Norsk utenrikspolitisk institutt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′59″N 010°44′30″Ø

Norsk utenrikspolitisk institutt
NUPI
Norsk utenrikspolitisk institutt
NUPI har lokaler i C.J. Hambros plass 2 D
Type Forvaltningsorgan
Virkeområde Norge
Etablert 1960[1]
Direktør Ulf Sverdrup
Hovedkontor C.J. Hambros plass 2 D, Oslo
Eier Kunnskapsdepartementet[2]
Ansatte 69 (2013)[3]
Nettside www.nupi.no

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ble opprettet av Stortinget i 1959, for «å bidra til økt innsikt i mellomfolkelige spørsmål ved å drive forskning og utredning, og ved å spre informasjon om internasjonale forhold». NUPI er i dag et såkalt statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Foruten lederen John Sanness var nøkkelpersonene fra begynnelsen Olav Stokke og Arne Olav Brundtland. Noe senere kom også Johan Jørgen Holst, Daniel Heradstveit og Martin Sæter med.

Instituttets tidlige år var fremst preget av arbeider om øst-vest relasjonene (Sanness), FN og u-hjelpen (Stokke), og sikkerhetspolitikken (Brundtland, Holst), etterhvert også studier av europeisk politikk og samarbeid (Heradstveit, Sæter) og Midt-Østen (Heradstveit). En betydelig utvidelse av virksomheten kom på 1970-tallet i og med opprettelsen av en egen avdeling for internasjonal økonomi (Valter Angell). Studier av oljeøkonomiens betydning fikk etterhvert stor plass (Sæter, Matlary, Austvik). Etter Sanness' bortgang i 1984 ble manglende sovjetekspertise et følbart problem. Flere unge rekrutter med russisk språkkunnskap (bl.a. Neumann) ble midlertidig ansatt, men først i 1995 kom en merkbar forbedring med regjeringens beslutning om å legge et nytt Senter for Russlandsstudier til NUPI.

Denne beslutning markerte samtidig oppgivelsen av departementets flerårige kampanje for å slå NUPI og andre forskningsinstitutter på området sammen til en enhet. Det såkalte Midgaardutvalget hadde i 1985 foreslått en samlokalisering av de tre instituttene i Oslo-området (NUPI, PRIO og FNI) under ett tak.[4] Kultur- og forskningsdepartementet valgte å gå et steg lenger i sin politikk fra 1990 av og satset på å slå dem helt sammen. Motstanden var imidlertid stor ved NUPI, og diskusjonene – som ble ført under ledelse av direktør Geir Lundestad ved Nobelinstituttet – førte ikke frem til noe realiserbart resultat.[5]

Da Johan Jørgen Holst døde i 1994 tok en lang periode med vikarierende direktører slutt og departementet kunne nytte høvet til å organisere om. Fra 1996 ble direktørstillingen gjort om til en åremålsstilling og instituttet fikk ny status som “statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter”. Sverre Lodgaard overtok som første åremålsdirektør etter Olav F. Knudsen, som hadde fylt direktørstolen i Holsts fravær fra 1990 av.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

NUPIs opprinnelige bemanning var en styrer, en instituttsekretær og en sekretær.[6] Sistnevntes hjemmel ble tatt fra UD (Slørdal til KUD, 3. januar 1960: ”Under henvisning til det Kgl. Departements [altså KUDs] brev av 30. november f.å. meddeles at Utenriksdepartementet etter omstendighetene for sitt vedkommende ikke vil motsette seg at en sekretær I-stilling (lkl. 11) som ble tilstått Utenriksdepartementet midlertidig ved Stortingets vedtak av 24. juni 1957.[7] Det første tiåret nomaderte staben fra Victoria Terrasse, via Parkveien og Grønnegate til Bygdøy allé 3. På sistnevnte adresse hadde instituttet sine kontorer i tyve år inntil behovet for mer plass fremtvang flytting til Grønlandsleiret i 1989. Etter 14 år der flyttet man til dagens lokaler på C.J. Hambros plass 2 D.

