Odda–Tyssedal industriarv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tyssedal kraftstasjon ligger ved dype, isfrie Sørfjorden
Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen.
Ringedalsvatnet, Tyssedal kraftanleggs hovedmagasin, sett fra Trolltunga. Magasinet hadde en kapasitet på 222  millioner m³ i 1918.
Ringedalsdammen ble forblendet håndmeislet granitt og var i sin tid en av Europas største gravitasjonsdammer.
Vetlevann med dam og ventilhus
Industrigründeren og ingeniøren Sam Eyde (1866-1940) fotografert i 1910
Tilførselstunnelene er 3,4 km og har et tverrsnitt på 9,5 og 10 m²
Rørgate, ventilhus og fordelingsbasseng ved Lilletopp
Fem heisespill i ventilhuset på Lilletopp
Oljemaleri av Nils Bergslien, «Fossegrimen», på Tyssedal hotell
Rørgaten hadde en brutto fallhøyde på 410 meter, netto 385 meter
Turbinhallen
Kontrollrommet i kraftstasjonen. Da Mågeli og Tysso II sto ferdig i 1957 og 1967 ble disse fjernstyrt fra de midterste pultene. Pulten til venstre ble installert da Oksla kraftverk erstattet Tysso I
Kontrollpanel i turbinhallen
Industristedet Tyssedal
Odda-ledningene overførte strøm med spenning inntil 12 kV via en 6,6 km lang kraftledning mellom Tyssedal og fabrikkene i Odda.
A/S Tyssefaldene overtok MY «Tysso» i 1949. Passasjerbåten ble brukt til transport mellom Hardangerbanen og Tyssedal.
Portalbygg nord og sør (1906) med kontorer for North Western Cyanamide Company og Alby United Carbide Factory.
Råcyanamidsilo og ovnhus I, oppført for North Western Cyanamide Company i 1907 (foto 2010).
I ovnshus II og III (1912) på Cyanamiden er det bevart 325 Frank-Caro ovner
Plateverksted og smie for Cyanamiden, oppført 1918. «Containerverkstedet» ble også brukt til reparasjon av karbidcontainere og produksjon av elektrodemantler til smelteovner. I dag huser bygget bl.a. Smelt Café.
Ammoniakkvannfabrikken på Norsk Hydros anlegg på Notodden ble bygget 1914-1916 for å ta imot cyanamid fra Odda til videreforedling og eksport til ammunisjonsindustrien i både ententemaktene og sentralmaktene.
Cyanamid- og karbidmagasinet (Dicylageret) i utmurt bindingsverk ble tegnet i november 1906 av Per Emil Perman (Civilingeniør P. E. Permans Konstruktionsbyrå) som del av Fabriksanläggningar för The Sun Gas Comp Ltd. Odda. Norge og oppført i 1907 på eksportkaien (foto 2010).
Arbeiderboliger i Folgefonngata 9, 11 and 13 - i dag del av Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum.
Murboligen i Odda ble tegnet av arkitekt Egill Reimers i 1913, og oppført for The North Western Cyanamide Company mellom 1914-1915.
MS «Lindenes», Zinkskjøyto fungerte tidligere som arbeidsrutebåt mellom Odda, Tyssedal og Zinken på Eitrheimsneset.

Odda–Tyssedal industriarv ble 19. juni 2009, sammen med industristedene Rjukan/Notodden, oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.[1][2] I 2010 framholdt internasjonale verdensarvrådgivere at: Hva som gjør Odda smelteverk så viktig og sentralt i utviklingen av Norges vannkraft og banebrytende kjemiske industri til et verdensarvområde, er at her finnes, på en internasjonal og unik måte, fysiske etterlevninger av en tidlig kjemisk produksjonsprosess, som eksisterer den dag i dag.[3] I januar 2013 besluttet likevel Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og fase 2, det at jobbes videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016. Rjukan-Notodden industriarv ble listeført som verdensarvsted 5. juli 2015.

