Kraftkrevende industri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ovnshall i aluminiumssmelteverk i Mosjøen, typisk eksempel på kraftkrevende industri.

Kraftkrevende industri, ofte kalt kraftintensiv industri, er industri som krever mye elektrisk strøm for å fremstille sine produkt. At industrien betegnes som kraftintensiv betyr at forbruket av elektrisitet er høyt i forhold til den økonomiske verdien av de produserte varene.[1] Eksempel på kraftkrevende industri er kjemikalieindustrien, petroleumsindustri, papirproduksjon eller metallurgisk industri - industri som produserer metaller og metallegeringer som for eksempel aluminium og ferrosilisium. I 2020 stod den kraftintensive industrien for mer enn 50 % av energiforbruket av den samlede industrien i Europa.[2]

Felles for den kraftintensive industrien på global basis, er at de står for store utslipp av CO2-ekvivalenter. Både gjennom produksjonsprosessen av produktet, som for eksempel aluminiumsproduksjon ved elektrolyse, der globalt gjennomsnittsutslipp pr. 1 kg fremstilt aluminium er 16.7 kg CO2[3], men også fordi majoriteten av den elektriske kraften som medgår i produksjon er ikke-fornybar. Her har Norge et fortrinn med sin store tilgang på vannkraft.

Kraftkrevende industri i Norge[rediger | rediger kilde]

Da Norge på slutten av 1800-tallet startet med elektrifisering av landet, la dette et solid grunnlag for det som skulle bli et betydelig konkurransefortrinn for dagens kraftintensive industri, målt opp mot andre land med utbredt kraftintensiv industri. Norges topografi med egnede vannfall de fleste steder i landet, gav mulighet for en ny industri. Etter andre verdenskrig ble kraftintensiv industri basert på vannkraft for produksjon av elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i stor grad bygd ut i Norge som et ledd i arbeidsdelingen ved gjenoppbyggingen av Europa.[4]

I Norge har vi flere bedrifter som krever store mengder strøm i sin produksjon, eksempelvis Alcoa, Norske Skog, Elkem, Yara, Borregaard og Norsk Hydro. Norsk Hydro er Norges nest største selskap og er globalt en betydelig aktør innenfor aluminiumsproduksjon, de forbruker om lag 18 TWh/år i Norge, noe som tilsvarer strømforbruket til 900 000 norske husholdninger.[5] Elkem er et annet selskap med høyt kraftforbruk til sin produksjon av blant annet ferrosilisium, de forbruker om lag 4 TWh/år.[6] Til sammenligning var det totale norske strømforbruket i 2022 på om lag 134 TWh.[7]

Den kraftkrevende industrien sysselsatte 29 000 i Norge i 2005 og stod for over en tredel av elektrisitetsforbruket i landet. Ifølge tenketanken Civita mottar den norske kraftkrevende industrien over 10 milliarder kroner i subsidier i året[8], hovedsakelig gjennom CO2-kompensasjonsordningen. Ifølge SSB sto sektoren for om lag 0,6 % av landets samlede sysselsetting, og 7,3 % av industrisysselsettingen i 2017.

Et viktig tema blant Norges største selskap i sektoren, i 2023, er at prognoser viser at Norge kan gå mot kraftunderskudd allerede i 2027. Statnett forklarer sine prognoser med at forbruket av strøm går opp raskere enn utbyggingen av ny kraftproduksjon.[9] Flere av industritoppene har gått offentlig ut og fronter utbygging av vindkraft på land, noe som skaper stort engasjement blant naturvernere og befolkningen ellers – og som i stor grad har vert en hjertesak for mange personer i kommunestyre – og fylkestingsvalget i 2023.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knut Hofstad. «Kraftintensiv industri». snl.no. Besøkt 28. september 2023. 
  2. ^ Anuskevicius, T. (n.d.). Retrieved September 27, 2023, from https://energy.ec.europa.eu/system/files/2020-01/1_21012020_tanuskevicius_-_masterplan_slides_0.pdf
  3. ^ «On the way to net-zero aluminium». Norsk Hydro ASA. 2019. Besøkt 1. oktober 2023. 
  4. ^ Knut Hofstad, Knut A. Rosvold. «Energi i Norge». Besøkt 03.10.2023. 
  5. ^ «Kraftproduksjon og markedsoperasjoner». 8. desember 2020. Besøkt 03.10.2023. 
  6. ^ «Elkem slår alarm - ber politikerne begrense krafteksporten». E24. 20. september 2021. 
  7. ^ «2022 - Nok et eksepsjonelt kraftår». Besøkt 3. oktober 2023. 
  8. ^ «Fjern subsidiene». Dagens Næringsliv. 30. juni 2017. 
  9. ^ «Kortsiktig markedsanalyse 2022» (PDF) (pressemelding). 9. november 2022. 

Kilder[rediger | rediger kilde]