Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge

Stortingsmelding nr 85 (1951)

Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, eller bare Nord-Norgeplanen, var et program for å fremme industriutvikling i Nord-Norge etter at gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig var over. Programmet gjaldt for årene 1952–1960.

Utbyggingsprogrammet ble igangsatt av myndighetene og basert på tre virkemidler: Utbyggingsfondet for Nord-Norge skulle tilføre kapital. Det ble innført egne regler for skatt og avskrivning for regionen. Det kom ekstra bevilginger over statsbudsjettet til kraftutbygging, kommunikasjoner og bedre yrkesutdannelse.

Etter andre verdenskrig ble Nord-Norge omtalt som en «tilbakeliggende landsdel» med mindre verdiskaping og dårligere levestandard enn landet for øvrig. Landsdelen hadde lite utbygget industri og dårlig teknisk infrastruktur. De viktigste næringsveiene hadde mange sysselsatte, men kastet for lite av seg. Det generelle utdanningsnivået var lavt.

Regjeringen anså på slutten av 1940-årene industrialisering og modernisering av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden […].» Utbyggingsprogrammet bygde på keynesiansk makroøkonomisk tenkning. Programmet skulle fremme næringer som landsdelen hadde naturlige forutsetninger for: Kraftkrevende industri, fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Det var viktig at investeringene skulle føre til økt eksport. Programmets overordnede mål var økt produktivitet og redusert arbeidsløshet, samt å redusere fraflyttingen fra landsdelen.

I Nord-Norge ble omveltningene store da folk i løpet av en generasjon fikk tilnærmet samme velstand som folk sør i landet. Tradisjonell husholdningsøkonomi, som fortsatt i 1945 styrte arbeids- og familiestrukturer, ble drastisk endret, og i 1970 var det tradisjonelle livet så godt som forsvunnet. Utbygging og mangfoldiggjøring av velferdstjenester, aviser, radio og infrastruktur var noe som på kort tid omformet landsdelen. Storsamfunnets normer og verdier fikk gjennomslag, mens det lokale og særegne gradvis ble visket ut. Da den store etterkrigsgenerasjonen ble voksne sist i 1960-årene, kom en motkulturell reaksjon. De var kritiske til foreldregenerasjonens livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og de var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg. Sosiologen Ottar Brox' (1932–2024) bok, Hva skjer i Nord-Norge (1966), blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge.

Bakgrunnen for utbyggingsprogrammet

Hamningberg i Finnmark ble fraflyttet i 1965, etter at myndighetene ikke ville bevilge penger til havn.

Rett etter andre verdenskrig ble Nord-Norge omtalt som en «tilbakeliggende landsdel», spesielt i regjeringen og blant økonomer i departementene. Til disse uttalelsene fantes statistikk og analyser som underbygget påstandene om at inntekter og levekår nordpå var dårligere enn i resten av landet. Den rådende oppfatningen var at Nord-Norge hadde lite utbygget industri og høyproduktive næringer, mens landbruk og fiskeri hadde alt for mange sysselsatte med for lav produktivitet. I tillegg var kraftforsyningen mangelfull, veier og havner var dårlige eller fraværende, bankene var for små og det manglet yrkesskoler, samt at kompetansenivået generelt var lavt. På den positive siden var myndighetene optimistiske med tanken på å utvikle landsdelen.

Et prosjekt i USA, som sosialøkonomen Knut Getz Wold (1915–1987) og andre norske toppbyråkrater hadde latt seg inspirere av, var utbyggingen som Tennessee Valley Authority (TVA) hadde stått bak. Her hadde det offentlige gått inn med støttetiltak for kraftutbygging og andre tiltak for økonomisk forbedring i et område med tre millioner innbyggere. I Nord-Norge var det også store vannkraftresurser som kunne bygges ut og brukes som innsatsfaktor til industri. Med en planmessig tilnærming og med statens hjelp så en for seg at noe lignende måtte være mulig nordpå. I Arbeiderpartiets valgprogram for 1949 var slike planer beskrevet. Tilbakeliggende landsdeler skulle trekkes med i utviklingen ved «aktiv inngrep og ledelse fra statens side», stod det i Utbyggingsprogrammet.

Allerede i de første årene etter andre verdenskrig tok staten på seg en stor rolle i industrialiseringene av Nord-Norge da det store jernverket i Mo i Rana ble oppført. Andre statlige initiativer var moderne fiskeforedlingsanlegg med et nettverk av bedrifter i Nord-Troms og Finnmark, kjent som FINOTRO (Finnmark & Nord-Troms Fiskeindustri).

Problemet Nord-Norge

Redaktør i Narvik-avisen Fremover, Georg Rokkan (1889–1959), skrev i 1930-årene om «Statens knugende hånd over Nord-Norge», og mente da konsekvensen av den harde sparepolitikken som de borgerlige partiene førte, hadde gått hardt utover økonomien i Nord-Norge. Kriseforliket i 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet ga et regimeskifte over til den såkalte Nygaardsvold-sosialismen. Denne offentlige politikken fikk da en sterk stilling nordpå, i en tid hvor landsdelen var preget av å være underutviklet og preget av naturalhusholdning. Politikken integrerte Nord-Norge i den kapitalistiske markedsøkonomien. Særlig var utbygging av infrastruktur viktig og politikken ga en form for «hjelp til selvhjelp» ved å stimulere til egenaktivitet, som statsviter Erik Oddvar Eriksen uttrykker det. En annen konsekvens var at makten til nessekongeene og sørnorske handelsmenn ble svekket. Offentlige initiativer som råfiskloven, meieriorganisasjonene og kredittinstitusjoner (banker) ga mulighet for folkelig innsats og innovasjon, det samme med samvirkeorganisasjonene. Dette var enkle midler, med liten statlig innsats, for å stimulere den tradisjonelle selvhjelpskulturen som fantes.

Byråsjef og sosialøkonom Olaf Marcelius Grønaas (1905–1986) holdt en tale i Bodø den 7. august 1947 for næringslivsledere, politikere og organisasjonsfolk. Selv var Grønaas utflyttet nordlending med stilling som byråsjef i Fiskeridepartementet. Han uttalte blant annet:

«Vi nordlendinger har jo av og til den følelsen at mange betrakter oss som noen stakkarer som man må hjelpe så godt man kan[,] og man får ofte den følelsen at vi lever på bidrag fra det øvrige land. Vi for vår del har derimot det bestemte inntrykk […] at det er vi i Nord-Norge som yder mer til det øvrige land enn vi får. Vi reson[n]erer som så at vi har råstoffene og naturherlighetene[,] og at fordelen ved utnyttelsen herav i stor utstrekning kommer det øvrige land tilgode. Vi mener derfor at vi har berettiget krav i mange henseende når det gjelder opphjelp av landsdelens industri og næringsliv, slik at levestandarden kan stige. Materiell fremgang for Nord-Norge vil også indirekte medføre fremgang for det hele land. Herom kan det ikke være tvil.»

Historiker Harald Rinde mener at Grønaas uttrykte oppfatninger som var utbredt i regjeringsapparatet og i den samfunnsinteresserte eliten i Nord-Norge. Selv om noen nok tvilte på at dette var hele sannheten, mente mange at Nord-Norge hadde blitt forsømt av de sentrale myndighetene. Hensikten med møtet var å diskutere hva som kunne gjøres i landsdelen for å kunne forbedre forholdene. Deltagerne på møtet ble enige om at det skulle stiftes et studieselskap for å arbeide for utvikling i landsdelen.

Studieselskapet for nord-norsk næringsliv

Kvinner arbeider på en åker i Tysfjord. Mye tungt manuelt arbeid ble utført i Nord-Norge, noe sosialøkonomer påpekte ga lav avkastning.