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for industriutbyggingen i Indre Hardanger var billig elektrisitet fra vannkraft. Produksjon av kalsiumkarbid krevde store mengder energi, noe det bl.a. ikke var tilgang til i Storbritannia. Fra smelteproduktet kalsiumkarbid kunne man enkelt lage acetylengass. Gassen ga et kraftig lys og ble brukt i gruvene eller ved jernbanen. I 1904 stiftet den engelske industrimannen Alfred Ernst Barton selskapet The Sun gas Company Ltd. som året etter fikk aksjemajoriteten i Alby Carbidfabrikk AB i Sverige. På tross av at kapasiteten ved karbidfabrikken i Alby ble utvidet til 14000 årstonn karbid, var etterspørselen større. Barton var derfor interessert i å anlegge en fabrikk i Norge med tilgang til tilstrekkelig elektriske kraftmengder og adgang til isfri havn. Dr. Albert Petersson fikk som leder av Albyfabrikken i oppdrag å skaffe kontakt med interesserte norske kretser. Det ble opprettet kontakt med Sam Eyde og svenskene Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Eyde-konsernet tilbød seg å bygge ut Tyssovassdraget og levere Sun Gas Co de 20 000 elektriske hestekreftene de etterspurte.

Før Sun Gas Co tok den endelige avgjørelsen ble dr. Albert Peterson i februar 1906 sendt til en befaring til Odda og Tyssedal sammen med ingeniør Frans Wilhelm Bruce (1875–1956). 13. mars 1906 ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og The Sun Gas Co underskrevet i Stockholm. Konsernet skulle levere minst 18 000 HK til drift av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Sun Gas Co sikret seg rettighetene til cyanamidprosessen i Norge og inngikk avtale med engelske jernbaneselskap om levering av karbid til belysning. På dette grunnlag ble AS Tyssefaldene stiftet på Sam Eydes kontor i Kristiania den 20. april 1906, med ingeniør dr. Albert Petersson som en av stifterne. På Tyssefaldenes ekstraordinære generalforsamling den 15. juni 1906 vedtok man kontrakten med Sun Gas Co om levering av 20 000 hk (ca. 129 000 millioner kilowattimer) 25 perioders strøm fra 1. mai 1908 og 30 år fremover. Arealet for storindustri var ikke tilstrekkelig i Tyssedal så karbid- og cyanamidfabrikkene ble lagt til Odda. Byggingen av kraftanlegget startet i september 1906 og i mai 1908, tre dager etter kontrakt, og begynte leveringen av elektrisitet til fabrikken i Odda via Odda-ledningene.

Tyssedal kraftanlegg[rediger | rediger kilde]

20. april 1906 ble Aktieselskabet Tyssefaldene stiftet på ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania. Selskapets stiftere var også «viceheradshøfding» Knut Tillberg, «viceheradshøfding» Marcus Wallenberg, bankdirektør Knut Wallenberg, løytnant Allan Abenius, ingeniør dr. Albert Johan Petersson, direktør Fredrik Hjort og direktør Alf Scott Hansen. Selskapets første generaldirektør var Sam Eyde. Aksjekapitalen var på 700 000 kroner og for rettighetene til vassdraget Tysso betalte selskapet 420 000 kroner. Ved en kongelig resolusjon ble det allerede 10. mai 1906 gitt konsesjon til utbyggingen.

I august 1906 var aksjekapitalen utvidet til 2,5 millioner kroner. I september 1906 startet anleggsarbeidene for fullt i Tyssedal. Kalkylen for første byggetrinn var 3,1 millioner kroner. Utbyggingen av vassdraget ble ledet av ingeniør Sigurd Brinck. Arbeidsstyrken var på rundt 500 mann og første byggetrinn ble gjennomført på bare halvannet år. Anlegget omfattet da en 6 meter høy reguleringsdam og en 160 meter lang tappetunnel fra Ringedalsvatnet til Vetlevatnet, en inntaksdam ved Vetlevatnet, en 3420 meter lang og 9,5 m² stor tilførselstunnel til et fordelingsbasseng med ventilhus og to 730 meter lange rørledninger ned til kraftstasjonen.

I 1910 solgte Sam Eyde og Markus og Knut Wallenberg aksjene sine til en finansgruppe ledet av «häradshöfding» Knut Tillberg. Ragnvald Blakstad overtok som generaldirektør etter Sam Eyde. Blakstad ledet arbeidet med byggetrinn II, III og IV. I 1911 tok det engelske selskapet The Hydraulic Power and Smelting Co kontrollen over Tyssefaldene, sammen med Trollhättan Elektrochemiske Aktiebolag og Norsk Elektrisk Metalindustri på Sundløkken, tidligere ledet av Ragnvald Blakstad. Det nye selskapet ble dannet av svenskene Knut Tillberg, bankdirektør Sven Huldt og landshøvding C. Cederkrantz. Fram til januar 1914 ble aksjekapitalen utvidet til 7,2 millioner kroner. Kapitalen kom både fra Sverige, Tyskland og England.

