Samisk religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Samisk mytologi»)
En noaidi, en samisk sjaman med sin runebomme. Kobberstikk ved G. von Loder i Firenze etter «levende tegninger» av presten og språkforskeren Knud Leem, 1767.

Samenes religion er en naturreligion og består av flere guder, samt tro på ånder og at naturen er besjelet.

Guder og makter[rediger | rediger kilde]

I noen av 1700-tallsframstillingene av samisk religion blir den samiske gudeverdnen delt inn i fire grupper, basert på hvilket rike de holdt til i. Underjordiske guder, guder som holdt til på jorden, himmelske guder, og overhimmelske guder. Jens Kildal navngir 13 samiske guddommer i sin avhandling, mens Hans Skanke nevner 18 – samtidig som han utelater 4 av Kildals 13.[1]

Spørsmålet om det virkelig fantes en fullt utviklet samisk gudeverden, med faste og allment kjente navn og egenskaper for hver enkelt av gudene, er omdiskutert. Hans Mebius[1] siterer Anker Steffensen[2] på at «formodentlig er den samiske gudeverden først og fremmest et resultat af missionærernes måde at udspørge samerne på», med det dannede 1700-tallsmenneskets utgangspunkt i gresk-romersk mytologi. Steffensen mener at det grunnleggende i samisk religion var å forholde seg til de kreftene som styrte naturen, dyrene og viltet, og til de kreftene som regulerer fødsel, liv og død.[2]

Solguden Beaivi var den sentrale guden i samisk religion og skaper-guden Ipmils sønn. Ordet Ipmil – sørsamisk Jupmelen brukes også om den kristne Gud av kristne samer.[3] Andre store guder i samisk religion var allfader-guden Dearpmis og tordenguden Horagállis. Denne guden var en himmelsk gud, og var værguden, vann- og havguden og guden over menneskenes liv og ansvarlig for deres gode helse.

De fire mødregudinnene Máttaráhkká, og hennes døtre Sáráhkká, Juoksáhkká og Uksáhkká er fremdeles en levende del av samisk tradisjon, og har hver sine roller i forbindelse med svangerskap og fødsel.[4][5][6]

Religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

Stiliserte tegninger av Anders Paulsens tromme (til venstre) og Bindalstromma (til høyre). De to sjamantrommene (runebommer) representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: Den første er en skåltromme fra Vadsø i Øst-Finnmark – formet av ei utskåret rirkule, den andre er en rammetromme fra Bindal, sør i Nordland – formet ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Den første er typisk nordsamisk, med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Den andre er typisk sørsamisk, med et rombeformet solsymbol i midten, og ulike figurer spredt rundt kanten av tromma. Typisk for sørsamiske trommer har den motiv fra både den religiøse sfæren og fra dagliglivet. Anders' tromme er en av de eldste vi kjenner, den gikk ut av samisk eie i 1691.[7] Tromma fra Helgeland var i samisk eie helt fram til 1925.[8] Stiliserte tegninger av Anders Paulsens tromme (til venstre) og Bindalstromma (til høyre). De to sjamantrommene (runebommer) representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: Den første er en skåltromme fra Vadsø i Øst-Finnmark – formet av ei utskåret rirkule, den andre er en rammetromme fra Bindal, sør i Nordland – formet ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Den første er typisk nordsamisk, med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Den andre er typisk sørsamisk, med et rombeformet solsymbol i midten, og ulike figurer spredt rundt kanten av tromma. Typisk for sørsamiske trommer har den motiv fra både den religiøse sfæren og fra dagliglivet. Anders' tromme er en av de eldste vi kjenner, den gikk ut av samisk eie i 1691.[7] Tromma fra Helgeland var i samisk eie helt fram til 1925.[8]
Stiliserte tegninger av Anders Paulsens tromme (til venstre) og Bindalstromma (til høyre). De to sjamantrommene (runebommer) representerer på flere vis ytterpunkt blant de kjente samiske trommene: Den første er en skåltromme fra Vadsø i Øst-Finnmark – formet av ei utskåret rirkule, den andre er en rammetromme fra Bindal, sør i Nordland – formet ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Den første er typisk nordsamisk, med flere horisontale nivå som tolkes som ulike (ånde)verdner. Den andre er typisk sørsamisk, med et rombeformet solsymbol i midten, og ulike figurer spredt rundt kanten av tromma. Typisk for sørsamiske trommer har den motiv fra både den religiøse sfæren og fra dagliglivet. Anders' tromme er en av de eldste vi kjenner, den gikk ut av samisk eie i 1691.[7] Tromma fra Helgeland var i samisk eie helt fram til 1925.[8]

