telegrambyrå. Han sa om sin tid i sjefstolen i NTB at det viktigste som hadde skjedd der i hans tid var overgangen fra mekaniske til elektroniske hjelpemidler, det han omtalte som en kommunikasjonsrevolusjon. Per Monsen var den siste som innehadde begge disse stillingene, og han ble ved sin avgang erstattet av to personer.

Per Monsen døde i 1985, 72 år gammel, etter lang tids sykdom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars Borgersrud (2001). Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4.

Kilder[rediger | rediger kilde]