Byggetrinn I (1906–1908)[rediger | rediger kilde]

Tysso I kraftverk ble bygget opp rundt Tyssovassdraget. Nedslagsfeltet ligger på vestre del av Hardangervidda, hvor det ligger en rekke vann rundt 1200 moh. Disse har avløp til Ringedalsvatnet som ved naturlig vannstand ligger 440 moh. Like nedenfor ligger Vetlevann på rundt 415 moh. Fra Vetlevatn renner elven Tysso ned til Tyssedal og Sørfjorden.

Første byggetrinn krevde at vannstanden i Ringedalsvannet måtte reguleres, men ikke at det ble bygget dam med magasin. Ved enden av Ringedalsvatnet ble det derfor først sprengt en 160 meter lang reguleringstunnel med et tverrsnitt på 6,5-7 m². Tappetunnelen har fått navn etter ingeniør Torvald Schult som ledet arbeidet med tunnelen i 1907. Med tappetunnelen var reguleringshøyden for første byggetrinn 16 meter. Lukehuset nedenfor dammen blir også kalt «Schultsynken».

Ved enden av Vetlevatnet ble det mellom 1906-1908 bygget en 10 meter høy og 30 meter lang overløpsdam i brostein og sement med reguleringsnåler av tre. Dammen var 12 meter ved foten og 3 meter med damkronen. Like ved ble det bygget en fangdam med ventilhus og heisespill som ledet vannet inn i tilførselstunnelen.

Arbeidet med tilførselstunnelen ble satt bort til ingeniørfirmaet Strøm & Hornemann og byggeleder var ingeniør Torvald Schult, som forøvrig bare var 23 år da han fikk oppdraget. Tilførselstunnelen ble sprengt ut med innslag både fra Vetlevatnet og Lilletopp og fra 16 tverrslag langs tunnelen. Med arbeidslag på 6-10 mann ble det ved hvert tverrslag arbeidet i begge retninger. Tunnelen som lå 10 meter inn i fjellet ble drevet ut med håndbor, feisel og dynamitt. I seks av tverrslagene som ble murt igjen, ble det etablert inspeksjonsluker (mannhol) for vedlikehold. Ved fordelingsbassenget ble det sprengt ut en spyletunnel for oppsamlet sand som vannet med tiden slipte av grunnfjellet. I tilknytning til fordelingsbassenget er det også sprengt ut en svingesjakt som står i forbindelse med atmosfæren. Svingesjakten fungerer som trykkutjevningsbasseng og sikrer god reguleringsstabilitet ved raske endringer av vannstrømmen gjennom kraftverket (avslag og pådrag).

Fordelingsbassenget på Lilletopp ble i forkant murt opp med granitt lagt i betong og i bakkant sprengt ut mot fjell og tilførselstunnel. Overløpet på toppen av fordelingsbassenget lå kun 20 cm høyere enn tunnelinntak ved Vetlevatn. I bunnen av bassenget ble det lagt 5 fordelingskammer med rør til ventilhuset. Kun to av disse ble tatt i bruk i første byggetrinn.

De to rørledningene ble levert av Escher Wyss & Cie (Zürich) og hadde en brutto fallhøyde på 410 meter. De bratteste partiene i rørgaten var på rundt 60 grader. De øverste 90 meter ble levert av Moss mekaniske verksted og de nedre delene Thyssen & Co (Mülheim an der Ruhr). Rørledningene besto av seksjoner av rør i Siemens-Martin-stål som var dobbeltklinket og sveiset.

I tillegg til dette ble det bygget kaianlegg, en provisorisk kraftstasjon (Sjoarfossen kraftverk), taubaner, tjenesteboliger, brakker og en 7 km lang 12 kV høyspentlinje til Odda.

Tysse kraftstasjon var opprinnelig 50 meter lang og ble oppført etter arkitekt Thorvald Astrups tegninger. I 1907 fikk stasjonen seks vertikale peltonturbiner fra Escher Wyss & Cie med en ytelse på 4620 hk ved 375 omdreininger pr. minutt. Turbinene var opprinnelig konstruert for en netto fallhøyde på 383 meter, med en stråle og et løpehjul med 18 skovler som kunne skiftes individuelt. De seks generatorene var direkte koblet på samme aksling som turbinhjulene. Generatorerene ble levert av Allmänna Svenska Elektriska Aktiebolag, hver med en effekt på 4100 kVA, til sammen 24,6 mVA, tilsvarende rundt 33000 hk. Generatorene var trefase vekselstrømgeneratorer som produserte 25 perioders strøm (Hz).