Sjamanen, eller noaiden, var samenes prest. Han hadde angivelig en spesiell kontakt med åndeverden. Han greide å sette seg selv i en slags transe, eller en dyp meditasjon for å spå fremtiden eller helbrede sykdom. Sjamanens viktigste redskap var runebommen (en slags tromme laget hovedsakelig av reinskinn, tre og bein). Denne var en veldig viktig gjenstand i den førkristne samiske kultur og religion. Runebommen var dekorert med tegninger som forestilte legender og sagn, og de kunne og forestille samiske guder. Mange runebommer viser også bilder av jomfru Maria, Gud, Den hellige ånd og Jesus Kristus, dette som følge av kristningen på begynnelsen av 1800-tallet.

Religiøs og magisk påvirkning mellom samer og norrøne folk[rediger | rediger kilde]

Samene hadde magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de endog kunne lære bort kunnskaper innenfor magi. Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Dette ga gjensidig respekt og forståelse.[9] Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Imidlertid ender denne praksisen utover på 1200-tallet, ettersom Eidsivating- og Borgartinglovene hadde uttrykkelig forbud mot å gå til samene for å be om denne typen hjelp. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.[10]

De tre norrøne gudene Tjatse, Skade and Ull mener blant annet den russiske språkforskeren og skandinavisten Juri Kusmenko (f. 1941), er opprinnelige samiske guder. Tjatse miner om den samiske guden for fisking, Tjatsiolmai. Skade var skigudinne, egenskaper som ble forbundet med samer, i tillegg til at hun hadde samme ferdigheter som den samiske guden Juxakka. Videre var ull en mannlig skigud, med samme egenskaper som den samiske skiguden Leibolmai. En regner med at samene hadde stor påvirkning for skandinavenes interesse for vinterjakt, ski og fisking, dessuten var skiløping noe de hadde lært av samene.[10]

Kilder til samisk religion[rediger | rediger kilde]

Blant de viktigste eldre skriftlige kildene til samisk religion er «Nærøymanuskriptet» av presten Johan Randulf, og misjonsprest Thomas von Westens nedtegnelser. von Westen arbeidet med fornorskning av samene, og både Randulfs og hans nedtegnelser må sees i lys av dette. Isaac Olsen (1680-1739) samarbeidet med von Westen, og skrev en Relation om lappernes vildfarelser og overtro, som ble trykket i 1910.[11]

Andre kilder er eldre middelalderskrifter, rettsprotokoller fra 1600-tallet og folkloristiske studier.[12][13] Arkeologiske kilder kan også gi informasjon om kultsteder og offerpraksis.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-050. Kapitlet «Fanns det et samiskt panteon?»Side 44–62
  2. ^ a b Anker Steffensen. «Samisk religion». Chaos, Skandinavisk tidsskrift for religionshistoriske studier nr 4 (1985), side 97–111; og 5 (1986), side 95–109. Her sitert etter Mebius
  3. ^ Samisk tro og religion Arkivert 21. september 2016 hos Wayback Machine., en nettutstilling fra Varanger Samiske Museum
  4. ^ Gudavärlden; samer.se
  5. ^ (no) «Samisk religion» i Store norske leksikon
  6. ^ Margrethe Løøv (2012) Samisk religion; religioner.no
  7. ^ Eva D. Johansen Hva skjedde med Poala-Ánde?; museumsbloggen Felles løft for Finnmark, 21. mai 2013
  8. ^ Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.
  9. ^ Hansen og Olsen 2004, s. 58–66.
  10. ^ a b Kusmenko, Jurij (2009). «Sámi and Scandinavians in the Viking Age». Approaching the Viking Age. Proceedings of the International Conference on Old Norse Literature, Mythology, Culture, Social Life and Language: 65–94. doi:10.15388/ScandinavisticaVilnensis.2009.2.5. 
  11. ^ Roald E. Kristiansen. En gjennomgang av hovedinnholdet i Isaac Olsens manuskript: "Relation om lappernes vildfarelser og overtro" Arkivert 11. april 2008 hos Wayback Machine.; 1999
  12. ^ Roald E. Kristiansen. Samiske kildeskrifter Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  13. ^ Sagn og eventyr Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine., fra nettutstilling hos Varanger Samiske Museum.
  14. ^ Arkeologiske kilder Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine., fra nettutstilling hos Varanger Samiske Museum.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Samisk_religion&oldid=24397380»