Et seminar i oktober 1959 hadde nedsatt en arbeidsgruppe med den tentative tittel ”Norsk selskap for Sovjetstudier”. Gruppen ble umiddelbart løst knyttet til NUPI gjennom John Sanness’ engasjement i saken. Etter anmodning fra Sanness[8] deltok også UD-tjenestemann Bucher-Johannessen i dette arbeidet, mens han fortsatte i sin stilling i UD. I forbindelse med dette arbeidet forsøkte man å opprette et ”Service-kontor for opplysninger om sovjetisk næringsliv” som skulle ledes av ”konsulent Hallaråker, som lønnes av Forsvarsstaben”. UD anbefalte sterkt arbeidet.[9] NUPI gjorde i denne sammenheng et poeng av utelukkende å arbeide med åpne kilder.[10] I et internt notat[11] anbefales utestasjonene å ikke oversende fortrolig materiale til NUPI; ”Der arbeider nemlig personligheter av de mest forskjellige politiske farver i Instituttet”.

Fra 2007 til 2011 ble NUPI ledet av Jan Egeland, tidligere visegeneralsekretær og nødhjelpskoordinator i FN. Etter at Egeland sluttet i 2011, er Ulf Sverdrup utnevnt til ny direktør fra 2. januar 2012. Siden 1959 har instituttet hatt følgende direktører: John Sanness, Johan Jørgen Holst, Kjell Skjelsbæk, Olav Fagelund Knudsen, Sverre Lodgaard og Jan Egeland.[12]

Instituttet har i dag fem forskningsavdelinger: Avdeling for internasjonal politikk, Avdeling for internasjonal økonomi, Avdeling for utviklingsstudier, Avdeling for Russland og Eurasia og Avdeling for sikkerhet og konfliktløsning. NUPI står redaksjonelt bak tidsskriftene Internasjonal Politikk, Nordisk Østforum, Forum for Development Studies og artikkelserien Hvor hender det? Instituttet er administrativt underlagt Kunnskapsdepartementet.

I 2009 hadde NUPI 73 årsverk.

Forskningsfelter[rediger | rediger kilde]

NUPIs forskning dekker følgende temaområder:

  • Norsk sikkerhetspolitikk, europeisk sikkerhet og transatlantiske relasjoner
  • Global styring, stormaktsrivalisering og statssystem
  • Energi og geopolitikk
  • Internasjonal handel og investeringer, teknologi og økonomisk vekst
  • Utvikling, statsdannelser og sikkerhet, fattigdom og korrupsjon
  • Konflikt og fredsbygging
  • Flernasjonale operasjoner og sikkerhet


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NUPI-fakta
  2. ^ Kunnskapsdepartementets informasjon om NUPI
  3. ^ Antall ansatte i følge Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes forvaltningsdatabase
  4. ^ NOU 1985:17. Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold. Utvalgsleder: Knut Midgaard. Oslo: Kulturdepartementet, 1985-04-25
  5. ^ NUPI, Årsmeldinger 1991 t.o.m. 1995
  6. ^ Anders C. Sjaastad ”Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009” I: Internasjonal Politikk 67 (4): 679–744.
  7. ^ (jfr. St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 5 – 1957, blir overført til Norsk Utenrikspolitisk Institutt.”)
  8. ^ (Sanness til Lange 18. mars 1960)
  9. ^ (Ålgård til KUF 2. mars 1961)
  10. ^ (Notat: Samarbeid med Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Nic A. Fougner, 3. september 1962)
  11. ^ (Notat 5. Politiske Kontors kontakter med Norsk Selskap for Sovjetstudier, forfattet av Per Vennemoe, 8. november 1963)
  12. ^ En artikkel i Morgenbladet hevder at alle direktørene vært tilknyttet Arbeiderpartiet, jf. Morgenbladet Kjetil Raknes: Akademisk opportunisme, 22.juni 2007. For de fleste direktørers vedkommende kan nok dette være riktig, men påstanden bestrides av Olav Fagelund Knudsen for hans egen del.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]