Strøm med spenning inntil 12 kV ble overført via en 6,6 km lang kraftledning mellom Tyssedal og fabrikkene i Odda. Den første ledningen hadde seks kobberliner (med to kurser) à 110 mm². Mastene besto i stor grad av tre, men i vinkelpunktene ble det brukt gittermaster av jern. 4. mai 1908 startet strømproduksjonen og kraft ble levert til Odda.

Kraftanlegget i Tyssedal var et av Europas første høytrykksanlegg. I landsbyen Campocologno ved Brennerpasset i Sveits, på grensen til Italia, bygget selskapet «Kraftwerke Brusio AG» mellom 1904-1907 kraftverket Campocologno I som hadde en brutto fallhøyde på 418 meter. Kraftverket hadde opprinnelig 12 peltonturbiner. Disse ble mellom 1967-69 skiftet ut og erstattet av nye to francisturbiner, hver med en ytelse på 25 MW.[4]

Første byggetrinn i Tyssedal, inkludert oppkjøp av rettigheter og eiendommer, kostet tilsammen 3,5 millioner kroner. Etter første byggetrinn ble Tyssefaldenes eiendommer taksert til 23 millioner kroner.

Byggetrinn II (1909–1912)[rediger | rediger kilde]

Stasjonsbygningen ble forlenget 12,5 meter sør for 1. aggregat. Tilbygget var det siste arkitekt Thorvald Astrup tegnet i Tyssedal. I tilbygget ble et syvende aggregat på 4100 kVA installert høsten 1909.

Mellom 1909-1910 ble en ny overføringslinje til Odda bygget. Den andre ledningen gikk stort sett parallelt med den første, men lagt noe høyre i terrenget. For å unngå ledningsbrudd langs det mest rasutsatte terrenget ble det også sprengt ut en 700 meter lang tunnel under Tveitanuten.

I løpet av 1909 ble grunnarbeidet på Ringedalsdammen påbegynt. Det ble også utført sprengningsarbeid i forbindelse med neste utvidelse av kraftstasjonen og de to nye rørledningene.

For å få lettere tilgang til arbeidet med å sprenge ut en 600 meter lang tunnel mellom Øvre og Nedre Bersåvatnet ble en tosporet trallebane bygget fra Skjeggedal til Mågelitopp i 1911. Reguleringen av Øvre Bersåvatnet økte magasinkapasiten i anlegget med rundt 53 mill. m³ vann.

Mellom 1910-1912 ble det lagt to nye rør med diameter 1500-1200 mm, godstykkelse 9-35 mm. Rørene ble levert av AG Gustav Kuntze (Worms). Den ene rørledningen ble dels sveiset og dels klinket, den andre ledningen ble sveiset hele veien.

Kraftstasjonen ble ombygget og forlenget 65 meter mot nord etter arkitekt Victor Nordans tegninger. Turbin 8 og 9 ble også levert av Escher Wyss & Cie, men dimensjoner og ytelser hadde økt kraftig. Turbinene hadde to løpehjul med en stråle på hvert hjul. Ved levering ble det garantert en ytelse på 13500 hk ved 250 omdreininger pr. minutt og ved et netto fall på 385 meter. To nye generatorer fra Siemens-Schuckert Werke (Berlin) hadde ved 250 omdreininger hver for seg en effekt på 12000 kVA ved 12000 volt og 555 Ampere. De to nye aggregatene leverte dermed like mye strøm som de 6 første gjorde tilsammen.

I bakkant av stasjonen ble det i 1911 bygget et 60 meter langt og 8,5 meter bredt instrumenteringsbygg med fire etasjer. Instrumentene ble levert av British Westinghouse (Manchester) i 1911. Norsk Elektrisk & Brown Boveri i Kristiania var norsk leverandør og montør for Westinghouse. Kontrollpanelene var utført med 45 mm tykk, hvit marmor.

27. februar 1912 undertegnet Tyssefaldene en avtale om levering av ytterligere 36000 hk til Alby United Carbide Factories Ltd og de store utvidelsene ved karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Kraften skulle leveres til Odda fra 1. juli 1913.