Foto: Bodil Biørn

Studieselskapet for nord-norsk næringsliv ble stiftet i 1947, og ble en pådriver for modernisering av Nord-Norge. Selskapet fikk bred oppslutning fra hele landsdelen, med både enkeltpersoner og organisasjoner som medlemmer. De viktigste oppgavene selskapet tok på seg var utredninger, opplysningsarbeid og bedriftsutvikling.

Studieselskapet hadde fra 1949 som formål å få til en omlegging av næringslivet i Nord-Norge. Selskapet påpekte Nord-Norges svakheter som mangel på kapital, svakt utbygget elektrisk kraft, dårlige kommunikasjoner og lavt kunnskapsnivå. Mye av dette skyldtes lavproduktive næringer som jordbruk og fiske, og at det var lite handel, industri og sjøfart.

Studieselskapet stod bak en utredning med tittel Problemet Nord-Norge (1948), der en forsøkte å regne ut Nord-Norges andel av landets nasjonalprodukt i 1938. Nasjonalproduktet per innbygger ble funnet til å være halvparten av det det var i Sør-Norge. Utredningen pekte på at løsningen på lang sikt for landsdelen var en omlegging av næringslivet, med overgang til kapitalintensive næringer som industri, handel og sjøfart.

Utbyggingsprogrammets oppbygging

Narvik med rådhuset i bakgrunnen. Narvik var et at de utpekte vekstsentra i Nordland og fikk et moderne bysentra etter ødeleggelsene under andre verdenskrig.

Gerhardsen-regjeringen anså på slutten av 1940-årene utbyggingen av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden som samarbeider gjennom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid i Paris og Atlantpaktorganisasjonen.» Statsminister Einar Gerhardsen (1897–1987) hadde informert den amerikanske presidentens spesialrådgiver for internasjonalt økonomisk og politisk samarbeid om at regjeringen ville sette i verk et slikt utbyggingsprogram.

Fra 1952 da utbyggingsprogrammet skulle gjelde, var allerede boliger og forretninger gjenoppbygget etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Fiskerinæringen og annen industri var også kommet på fote. Samtidig var det gjort noen investeringer i kraftforsyningen.

Fra de første etterkrigsårene og frem til Utbyggingsprogrammet ble utarbeidet, skjedde en endring i synet på hvilke interesser som skulle drive frem industrialiseringen. Rett etter krigen ble det satset på tungindustri og direkte statlig engasjement. Med utbyggingsprogrammet gikk bort fra denne linjen og ville heller stimulere privat kapital og styre økonomien indirekte, blant annet påvirket av den borgerlige opposisjonens motvilje og motstand fra næringslivet selv. De borgerlige partiene påvirket også at programmet ble utvidet til å omfatte primærnæringene, kraftutbygging, kommunikasjoner og yrkesutdanning. Programmet baserte seg mye på at keynesiansk makroøkonomi og infrastrukturbygging skulle sørge for industrietableringer. Bak dette lå en endring av Arbeiderpartiets partiprogram som la vekt på vekst og modernisering.

Overordnede målsetninger

Norsk Jernverk i Mo i Rana og andre virksomheter i regionen var bedrifter som kom i gang helt eller delvis ved myndighetenes initativ.

Foto: L.S. Båsmoen

Utbyggingsprogrammet ble beskrevet i Stortingsmelding nummer 85, utgitt i 1951. Programmet skulle stimulere til igangsetting av private bedrifter. Kraftutbygging, forbedrede kommunikasjoner og yrkesopplæring skulle være ansvarsområder for det offentlige. Programmet skulle konsentreres om de deler av næringslivet i landsdelen som de naturlige betingelsene lå til rette for: kraftkrevende industri, fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Spesielt var det viktig at det offentliges investeringer skulle føre til økt eksport, selv om også hjemmemarkedet skulle prioriteres. Til det siste anså en at småindustri, jordbruk og delvis fiskeforedling hadde en rolle.

Utbyggingsprogrammet forutsatte at private bedrifter skulle stå for mesteparten av økningen av industriproduksjonen. Det offentlige skulle bidra med finansiering og stimulering av næringslivet med særskilte skattebestemmelser og fordeler. Det offentlige skulle ta oppgaven med utbygging av elektrisk kraft, enten med direkte finansiering eller støtte. Statlige bedrifter var bare noe som skulle etableres i begrenset omfang. Programmets overordnede mål var økt produktivitet og forbedret arbeidstilbud. Arbeidstilbudet skulle forbedres for å redusere arbeidsløsheten, både den permanente og sesongvise. Et annet viktig formål var å begrense utflyttingen fra landsdelen.

Kapitalmangel ble ansett som hovedårsaken til at næringslivet i landsdelen var dårlig utbygget. Mangel på kapital hadde gjort det vanskelig for industrien å ta i bruk nye tekniske metoder, men også kunnskapsmangel innenfor teknologi og økonomi virket hemmende.

Utbyggingsprogrammet skulle være konsentrert om industrireisning, og da mente en store bedrifter i forskjellige områder i landsdelen. Områdene Mosjøen, Salten og Narvik skulle stå i forgrunnen. Jernverket i Mo i Rana var etablert før programmet, men nye private bedrifter skulle etableres.

Samordningen skulle i henhold til Utbyggingsprogrammet foregå både i distriktene og sentralt. Der det var nødvendig med sentrale myndigheters medvirkning, skulle Kommunal- og Arbeidsdepartementet via en egen avdeling i Arbeidsdirektoratet stå for samordningen.

Stortingsmeldingen sa at det ikke kunne oppgis et samlet beløp for omfanget av Utbyggingsprogrammet. Den slo fast «at det må dreie seg om betydelige beløp hvis det skal ha utslagsgivende betydning for produktiviteten og sysselsettingsmulighetene i landsdelen.» Programmets omfang vil være avhengig av valutasituasjonen. Om det ikke lyktes for Norge å finansiere et importoverskudd, ville det dempe omfang og tempo i utbyggingen. Tilførsel av utenlandsk kapital ville derimot kunne øke omfanget av investeringene.

Sektorvise satsningsområder

En forutsatte at bedrifter som ble etablert i Nord-Norge ville sørge for at arbeidskraft som ellers ikke var sysselsatt eller knapt var i arbeid, ville komme i arbeid. Økt produksjon som disse skapte ville dermed bli større i forhold til tilsvarende investeringer i bedrifter sørpå. Årsaken var at det i Sør-Norge var underskudd på arbeidskraft. En så det som viktig i denne forbindelse å etablere en formidlingstjeneste som sørget for at folk kom seg over fra distrikter med få arbeidsplasser til steder med bedre utsikter.

Utbygging av næringsliv og kommunikasjoner oppfattet en som avgjørende også for forsvaret. Forsvarsdepartementet uttalte i forbindelse med Utbyggingsprogrammet at «bare det overskudd som produktive næringer gir, kan holde et forsvar oppe.» Noe av det viktigste stimuleringstiltak i Utbyggingsprogrammet var særlige avskrivningsregler. Imidlertid var det et prinsipp at det skulle være lik beskatning for alle i landet. Bare under særlige forhold skulle det kunne det gis geografisk bestemte særordninger.

Yrkesopplæring

I 1947 bevilget Oslo kommune 1,635 millioner kroner til bygging av «Statens Fiskarfagskole, Honningsvåg. Gave fra Oslo by». Staten bevilget litt over en million kroner. Fra 2013 huser bygningen Nordkapp videregående skole og Nordkapp maritime fagskole.

Foto: Arnstein Rønning

Forbedring av yrkesopplæringen ble sett på som et meget viktig tiltak for å øke produktiviteten i nordnorsk industri. En så for seg at det utover i 1950-årene ville være en stor disponibel arbeidskraft, men vanskelig å få nok faglærte personer. Yrkesopplæring lå betydelig etter resten av landet. En skulle satse både på skolegang for ungdom og opplæring for voksne.

