Markgreve
Markgreve (eller markgrevinne) var opprinnelig en adelig tittel i middelalderen, gitt til grever og militærledere med tildelt ansvar å forsvare Det tysk-romerske rikes grenseprovinser og -len,[1] såkalte markgrevskap, frem til rikets oppløsning i 1806. Etter rikets oppløsning ble disse markgrevskapene absorbert opp i større riker, eller så tok markgrever andre titler som heller viste til full selvstendighet.
Eksempler på markgrever var markgreven av Brandenburg og markgreven av Baden.
I det sene Romerriket og tidlige Østromerriket var tittelen exarch tilsvarende med markgreve.
[rediger | rediger kilde]
Ordet «markgreve» kommer av tysk Markgraf, bestående av «mark» (av latin marchio; ca. 1551), og Graf – «greve». Det engelske og franske tilsvarende begrep er margrave.
Markgrever i Norge og Danmark[rediger | rediger kilde]
Tittelen markgreve var kun i bruk to ganger i Danmark-Norge. Den ene gangen var da Hugo Octavio Accoramboni av Firenze ble utnevnt til «markgreve av Lister» (tidligere navn på Lista) i 1709. Den andre var året etter i 1710 da Francisco de Ratta av Bologna ble utnevnt til «markgreve av Mandal».[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Bratberg, Terje. (2009, 14. februar). Markgreve. I Store norske leksikon. Hentet 14. mars 2016 fra https://snl.no/markgreve.