16. mai 1912 ble Tyssefaldenes nye administrasjonshotell (Tyssedal Hotell) tatt i bruk.

Byggetrinn III (1913)[rediger | rediger kilde]

I 1913-1914 fikk kraftstasjonen levert turbin 10 og 11 fra Piccard, Pictet & Cie (Genève) som hadde en ytelse på 13500 hk ved 250 omdreininger. Generator 10 og 11 fra The British Westinghouse Electric Mfg. Co leverte 9600 kW ved 250 omdreininger. Med de nye generatorene som hver leverte 12000 kilovoltampere (kVA), hadde kraftstasjonen en samlet ytelse på 76700 kVA.

Parallelt med utvidelsen av kraftstasjonen tiden 1911-1913 ble også overføringsledningene bygget om og forsterket. De tolv kobbertrådene ble skiftet ut med 12 aluminiumsledninger à 450 mm2. Trestolpene ble byttet ut og jernstolpene forsterket. Mastene som støttet spennet på rundt 250 meter over elven Tysso fikk doble jernmaster. Gittermastene hadde tre tverrarmer og linene var lagt opp i en regulær sekskant. Tunnelen under Tveitanuten ble også forlenget til 1200 meter. Tunnelen hadde et kvadratisk tverrsnitt på 3 m² hvor seks liner ble montert på hver side tunnelen. I forbindelse med utvidelsen av Cyanamidfabrikken ble det også lagt to jernbåndarmerte blykabler à 3 x 120 mm² i en grøft mellom masterekkene. Over elvene Tysso og Opo ble det bygget kabelbroer for cyankabelene.

I 1913 oppførte også Tyssefaldene forsamlingslokalet Festiviteten i Tyssedal, tegnet av arkitekt Torgeir Alvsaker.

På Tyssefaldenes generalforsamlingen 21. august 1913 ble det gitt fullmakt til oppstart av fjerde byggetrinn.

Byggetrinn IV (1914–1918)[rediger | rediger kilde]

I 1914 sto Tyssefaldenes administrasjonsbygg ferdig. Året etter ble verkstedsbygningen like sør for stasjonen tegnet av arkitekt Victor Nordan. Verkstedsbygningen ble tegnet av arkitekt Charles Hoff og sto ferdig i 1916.

I 1914 ble magasinkapasiteten ved Ringedalsdammen økt med 300 mill. m³ ved at en ny tappetunnel ble bygget mellom Ringedalsvatnet og Vetlevann.

Mellom 1914-1915 ble det drevet ut en ny parallelltunnel på 3430 meter mellom Vetlevann og Lilletopp. Denne tunnelen ble drevet ut med maskiner og fikk et tversnitt på 10 m². Kapasiteten ved fordelingsbassenget ved Lilletopp ble også utvidet til 4500 m³.

Fra Lilletopp ble den femte rørledningen bygget i 1915-1916. Rørledningen ble montert og levert av AG Ferrum (Kattowitz) og var i sin tid verdens største. Ledningen har en diameter på 1700-1250 med godstykkelse 10-26 mm. Ledninger besto av 5-8 meter lange rør som var sveiset sammen. Den nederste delen av røret har stålbandasjer for å motstå det indre trykket. Rørledningen leverte vann til to turbiner på 16000 hk hver.

Kraftstasjonen ble forlenget 47 meter slik at den til sammen ble 175 meter lang med en grunnflate på 2125 m². Nordfløyen ble tegnet av arkitekt Victor Nordan som en arkitektonisk videreføring av Thorvald Astrups første byggetrinn. I 1916 ble turbin 12 installert. Denne hadde kun et løpehjul, men med to stråler. Turbinen ble levert av Piccard, Pictet & Cie og den hadde en ytelse på 13500 hk. Generator 12 på 12000 kVA ble levert av British Westinghouse og var av samme type som nr 10 og 11.

I 1916 ble samtlige tremaster byttet ut med jernmaster. Samme året startet også Det Norske Nitridaktieselskap (Nitriden) aluminiumsproduksjon i Tyssedal.

I 1917-1918 ble turbin 13 og 14 installert. Dette var verdens største peltonturbiner på denne tiden. Turbinene ble levert av Piccard, Pictet & Cie og hadde en ytelse på hele 16000 hk. De to nye generatorene med en ytelse på 14000 kVA ble levert av Siemens-Schuckert Werke.