I årene etter andre verdenskrig var det blitt opprettet nye yrkesskoler i Bodø, Hammerfest, Kirkenes og Narvik. Det ble planlagt nye yrkesskoler i Mo i Rana, Melbu og Brønnøysund. Det var også vurdert som viktig å få opprettet en yrkesskole for samisk håndverk. Andre skoleslag som ble planlagt og bygget var landbruksskole, sjømannsopplæring, fiskerifagskole og opplæring for fiskeriarbeidere, samt hagebruksskole (på Kvæfjord prestegård) og opplæringsstasjoner for maskinell jorddyrkning.

Kraftforsyning

Arbeid med en ny 22 kV-kraftlinje ved Kvantoland i Sørfold. En omfattende elektrifisering fant sted i Nord-Norge i 1950-årene, der selv de mest avsidesliggende steder fikk elektrisitet.

Foto: Lyder Kvantoland

På slutten av 1950 var bare 8 % av den nyttbare vannkraften utbygget i Nord-Norge, noe som tilsa at landsdelen hadde betydelige kraftreserver. På denne tiden var det flere kraftverk under bygging, der Nedre Røssåga kraftverk var det desidert største. En anså at bygging av kraftlinjer ville bli kostbart med spredt befolkning, store avstander og vanskelige naturforhold. Imidlertid mente myndighetene at sosiale hensyn skulle vektlegges høyere enn store utbyggingskostnader. Kraftverk under planlegging som ville få betydning for industriutvikling var utpekt til å være Fagerbakkvassdraget, Sulitjelmavassdraget, Skjomenvassdraget og Barduvassdraget.

I 1952 var rundt 60 % av innbyggerne i Nord-Norge tilknyttet elektrisitetsforsyning. Med de planene som fantes tidlig i 1950-årene ville 75 % av innbyggerne få elektrisitet. Til kraftkrevende industri var det påtenkt egne vassdragsreguleringer.

Jordbruket

Det var av stor betydning at jordbruksproduksjonen og produktiviteten skulle økes. I 1950 var rundt 25 % av Nord-Norges befolkning tilknyttet jordbruket som hovednæring. Inntektene deres var imidlertid lave, og de naturgitte forhold for landbruk mindre gunstige enn ellers i landet. En anså at overgang til bedre tilpassede vekster og husdyrhold ville øke produktiviteten. Husdyrhold ble ansett som det viktigste, mens korndyrking bare skulle satses på i enkelte distrikter. Det viktigste tiltaket for å øke produktiviteten var større bruk. Et annet tiltak var bedre yrkeskunnskap og utvidelse av dyrkningsjorden.

Målet med tiltakene var at gjennomsnittlig bruksstørrelse skulle komme opp i 75–100 dekar for gårdsbruk der jordbruk var hovedinntekt. En regnet med at udyrket dyrkbart areal i Nord-Norge var så stort at det dyrkbare arealet kunne tredobles i hvert av de tre fylkene i Nord-Norge. Blant regjeringens forslag til lovendringer og stimuleringstiltak var økonomisk støtte til nydyrking.

Andre tiltak regjeringen pekte på var fordobling av antall sauer på utmarksbeite fra 400 000 til 800 000. Støtte til samer som hadde mistet store reinbesetninger under andre verdenskrig var et annet tiltak. Utvidelsen av beiteområdene for sau kunne komme i konflikt med reineieren, og en ville derfor gi støtte til oppføring av gjerder. En ville også gi støtte til reinslakterier og -fryserier for produksjon av reinkjøtt.

Skogbruk

Med tiltak i skogbruket hadde regjeringen anslått at tilveksten i barskoger skulle kunne økes med 50 %. Nyplanting av barskog på barmark og i løvskog skulle kunne gi en betydelig større tilvekst. Skogreising ville gi sesongarbeid med mye arbeid om somrene, men på lengre sikt ville skogsarbeid også gi vinterarbeid. Dessuten ville det gi økte inntekter for mange jordbrukere.

Fiskerinæringen

Sjarkene og skøytene ligger tett i Henningsvær under lofotfisket, fotografert en gang etter andre verdenskrig. For myndighetene ble det sett på som et problem at antall båter var stor og at antallet fiskere i Nord-Norge var så høyt.

Foto: Kristian Magnus Kanstad

I 1951 anså regjeringen at fiskeflåten i Nord-Norge var gjenreist med hensyn på antallet enheter. Fangstkapasiteten var da større enn før andre verdenskrig, men gjennomsnittlig var båtenes alder for høy.

Et problem som stortingsmeldingen pekte på var at gjennomsnittlig ble den investerte kapital i fiske, og anlegg for fiskeforedling, anvendt bare halve året. Med jevnere produksjon ville de faste kostnader per produsert enhet avta, dermed ville nettoutbytte øke tilsvarende. Kystfisket var sesongbetont av naturgitte årsaker og myndighetene forutsatte at utvidelse av fisket utenom sesongene kunne bidra noe. For å øke produksjonen mente en derfor at en intensivering av sesongfiskeriene måtte være mulig, dessuten at det skulle bygges flere havgående fiskefartøyer.

For Lofotfiskets del mente myndighetene at bruk av not ville kunne øke total nettoutbytte. Fiskefeltene i Lofoten var imidlertid begrenset i utstrekning, slik at flere deltagere ville gi mindre fangst i alle redskapsklasser og lavere lønnsomhet. Færre fiskere ville derimot øke lønnsomheten. Overgang til andre yrker for fiskerne ble ansett som nødvendig for at fiskernes levevilkår skulle kunne bli tilfredsstillende.

Trålflåten i Norge ble betegnet som beskjeden i forhold til andre fiskerinasjoner. Regjeringen foreslo i stortingsmeldingen at det skulle gis gunstige lån for anskaffelse av et mindre antall trålfartøyer. Dette for å gi jevnere tilgang på råstoff til fiskeriindustrien, dessuten gi erfaring med trålfiske.

Industri

Mosjøen Aluminiumverk var i drift fra 1958.

Utbyggingsprogrammet slo fast at de nordligste fylkene på enkelte områder kunne gi gode forhold for industriutbygging. Fordeler som en fant i nord var lettere tilgang på arbeidskraft, store og billige vannkraftressurser, fiskeresurser og muligheter for gruveindustri, samt behov for konsumvarer for befolkningen. Ulemper som ble nevnt var spredt bosetning, lange avstander, mangelfullt utbyggede kommunikasjoner, manglende industrielt miljø og dårlig utbygget handelssystem. Regjeringen mente at den som hovedregel bare ville gå inn for de prosjektene som kunne bli konkurransedyktige, dermed var støtten til industrien bare ment for oppstartfasen.

Utbyggingsprogrammet beskrev at det særlig var de dårlige finansieringsmulighetene, samt dårlig teknisk og merkantil innsikt som tidligere hadde hindret industriell utbygging i Nord-Norge. Kapitalen som trengtes for industrireisningen ble forutsatt at delvis skulle komme fra bedrifter i Sør-Norge.

Ved planleggingen av industribedrifter ble det pekt på at virksomheter som kunne utfylle hverandre skulle legges til samme område. Et eksempel som ble nevnt var at om det på et sted ble etablert industribedrifter som først og fremst sysselsatte menn, så burde det også være kvinnearbeidsplasser i området.

På grunn av landsdelens manglende industri, ble det påpekt at bedrifter i Nord-Norge hadde vansker med å få tak i personer med teknisk innsikt, både som arbeidere og ledere. Planen ville gi sterkt behov for kompetent arbeidskraft, noe som krevde teknisk hjelp, både i oppstarts- og i driftsfasen.

