Fjelljo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fjelljo
Fjelljo
Vitenskapelig(e)
navn
:
Stercorarius longicaudus
Vieillot, 1819
Norsk(e) navn: fjelljo
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Jofamilien
Slekt: Stercorarius
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: hekker i alpint og arktisk åpent landskap
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for fjelljo

Fjelljo (Stercorarius longicaudus) er en predatorisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i jofamilien (Stercorariidae), som tilhører gruppen med måkefugler (Lari). Arten tilhører gruppen som kalles «jagere», som har forlengede midtre halefjær. To underarter anerkjennes.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Fjelljoen har forlengede halefjær, som synes best når den flyr.
Stercorarius longicaudus

Fjelljo er den minste av joene og blir omkring 48–53 cm lang, noe som inkluderer de opp mot 22 cm lange midtre halefjærene.[1] Hannen veier typisk 280 g, mens hunnen blir større og veier omkring 310 g.[1] Vingespennet utgjør typisk cirka 105–117 cm.[1]

Hekkedrakten er forholdsvis lys grå og hvit, mens vinterdrakten er mørkere brun. De midtre halefjærene er forlengede og tapes med vinterdrakten. Ungfuglens fjærdrakt er grå. Voksen fugl har mørk hette på hodet. Kjønnene er like.

Fjelljoen hekker i fjellet, men er ellers å finne langt til havs. Er det dårlig med smågnagere lar den gjerne være å hekke. Det er vanlig med to egg, som ruges ut av begge foreldrene. Ungene tas også vare på av begge foreldrene fram til de klarer seg på egen hånd – cirka 6 uker etter klekking. Fjelljoen er en fryktløs forsvarer av rede og unger.

I hekketiden spiser fuglen lemen og andre smågnagere, men ellers lever den på fisk og annen mat fra havet. Den kan også gjerne stjele mat fra andre fugler og spise andre fuglers unger.

Fjelljoen hekker i fjellet i hele Norge, og helt ned til kysten i Finnmark. Den hekker også på Svalbard. Tidlig på høsten forlater den landet, og overvintrer langt ute i Atlanterhavet.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler et al. (2020).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[3][4]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Wiley, R. H. and D. S. Lee (2020). Long-tailed Jaeger (Stercorarius longicaudus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lotjae.01
  2. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Skuas and Jaegers (Stercorariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sterco1.01
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]