I 1918 ble aggregat 0 installert i sørenden av stasjonen. Turbinen på 10000 hk var levert av The Pelton Water Wheel Co (USA) med en tilsvarende generator fra Westinghouse Pittsburgh (USA). Etter mye problemer med aggregatet ble dette skiftet ut etter kort tid.

Ringedalsdammen sto ferdig 9. september 1918. Dammen er 520 meter lang, 33 meter høy og består av 80367 m³ stein og betong. Dammen er kledd med 100000 blokker håndhugget granitt. Ringedalsdammen fikk etter hvert store lekkasjeproblemer. Forsøk på å sprøyte inn betong hadde ikke vært vellykket og Ingeniørfirmaet Chr. F. Grøner prosjekterte byggingen av en ny damplate på innsiden av den eksisterende dammen. Pionerarbeidet med å støpe med glideforskaling ble startet i 1929 og anleggsarbeidet ble utført av entreprenørfirmaet AS Høyer-Ellefsen. Dette var trolig første gang glideforskalingsteknikken ble anvendt i Norge. Damplaten ble støpt to meter fra den opprinnelige granittforblendingen og støttes av 1700 horisontale bjelker (trykkstaver). Damplaten er 20-47 cm tykk og har et areal på 9700 m2. Damplaten ble støpt i 68 seksjoner med 1 horisontal og 38 vertikale ekspansjonsfuger. Fugene ble opprinnelig tettet med kobberplater, bitumen og asfalt. Arbeidet med sto ferdig i 1931.

Ombygningene av Tyssedal kraftanlegg økte den samlete ytelsen til en turbineffekt på 142000 Hk og en generatoreffekt på 125000 kVA. Med gjennomsnittlig vannføring på 24 m³ kunne kraftverket årlig levere 100000 Hk. Kraftstasjonen hadde da fått etablert 15 aggregat med en ytelse på 116,7 MW. Kraftanlegget kostet til sammen 13 millioner å bygge. Dette var på en tid da seks kroner dagen ble regnet som svært god betaling for anleggsarbeiderne i Tyssedal. Til sammenligning var en industriarbeiderlønn i Bergen rundt to kroner dagen. I perioden 1906 til 1930 døde til sammen 17 personer i ulykker knyttet til anleggsvirksomheten.

Avvikling[rediger | rediger kilde]

Et rørbrudd høsten 1980 førte til at fire av de fem tilløpsrørene ble satt ut av funksjon. Det gjenværende røret og to av aggregatene var i bruk til desember 1989, da stasjonens kraftproduksjon ble stoppet for godt. Produksjonen ble overtatt av Oksla kraftverk, som utnytter hele fallet på 465 meter fra Ringedalsdammen til Sørfjorden.

Odda smelteverk[rediger | rediger kilde]

Karbidfabrikken i Odda[rediger | rediger kilde]

Det første smelteverket i Odda ble bygd i 1906 av det britiske selskapet The Sun Gas Company. Våren 1906 flyttet dr. Albert Petersson til Odda for å planlegge og bygge den nye fabrikken. I september 1906 startet byggingen av karbidfabrikken i Odda. Ingeniør Frans Wilhelm Bruce fikk ansvar som disponent og byggeleder. 17. november 1906 forandret fabrikken navn til Alby United Carbide Factories Ltd. med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som administrerende direktør og teknisk leder for alle fabrikkene i selskapets eie. Ingeniør Harald Rosengren ble noe senere også knyttet til anlegget. Karbidfabrikken sto ferdig i mai 1908 og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september 1908. Da produksjonen tok til i 1908 var dette verdens største karbidfabrikk. For god tilgang til råstoff fikk dr. Petersson sikret en rekke gode kalksteinsbrudd, Skaftå på Osterøy, Mosterhamn på Bømlo, samt et brudd på Sunnmøre og Østborg i Levanger. Antrasittkull ble importert fra Wales og koksen ble hentet fra havnene på Englands østkyst.

På det samme fabrikkområde i Odda startet The North Western Cyanamide Company i 1909 videreforedling av karbid til kalsiumcyanamid, et syntetisk nitrogengjødsel patentert i 1903.