Stortingsmeldingen ga en oversikt over forskjellige bedrifter i landsdelen som hadde lagt frem planer for utvidelse av virksomheten. Noen av disse bedriftene var Sulitjelma gruber, Alta skiferbrudd, kullgruvene på Svalbard (Kings Bay Kull Compani og Store Norske Spitsbergen Kulkompani), Norsk Bergverks gruver i Mo i Rana, Nordland Portland Cementfabrik i Kjøpsvik, Norsk Hydro i Glomfjord og fiskeriindustrien generelt. Sulitjelma gruber hadde meldt inn planer om å øke produksjonen fra 270 000 til rundt 330 000 tonn, men med forbehold om økt tilgang på elektrisk kraft. De to gruvene på Svalbard ble nevnt i planen fordi en stor del av arbeidsstokken var hjemmehørende i Nord-Norge. Her var økning av kullproduksjonen aktuelt i begynnelsen av 1950-årene. Disse planla også å få i drift kullbriketteringsverk i Trondheim og Bergen. Til Norsk Bergverk var det fra Stortinget allerede bevilget 1,8 millioner kroner for nye maskiner. Sementfabrikken i Kjøpsvik var i gang med en kapasitetsøkning i fabrikken fra 60 000 til 80 000 tonn sement per år i 1952. På lengre sikt var planen en produksjon på 130 000 tonn. Norsk Hydro i Glomfjord ville utvide sin produksjon av hydrogen med 25 % uavhengig av Nord-Norgeplanen. Når det gjaldt fiskeforedling sa stortingsmeldingen at det allerede var bygget flere kjøle- og fryseanlegg, men for at disse skulle kunne ansees fullt utbygget trengtes både modernisering og nye anlegg.

Skipsfart

Rederinæringen i Nord-Norge dreide seg i 1951 omtrent bare om kystfart, knapt om utenriksfart. Den vesentlige årsak ble påpekt å være manglende finansieringsevne. Imidlertid hadde landsdelen tilknytning til utenriksfart via sjøfolk som var ansatt i rederier sørpå. Stortingsmeldingen slo fast at en mer omfattende rederivirksomhet ville forbedre landsdelens økonomi og sjømannsyrket ville bli mer interessant for ungdommer. Spesielt forutsatte en at fiskeribefolkningen ville kunne bli gode sjøfolk.

Samferdsel og turisme

Nordlandsbanens forlengelse videre nordover fra Saltfjellet var blant flere viktige oppgaver for styresmaktene i 1950- og 1960-årene. Her åpningstoget til Fauske i 1958.

Foto: Adolf Skjegstad

Samferdselen i Nord-Norge ble beskrevet som lite utbygget, i tillegg var bosetningsmønstret svært lite egnet for moderne samferdselsmidler. En regnet med at 90 % av befolkningen bodde ved kysten og i fjordene. I tillegg var over 44 % av innbyggerne bosatt på øyer. Et estimat fra 1950 viste at 23 % av Nord-Norges befolkning, eller 90 000 mennesker, var helt uten vei, jernbane eller hurtigruteanløp. Stortingsmeldingen fastslo at det ville være umulig å bygge ut et kommunikasjonsnett som rakk ut til alle. Det gjaldt ikke bare vei og jernbane eller lokalruter, men også telekommunikasjon og lignede kollektive goder. Planen omtalte utbygging av kommunikasjonene som en vesentlig og stor oppgave som staten måtte ta på seg.

Det overordnede kommunikasjonsproblemet ble beskrevet slik: «Bosettningsproblemet kan sees fra en annen og minst like viktig synsvinkel. Den nåværende bosetning utgjør i visse områder en alvorlig hindring for en heving av arbeidskraftens produktivitet.» Det ble slått fast at en industribedrift ikke bare trengte råstoffer og energi, men kommunikasjonene måtte være gode, og ikke minst måtte arbeidskraften være tilstede. Videre at «[En] industrireisning og utbygging av næringslivet for øvrig i Nord-Norge – som overalt ellers – medfører flytinger i bosetningen og en sterkere konsentrasjon av den. Ved utbygging av kommunikasjonene vil en måtte ta hensyn til utviklingen av slike nye bedriftssentra. Utbyggingen av kommunikasjonene vil i seg selv kunne fremme en slik utvikling.»

Utbyggingsprogrammet nevnte kort at Nord-Norge hadde en natur, befolkning og næringsliv som lå godt til rette for utvikling av turistnæringen. Utbygging av kommunikasjonene ville styrke turismen, dessuten trengtes det en økning av hotellkapasiteten på flere steder, men at også statens gjestgiverier og fjellstuer trengte utvidelse.

Handel

Utbyggingsprogrammet sa at handelsnæringen måtte styrkes av flere grunner, i første rekke for å øke sysselsettingen. Dessuten at dette ville øke landsdelens inntekter og fremme målene i programmet, direkte og indirekte. Et annet moment var at det vil være viktig med hensyn på beredskapen i tilfelle kriser, ved at økt engrosvirksomhet ville gi større lagerbeholdninger i landsdelen.

Planen til høring

En rekke instanser fikk utbyggingsplanen til uttalelse: Fylkesrådet for områdeplanlegging i Nordland og tilsvarende i Troms og Finnmark, Norges Bondelag, Norges Industriforbund, Arbeidernes faglige landsorganisasjon (fra 1957 Landsorganisasjonen, LO), Norsk Arbeidsgiverforening og Landbrukets sentralforbund. Hver av dem ga kommentarer først og fremst ut fra hva deres interessegrupper var opptatt av.

Industriforbundet var særlig opptatt av å påpeke faremomenter ved opprette enkeltstående store industribedrifter. Bekymringen dreide seg om kraftige tilbakeslag om konjunkturene i fremtiden skulle bli dårlige. Spesielt om bedriftene i hovedsak eller i stor grad var innrettet for eksport. Slike tilbakeslag mente de kunne bli uutholdelige tunge å bære, på et sted der det ikke fantes differensiert industri og andre næringer med jevnere sysselsettingsmuligheter, samt et stabilt marked. Industriforbundet var mest positiv til at staten ville ta på seg oppgaver som kraftutbygging, malmleting, yrkesopplæring og forbedring av kommunikasjonene. De var således skeptiske til at staten skulle drive industriutvikling, noe de mente ville komme av seg selv.

Arbeidernes faglige landsorganisasjon så det som «overordentlig verdifullt» at Handelsdepartementet hadde laget et programutkast for industrireisning i landsdelen. De mente at problemene en hadde hatt i mellomkrigstiden med stor arbeidsløshet, skyldes landsdelens ensidige næringsliv. De delte ikke synet til Industriforbundet om at sysselsettingsproblemene bare ble løst så snart kommunikasjonene og kraftutbygging kom på plass. Videre sa landsorganisasjonen at det burde være en sterkere samfunnsmessig kontroll med investeringene enn programmet la opp til. Dette for å unngå feilinvesteringer eller spekulative etableringer.

Utbyggingsfondet

Utdypende artikkel: Utbyggingsfondet for Nord-Norge

Myndighetene regnet ikke med at finansieringsbehovet kunne dekkes av ordinære kredittinstitusjoner (banker), dermed foreslo regjeringen å opprette et eget utbygningsfond for Nord-Norge. Fondet var dermed unikt på den måten at det var regionalt avgrenset. Fondet skulle i første rekke dekke toppfinansieringen for prosjektene, det ville si at fondet skulle gi lån og stille garanti etter at andre kredittinstitusjoner hadde gitt sine bidrag til prosjektene. En ville samtidig styrke bankene nordpå slik at de også kunne delta i finansieringen.

Saker til behandling i fondets styre skulle først behandles av kommunale fagorganer. Innkommende saker skulle gå videre til hvert av fylkesrådene for områdeplanlegging eller annet spesialorgan, deretter til styret for fondet.

Gjennomføring av Utbyggingsprogrammet

Stortinget fattet enstemmig vedtak om at stortingsmeldingen om Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge skulle gjennomføres den 6. februar 1952. En rekke proposisjoner ble lagt frem i forbindelse med programmet. Samme år ble også Utbyggingsfondet for Nord-Norge opprette med en egenkapital på 100 millioner kroner som ble brakt tilveie av statsmidler, noe som i dagens pengeverdi utgjør 1,8 milliarder kroner (2022). I odelstingsproposisjon nummer 78 ble det vedtatt lov om særskilte skatteregler i samband med programmet. Reglene gikk ut på at det ble gitt skattefrihet for avsetning til fond for investeringer i Nord-Norge, mulighet for avskrivning av overpris (konjunkturavskrivninger) og særskilte avskrivningsregler.

Utbyggingsprogrammet skulle virke frem til utgangen av 1960. Retningslinjene bygget på at det private i all vesentlighet skulle stå for nye tiltak eller effektivisere den industrien som allerede var etablert. Det skulle vektlegges jevn sysselsetting. Industri for eksport eller som kunne redusere behovet for import skulle komme i forgrunnen. Staten skulle sørge for at det private initiativ ble vekket og i stand til å utnytte de muligheter som fantes i landsdelen. Det offentlige skulle derfor legge til rette for bedre «kommunikasjoner, kraftutbygging, kredittlettelser, omsetnings- og preferanseordninger, tekniske og faglige undersøkelser og analyser og ikke minst arbeidskraftens skolering.»

De konkrete resultatene av Utbyggingsprogrammet

Erfaringene fra Utbyggingsprogrammet ble gjennomgått i en ny stortingsmelding bare to år etter at programmet var kommet i gang (Stortingsmelding nummer 67 fra 1955). En ny handlingsplan ble deretter utarbeidet også for kystkommuner i Trøndelag og Nordmøre. Senere ble også fjellbygdene i Sør-Norge inkludert i et eget program, og i 1960 kom en stortingsmelding om utbygging av industri i hele landet.

I 1961 utga Utbyggingsfondet for Nord-Norge den omfattende meldingen Utbyggingsprogrammet Nord-Norge 1952–1960 som oppsummerte hva programmet hadde utrettet. Per 1. januar 1960 hadde utbyggingsfondet avsatt vel 718 millioner kroner og nyttet vel 497 millioner kroner. Selv om mange investeringer var gjort hadde en enda ikke oppnådd full kapasitet for industrivirksomhetene. Det skjedde en betydelig bedring av arbeidsmarkedet ved at antallet lønnsmottagere økte med 10 000, hvorav halvparten fikk arbeid i industribedrifter. Nord-Norges andel av brutto nasjonalprodukt økte fra 7,1 % i 1950 til 7,9 % i 1957, særlig produksjonen i bergverksindustrien økte kraftig.

Den økonomiske omstillingen i nord pågikk i 1950- og 1960-årene enda raskere enn i resten av landet. Selv om inntektene og de materielle levekårene fortsatt ikke var utjevnet, var forskjellene mellom folk nordpå og sørpå blitt mindre. Av mer negative utviklingstrekk var det fortsatt stor fraflytting fra landsdelen med 2 000 utflyttere hvert år. Dessuten var arbeidsløsheten større enn da programmet startet.

Sektorvise resultater

Gjødselfabrikken til Norsk Hydro i Glomfjord. Myndighetene sørget for billig elektrisk kraft og gunstige skatteregler for å tiltrekke seg industribedrifter til stedet.

I kraftforsyningen hadde den installerte maskinkapasiteten økt fra 227 Megawatt (MW) i 1951 til 657 MW i 1959. Av dette var det 500 MW som var spesielt tiltenkt industriformål. Veilengden totalt i Nord-Norge var økt med rundt 1500 km. Dermed var tidligere isolerte veistrekninger bundet sammen, og nye veisamband mellom kyst og innland blitt etablert. Meldingen fastslo at bare et lite antall distrikter var hindret fra ytterligere ekspansjon på grunn av dårlige kommunikasjoner. Innenfor skoleutbyggingen for yrkesopplæringen hadde en stort sett fått gjennomført de prosjektene som Utbyggingsprogrammet satte i 1952. I mellomkrigstiden fantes det ingen yrkesskoler for håndverk og industri i landsdelen, mens det i løpet av programperioden var blitt bygget elleve skolebygg med samlet elevtall på 900. Fremdeles mente myndighetene i 1961 at antallet skoleplasser var for lite.

Innenfor industri og bergverk var det foretatt nyinvesteringer for 1 milliard kroner, noe som utgjorde 15,6 % av totalen for hele landet. Selv ved å holde A/S Sydvaranger, Jernverket i Mo i Rana og Aluminiumsverket i Mosjøen utenfor, var den prosentvise produksjonsveksten større enn i landet forøvrig.

Antall sysselsatte i jordbruket ble redusert med 9000, men det oppstod likevel produksjonsøkning på grunn av mekanisering, mer intensiv drift, større grad av foredling og bedre omsetningsformer. I perioden ble det også oppnådd vekst i skogbruket, blant annet ved at årlig tilplantet areal økte fra rundt 7900 dekar i 1952 til rundt 30 800 dekar i 1959. Økningen var større enn planlagt. To sponplatefabrikker ble bygget i landsdelen som gjorde bruk av trevirke.

Vårfiske ved Vardø i 1955. Selv om myndighetene arbeidet for fære og større fiskefartøyer gikk utviklingen motsatt vei i 1950-årene.

Foto: Finn Norstrøm

Meldingen fortalte at fiskerinæringen hadde vært «i en vanskelig omstillingsperiode de senere år, og tendensen i utviklingen er fortsatt noe uklar.» Fra 1952 til 1960 ble det rundt 2 000 færre fiskere med fiske som eneste inntekt. I perioden økte antall fiskebåter over 60 fot med 100 enheter. Myndighetene var bekymret over den sterke økningen i antall sjarker, altså mindre fiskefartøyer, der antallet farkoster under 30 fot økte med 5 000. Fiskeindustrien hadde samtidig hatt en stor utbygging og blitt modernisert. Problemene i fiskerinæringen ble omtalt som «tildeles meget vanskelige» og at offentlig medvirkning var nødvendig. Vanskene gikk ut på at det oppstod endringer i markedene for fiskeprodukter, dette som «følge av stigende levestandard, gradvis opphevelse av handelsbarrierer, og den alminnelige utviklingen av fiskeriene i internasjonal målestokk.» Utbyggingsfondet mente at trålerflåten i landsdelen hadde problemer på grunn av dens sammensetning. Det ble foreslått å eksperimentere med større hekktrålere for å finne ut om det kunne være praktisk og lønnsomt. Et annet fundamentalt problem mente en dreide seg om lav grad av bearbeidelse. Her mente en at større grad av filetering ville gi større sysselsetting og motvirke sesongvis ledighet.

For de nye fiskefilet- og frossenfiskfabrikkene ble det et problem at fisket i landsdelen var et sesongfiskeri. Fiskeriminister Reidar Carlsen (1908–1987) og hans etterfølgere ivret for en overgang til helårsfiske, større enheter og fiskeredskaper som ringnot og trål. Større produktivitet, høyere verdiskapning og bedre inntekter var de økonomiske målene. Blant befolkningen nordpå var skepsisen stor fordi en fryktet at det ville bety slutten for selvstendige fiskere med egen båt og bruk. Norges Fiskarlag virket for en mer småskala fiskerinæring. I Nordland ble 60–70 % av fangsten gjort i løpet av årets tre til fire første måneder, noe som var et svært vanskelig utgangspunkt for rasjonell utnyttelse av de kostbare maskinene i fiskeriindustrien. Myndighetene påpekte disse vanskene og argumenterte med at fiskere som drev med helårsfiske ville være mer effektive og mer interessert i å skaffe seg moderne båter og redskaper. Opinionen blant fiskerne var imidlertid sterkt imot store fartøyer og trålere, noe de kalte for «trålplagen». De ønsket tvert om at trålfiske skulle forbys langs store deler av kysten av Nord-Norge.

Regionsvis utvikling

A/S Sydvaranger i 1955. Jernmalm ble tatt ut i Bjørnevatn og transportert til Kirkenes der malmen ble videreforedlet. Staten engasjerte seg i selskapet med store investeringer over mange år.

Foto: Finn Norstrøm

Tyngden av industrireisningen i Nord-Norge hadde innen 1961 skjedd på Indre Helgeland med Jernverket i Mo i Rana og tilhørende bergverksindustri, samt Aluminiumsverket i Mosjøen. Her var det også størst etterspørsel etter arbeidskraft. Nord-Troms var det området som i forhold til folketallet fikk størst bistand, men som enda i 1960 hadde et «særdeles svakt næringsliv.» Vegnettet var fortsatt dårlig utbygget, industri av betydning fantes ikke og jordbruk og fiske ble fortsatt i stor grad drevet i kombinasjon. Her ble det satt inn egne konsulenter for å se på utviklingsmuligheter, men en var usikker på om bestrebelsene ville føre til noen bedring.

Meldingen sa at næringslivsutviklingen i enkelt områder hadde vært så omfattende at enkelte steder også i landsmålestokk stod meget sterkt økonomisk. Spesielt gjaldt det for Indre Helgeland og Sør-Varanger. Flere steder hadde utbyggingen satt sterke spor etter seg, og det uten at næringslivet var fullt utnyttet. Spesielt i Salten og Ofoten forventet en enda større vekst i årene etter 1960. Derimot i områdene Steigen, Hamarøy og Tysfjord, i Lofoten, i Nord-Troms og i Øst-Finnmark var forholdene tildels svake i 1950 og Utbyggingsprogrammet hadde endret lite på det.

Den videre utvikling

Styret i Utbyggingsfondet mente at det i 1960 var for tidlig å redusere statens medvirkning i industriutbygging i Nord-Norge. Fondet var for øvrig innen den tid blitt omorganisert og fått navnet Distriktenes utbyggingsfond. Frem til midten av 1960-årene skulle det investeres rundt 1 milliard kroner i blant annet Rana Gruver og Jernverket i Mo i Rana, i Sør-Varanger et ferrosilisiumverk, aluminiumsverket i Mosjøen og sementfabrikken i Tysfjord.

Et spesielt problem som ble påpekt var mangel på videreforedling av råstoffene fra industrien. Årsaker som ble påpekt var at industri var nytt i Nord-Norge og at foredlingsindustri krevde høy spesialiseringsgrad, en utviklet serviceindustri å støtte seg på og et salgsapparat basert på store markeder. Derfor hadde de mer spesialiserte sekundærnæringer fått utviklet seg i Sør-Norge. På sikt mente fondet at det i sentrene rundt hjørnesteinsbedriftene ville utvikles industri for videre bearbeiding av primærproduktene. For denne utviklingen kunne offentlig støtte bli aktuelt. I forhold til investeringen ble sysselsettingseffekten påpekt å være stor.

Teorien om hjørnesteinsbedrifter utviklet i Frankrike, den tilsa at teknologiintensive bedrifter kunne skape store ringvirkninger, og gi positive virkninger for andre bedrifter. Forsøk på å skape vekstsentra og hjørnesteinsbedrifter ble også introdusert til andre land i Europa. For den spredde norske utkantbosetningen fremstod vekstsenterteorien fra Frankrike som en trussel, for om det skulle bygges så store sentra som teorien la opp til, ville befolkningsutviklingen i utkantene gå ned. Dermed oppstod det politiske drakamper for å redusere vekstsentrene så mye som mulig. Samtidig begynne også en debatt om målsetningen for bosetningen.

For å få utviklet konsulenthjelp for alle tiltakene anbefalte Utbyggingsfondet at Statens teknologiske institutt skulle bygges ut. I det hele tatt understreket fondet viktigheten av å kunne utvikle nye forretningsideer og rasjonalisere de virksomheter som allerede fantes. Fondet uttalte avslutningsvis i meldingen at om de skulle nå sine mål, måtte det få en selvstendig stilling med omfattende virkemidler og kompetanse.

Den borgerlige regjeringen som tok over i 1965 fulgte opp Arbeiderpartiets plantenkning. Fra 1965 ble et omfattende arbeid med landsdelsplanlegging igangsatt, der hver landsdel i Norge skulle ha et planprogram. I planene inngikk det å peke ut steder som skulle bli vekstsentra. Det nyopprettede Miljøverndepartementet fikk ansvaret for planene. Arbeidet tok tid og først i 1972 kom rapporteringen for Landsdelsplanen for Nord-Norge.

Sosialøkonomene fikk en stor plass i planleggingsarbeidet, der sosialøkonomene og arbeiderpartipolitikerne Erik Brofoss (1908–1979) og Tormod Hermansen (1940–) stod sentralt. Brofoss underviste ved Sosialøkonomisk institutt og arbeidet med å få regionaløkonomi inn som et pensumfag for studentene.

Utviklingen sett i ettertiden

Etterkrigstiden var en epoke med store og dyptgripende endringer for brede samfunnslag over kort tid. For Nord-Norges del ble omveltningene store da folk i løpet av en generasjon fikk tilnærmet samme levestandard som folk sørpå. Tradisjonell husholdningsøkonomi som fortsatt i 1945 styrte arbeids- og familiestrukturer ble drastisk endret, og i 1970 var det tradisjonelle livet så godt som forsvunnet.

I Nord-Norge ble utbygging av velferdsinstitusjoner, aviser, radio og kommunikasjoner noe som på kort tid omformet landsdelen. Fysisk ble landskap og arkitektur omformet, men også sosiale og kulturelle forhold endret seg. Statsviter og sosiolog Stein Rokkan (1921–1979) uttalte i 1969: «Økningen i kunnskap, utvidelsen av perspektivene, forfleringen av kommunikasjonskanalene, ikke minst utad til andre land, har gjort det vanskeligere å opprettholde de smale identitetene, å sosialisere de unge inn i de gamle kanalene.» De sosiale og kulturelle forskjellene mellom Sør- og Nord-Norge ble mindre. Storsamfunnets normer og verdier fikk gjennomslag, mens det lokale og særegne gradvis ble visket ut.

Studieselskapet for nord-norsk næringsliv som aktør

Forskjellige historikere har forsøkt å finne ut av Studieselskapets betydning for industrireisningen i Nord-Norge. Historiker Øyvind Thomassen har ment at Studieselskapet tok på seg mange av de planleggingsoppgavene som var tiltenkt de statlige områdeplanleggingskontorene. På den måten kan det sies at Studieselskapet ble en drivkraft for modernisering innenfra. Andre har ment at landsdelens egen innflytelse hadde en mer beskjeden rolle. Dette har historiker Inge Strand formulert slik: «innerst inne har vi vel ei kjensle av at næringsutviklinga […] i 1950- og 1960-åra mer var resultatet av at nokon sto utanfor og skuva enn av vi sto inne og dro.» En annen beskrivelse ble gitt av Erik Oddvar Eriksen som beskrev Utbyggingsprogrammet som «hjelp og standardisering» og ikke som tidligere i mellomkrigstiden som «hjelp til selvhjelp.»

Historiker Inge Strand sa at det spissformulert oppstod en allianse mellom konservative næringslivsfolk i nord, og radikale sosialøkonomer i sør. Utbyggingsprogrammet har vært omtalt som «planøkonomi», og han påpekte at sympatien for denne var langt større i nordnorsk næringsliv enn i Sør-Norge. Programmet ble påvirket av Studieselskapets holdninger og Strand trekker frem historiker Edvard Bulls (1914–1986) forklaring om «toppfolkenes partnerskap». Bull mente at det eksisterer et fellesskap mellom ledere i det offentlige, næringslivet og fagorganisasjonene, som gjør at partene ofte kommer frem til en avgjørelse som alle bøyer seg for. Med andre ord at «toppfolkene» tilpasser seg i møtet med hverandre. De endrer holdning i viktige saker, de tar til seg en annen væremåte enn det grunnplanet har og de blir mer like hverandre enn de gruppene de representerer.

Arbeiderpartiets mål og strategier

Einar Gerhardsen var Arbeiderpartiets leder og Norges statsminister da Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge ble planlagt. Da planen ble fremlagt fikk den i Nord-Norge kallenavnet «Onkel Einars eventyrbok».

Foto: Henriksen & Steen

I mellomkrigstiden, da Venstre var et viktig styringsparti, var det sett på som viktig at myndighetene stod for økonomisk utjevning og modernisering i distriktene. En forskjell fra Arbeiderpartiets ledelse, var at Venstre mente at statens rolle skulle begrense seg til å støtte opp om lokalt initiativ. Med Arbeiderpartiet som landets største parti ble staten mye mer aktiv og tok initiativ og styring. Arbeiderpartiet fikk godt handlingsrom på Stortinget med flest mandater. Et annet forhold var at sosialøkonom var blitt en ny profesjon som hadde nye redskaper for styring.

Utbyggingsprogrammet har vært oppfattet som et eksempel på Arbeiderpartiets ønske om å drive med «planøkonomi». Imidlertid var de viktigste midlene i programmet private initiativ, og stimulering av næringslivet til å gjøre investeringer. Statens oppgave skulle først og fremst være offentlige tiltak, i form av utbygging av infrastruktur og utdanning. Utbyggingsfondet var ikke noe overordnet planinstitusjon, men nøyde seg med å ha rollen med søknadsbehandling til lån og deretter gi lån.

En viktig grunn til Arbeiderpartiets sterk engasjement for Nord-Norge på slutten av 1940-årene, var at gjenreisningsarbeidet gikk mot slutten, og at en da fryktet arbeidsløshet når boliger og infrastruktur stod ferdig. I verste fall så en for seg en reprise av forholdene fra 1930-årene, med 25 % arbeidsledighet, og omtrent 33 % av befolkningen på forsorgstøtte (trygd). Det sesongpregede arbeidslivet i Nord-Norge ga spesielle problemer, fordi fiskerbønder og småbønder meldte seg seg arbeidsledig i deler av året hvor de ikke kunne finne arbeid. Dermed mottak Nord-Norge over 85 % av midlene for særlige sysselsettingstiltak i perioden 1946–1951.

Historikerne har påpekt at også oppslutningen ved fremtidige valg var viktig, og Nord-Norge var den landsdelen hvor Arbeiderpartiet stod sterkest. Om partiet mistet oppslutningen i Nord-Norge kunne de også tape det rene flertallet på Stortinget. At Utbyggingsprogrammet var en god valgkampsak kan sees av at også de borgerlige partiene hovedsakelig var positive til initiativet. For Arbeiderpartiet var det også viktig å demme opp for oppslutningen om Norges Kommunistiske Parti (NKP), som stod sterkt nordpå, med over 75 partilag og mange medlemmer. NKP hadde også kommet med en utviklingsplan for Nord-Norge i 1945. I denne planen var det beskrevet omfattende kraftutbygging, industrialisering, modernisering av fiske og landbruk, samt sterk satsing på utdannelse.

Utbyggingsprogrammet og tryggingspolitikken

Mange historikere har ment at forsvar- og sikkerhetspolitikk var en viktig motivasjon for Utbyggingsprogrammet, selv om dette var lite fremme i debatten. En viktig strateg, som også regnes som hovedpersonen bak programmet, var politiker, sosialøkonom og jurist Erik Brofoss (1908–1979). Han hadde selv nevnt programmets sammenheng med et større forsvars- og beredskapsprogram i NATO-samarbeidet. Det hadde gjort inntrykk på Brofoss at ordfører i Narvik og redaktør i avisen Fremover, Odd Finseth, hadde kommet med uttalelsen: «[N]år det nå ble krevd at vi skulle delta i et internasjonalt forsvarssamarbeid, som vil legge store byrder på oss, burde vi ha noe å forsvare.» Overfor USA hadde regjeringen fremholdt at programmet var viktig for å unngå avfolkning av landsdelen, noe som ville være «politisk farlig […] også i forhold til grenselandet». Dette kan neppe ha vært de eneste avgjørende motiver bak programmet, fordi initiativer for å løfte landsdelen ble tatt allerede før Den kalde krigen startet.

Norsk historieskrivning har lagt størst vekt på den økonomiske delen av historien bak Utbyggingsprogrammet. Thomassen har argumentert for at programmet var både en plan for økonomi, forsvar, sosial og kulturell utbygging på samme tid. «Det var med andre ord snakk om ett program for statsbygging innanfor eit geografisk avgrensa område, bygd på [Arbeiderpartiets] program for full sysselsetting, økonomisk vekst og utjamning.» Fra amerikansk side ble Nord-Norge fra sommeren 1951 ikke vurdert som et område som trengte spesiell finansiering ut fra militærstrategiske årsaker. Likevel mener Thomassen at det forsvarspolitiske aspektet var viktig for aktørene bak programmet. De vurderte at heving av levestandard og produksjon var viktig for den allmenne forsvarsevne.

Handelsminister Brofoss var den sentrale aktøren fra begynnelsen av 1951, med oversikt over alle aspekter med Utbyggingsprogrammet og samtidig knutepunkt mellom alle aktørene. Thomassen mener at han var den eneste som kjente alle aktører og argumenter, som var relevante for programmet. Dermed kunne Brofoss legge frem tankene og ideene for lokale og regionale aktører på en slik måte at de som eventuelt kunne vært motstandere, istedenfor ble til medspillere.

Selv om det ikke har blitt funnet dokumentasjon for at utarbeidelsen av Utbyggingsprogrammet og det militære beredskapsprogrammet ble sett i nær sammenheng, mener uansett Thomassen at det er aktuelt å gjette på at det skjedde. For det første ble disse sakene diskutert samtidig frem til sommeren 1951. For det andre hadde Arbeiderpartiet et vedtak fra Landsstyret i februar 1951 der det heter at «[d]en økte beredskapen må underbygges med en planmessig økonomisk og sosial politikk. Det må sikres full sysselsetting. Investeringene må […] styrke landets økonomi og den alminnelige levestandard.» Lignende henvisning til militære strategier finnes i stortingsmeldingen om Utbyggingsprogrammet.

Fraflytting og sentralisering

Fiskemottak til nedfalls i Kvalsundet ved Hammerfest.

Foto: Simo Räsänen

I regelen skjedde fraflyttingen fra bygdene uten at staten behøvde å ta noe initiativ. Mange steder ble av myndighetene definert som fraflyttingsområder, hvilket vil si at de mistet mulighet for offentlig støtte til blant annet veibygging, vannverk og kraftforsyning. På småsteder med dårlige utsikter til modernisering gikk utviklingen mot stadig redusert innbyggertall, og særlig var det de unge som flyttet, eller ikke kom tilbake etter endt utdannelse. I enkelte tilfeller var det også snakk om at hele samfunn tok en felles beslutning om å forlate stedet, og da var det gjerne barnas skolegang som var en tungtveiende årsak. I 1950- og 1960-årene ble det også gitt økonomisk støtte til dem som flyttet fra avsidesliggende småsteder. Bare i 1954 var det 12 utvær, 61 husstander og 241 personer i Nordland som hadde fått flyttestøtte. I 1961 var tallet kommet opp i 711 personer. Men antallet folk som flyttet uten å få støtte i disse årene var likevel mye større.

Flere forskere har intervjuet kvinner og menn som tok del i moderniseringen nordpå, og forlot primærnæringer for å bli industriarbeidere. Flere av mennene fortalte om at overgangen fra å være fiskere på Helgelandskysten til å arbeide i Norsk Koksverk i Mo i Rana innebar mindre slitsomt arbeid. Åtte timers arbeidsdag var en stor lettelse fra fiskerlivet som kunne bety opptil 24 timers arbeid i strekk. Selv om lønningene ikke var høye, fikk arbeidsfolk forutsigbare inntekter, samt avtalefestet rett til ferie og fritid. En annen ting var at de slapp sesongarbeid der de var borte fra kone og familie.

For mange unge kvinner var et liv som hjemmeværende husmor på et tungdrevet småbruk heller ikke særlig attraktivt sett i forhold til det livet som ventet i et av de nye tettstedene. På et typisk småbruk utførte kvinnene ulønnet arbeid i fjøset og i husholdet ellers, som i regelen ikke hadde verken vannklosett, elektrisk komfyr eller vaskemaskin. Da fortonet tilværelsen som hjemmeværende husmor gift med en industriarbeider som en «drømmetilværelse».

Senere vurderinger av Utbyggingsprogrammet

Nye boligområder i Bodø tidlig i 1950-årene. Vekstsentra fikk moderne boliger mens utkantstrøk ble fraflyttet, en utvikling som ble kritisert i samtiden og senere.

Forventningene til Utbyggingsprogrammet hadde vært store i starten av 1950-årene, men i flere regioner kom skuffelsen etter som folk innså at det først og fremst var byer og etablerte vekstområder som ble tilgodesett. Sentraliseringen gjaldt ikke bare for industri, men også yrkesskoler og andre undervisningsinstitusjoner. Allikevel gikk utviklingen i Nord-Norge på mange måter den veien som myndighetene ønsket seg, med færre mennesker som fikk inntektene sine fra primærnæringene og flere sysselsatt i industri og handel. Folk flest fikk høyere inntekter og velstanden bredte om seg. Utover i 1960-årene ble kritikken rettet mot sentralisering og avfolkning av utkantbygdene, forurensning og arbeidsmiljøet i industrien. Etter hvert som sentraliseringen tiltok utover i 1960-årene var det ikke bare utvær og marginale bureisinger som ble fraflyttet, men også større samfunn etter hvert som ungdommen forlot stedene. I tillegg ble det et mannsoverskudd mange steder.

I etterkrigstiden ble lokale tradisjoner og kulturuttrykk svekket, mens det store fellesskapet og den nasjonale offentligheten ble styrket på tvers av geografi og klasseskiller. Middelklassens livsstil i tettstedene, med rekkehus og eninntektsfamilier, ble fulgt av kulturell standardisering der fotballkamper, bilturer, kino og fjernsyn ble de vanligste fritidssysler i Nord-Norge, såvel som i hele den vestlige verden. På slutten av 1960-årene oppstod en motkultur da den store etterkrigsgenerasjonen, kjent som babyboomere, ble unge voksne. De var kritiske til foreldregenerasjonens nye livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg. I visesang ble kritikken fremført, og en av de mest kjente var «Bygdevise» med tekst av Jahn-Arill Skogholt (1943–2007). Et dikt var «Grenda søv» der ansvaret blir klart plassert: – ansvaret for elendigheten hviler på de hjerteløse teknokratene nede i Oslo, som hadde bestemt at utkanten var ulønnsom og skulle nedlegges.

Professor i sosiologi Ottar Brox' bok, Hva skjer i Nord-Norge (1966) har blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet. Boken fikk stor respons og ble solgt i flere titusen eksemplarer i Norge og Sverige. Hans bok var et alvorlig og dokumentert angrep på etterkrigstidens distriktspolitikk. Brox mente at «[d]et er ikke god vilje, men innsikt, som først og fremst har vært en mangelvare. Teknokratiets oppgave har vært for snevert definert, og dette har ført til at den lokale befolkningens ve og vel har blitt noe sekundært i forhold til å skape økonomisk vekst.»

Brox ville avdekke de skjulte mekanismene som lå bak avfolkningen av bygdene i Nord-Norge. Brox mente at menneskelig frihet ble ofret for å oppnå «økonomisk effektivitet». Den gamle livsformen var uttrykk for en fornuftig økonomisk og sosial tilpasning, noe som ble ødelagt, og førte til betydde dårligere livskvalitet for menneskene nordpå, ifølge Brox. Han forsøkte også å endre statens politikk, og ble selv politiker i Sosialistisk Venstreparti. Løsningene som han skisserte gikk ut på å opprette nabosamvirke, husflids-, fiskeri- og jordbrukskollektiver. Mange av disse tiltakene fremstod i ettertid som svært radikale og lite realistiske.

Historiker Narve Fulsås mener det ikke er dekning for å si at det oppstod en konsolidering og utvidelse av «det desentraliserte småbruker-Nord-Norge» frem til 1950, som Brox fremholder. Omtrent alle kommuner i landsdelen hadde folkevekst fra 1930 til 1946, men fra 1946 til 1950 hadde over 1/3 av kommunene befolkningsnedgang, altså nedgang før Utbyggingsprogrammet startet. Dermed mener Fulsås at folk i bygdene i mellomkrigstiden hadde små muligheter for å forlate småbrukerøkonomien, selv om de ønsket det, på grunn av alvorlige økonomiske nedgangstider. Altså at folk var «fanget» i utkantbygdene. Fraflytting og samtidig sentralisering ville ha skjedd også uten programmet, mener Fulsås.

Litteratur

• Handelsdepartementet (1951). St. meld. nr. 85 – Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge. Oslo. 
• Kommunal- og arbeidsdepartementet (1953). St. meld. nr. 52 – Om gjennomføringen av utbyggingsprogrammet for Nord-Norge. Oslo. 
• Hva er – hvordan virker – Nord-Norgeplanen. Oslo: Utbyggingsfondet for Nord-Norge. 1953. 
• Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge 1952-1960. Utbyggingsfondet for Nord-Norge. 1961. 
• Strand, Inge (1995). «Moderne tider». Ottar. 2 (205). 
• Jakhelln, Christian Albrecht, red. (1948). Problemet Nord-Norge – Statistisk økonomisk undersøkelse av Nord-Norges andel av landets nasjonalinntekt i 1939 (2 utg.). Bodø: Studieselskapet for nord-norsk næringsliv. 
• Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. Bind 3: Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1832-5. 
• Eriksen, Erik Oddvar (1994). «Om å styres av søringan». I Drivnes, Einar-Arne; Hauan, Marit Anne og Wold, Helge A. Nordnorsk kulturhistorie. 2. Gyldendal. s. 328-337. ISBN 82-05-19361-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Teigen, Håvard (2012). «Distriktspolitikk gjennom 50 år – Strategane og avviklinga». Nytt norsk tidsskrift. 2 (29): 157–166. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2012-02-05. 
• Hersoug, Bjørn & Leonardsen, Dag (1979). Bygger de landet? – Distriktspolitikk og sosialdemokrati 1945–1975. Oslo: Pax. ISBN 82-530-0986-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomassen, Øyvind og Lurås, Jostein, red. (1997). Spenningenes land – Nord-Norge etter 1945. Ad notam Gyldendal. ISBN 82-417-0809-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)

Eksterne lenker

• stortingsmelding nr. 85: Om utbyggingsprogrammet for Nord-Norge; stortinget.no
• Tema: Nord-Norgeplanen. (1945/46-1954); stortinget.no