Cyanamidfabrikken i Odda[rediger | rediger kilde]

Carl von Linde hadde i 1902 utviklet teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming (fraksjonell destillasjon). I 1903, samme året som en kommersiell prosess for framstilling av cyanamid ble patentert, hadde dr. Petersson forhandlet med patentselskapet La Sociéta Generale per la Cianamide i Roma om anvendelsen av patentet, uten at dette førte fram. North Western Cyanamide Company Limited ble stiftet som eget selskap med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som teknisk leder. 17. juli 1906 ble det inngått en avtale med Sociéta Generale per la Cianamide om bruk av cyanamidprosessen. Bakgrunnen for at cyanamidfabrikken måtte skilles ut fra Alby United var at lisensselskapet fikk sitt vederlag i form av friaksjer verdt £30 000 (av en samlet aksjekapital på £120 000), representasjon i styret og 5 % i royalty av fakturaverdien av salg fra selskapet. På grunn av konsesjonsloven fra 1906 ble datterselskapet A/S North Western Cyanamide Company stiftet 29. august 1907. Selskapets sete var i Ullensvang og 2/3 av styret var norske statsborgere.

I konsesjonssøknaden ble det søkt om å få leie kraft fra Alby United til cyanamidfabrikken. Etter kontrakt med Alby United skulle det årlig leveres 10- 15000 tonn karbid, og brukes 680 elektriske hk pr. 10 000 tonn karbid, maks 4 000 hk. Den svenske sivilingeniøren Carl-Hjalmar Halldin ble disponent og byggeleder for cyanamidfabrikken. Dr. Albert Petersson ble administrerende direktør og hadde ledelsen under anleggsarbeidet. Cyanamidfabrikken i Odda fikk en produksjonskapasitet på 120 00 tonn cyanamid og var i sin tid verdens største. I 1908 produserte fabrikken i Odda 1760 tonn, i toppåret 1918 produserte den 65700 tonn cyanamid.

Med Alfred Ernst Barton i spissen ble Nitrogen Fertilizers Ltd dannet i begynnelsen av 1912. Dette selskapet overtok North Western Cyanamide Company Ltd. Den 12. februar 1912 ble det skrevet en ny kontrakt med Alby United om levering av av 57000 tonn karbid til cyanamidfabrikken. Det førte til at at både karbid- og cyanamidfabrikken måtte utvides. Cyanmidfabrikken var planlagt og konstruert for utvidelser. Fabrikken var oppført med søylekonstruksjoner i armert betong og ikke-bærende veggfyllinger i murstein. Ved utvidelsen kunne fabrikken ekspandere i alle fire retninger. Ved utvidelsen av ovnshuset ble 604 Frank-Caro-ovner plassert i tre seksjoner.

Cyanamid fra Odda ble eksportert til Vilvorde, Belgia (1913) og Dagenham Dock, England (1916-17) og hvor Nitrogen Products and Carbide Company hadde anlagt fabrikker som benyttet Ostwald-prosessen for produksjon av salpetersyre til krigsindustrien. På grunn av ubåtkrigen leverte fabrikken i Odda også cyanamid til Notodden, hvor Norsk Hydro hadde fått oppført en ammoniakkvannfabrikk (1914-1916) og utvidet ammoniumnitratfabrikk (1915/1917). Toppåret for produksjonen kom i 1918, da fabrikken i Odda leverte 65 700 tonn cyanamid. I løpet av 1. verdenskrig hadde det blitt etablert en rekke nye cyanamidfabrikker og markedet kollapset etter 1919.

Frank-Caro-ovnene ble modernisert i 1934 og kapasiteten i hver enkelt ovn ble doblet. Siden den gang har det i ovnhus II og III på Cyanamiden stått 324 produksjonsovner og en prøveovn.

Konkurs[rediger | rediger kilde]

Den verdensomfattende økonomiske depresjonen1920-tallet førte til konkurs for fabrikkene, og som stengte våren 1921 og gjorde tusen mennesker arbeidsledige. Drifta startet opp igjen i 1924 da Odda Smelteverk AS ble grunnlagt av kraftselskapet Tyssefaldene og Hafslund/Meraker-gruppa.

Oddaprosessen[rediger | rediger kilde]

Etter 1. verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Ved Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson mulighet til å forske på nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro.

I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro ble nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet opp i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk også Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.

Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og IG Farben i 1938. Prosessen ble også lisensiert til BASF, Hoechst og Staatsmijnen. Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Pr. 2004 bruker Yara (Norsk Hydro), BASF, Agrolinz og Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited prosessen.

Britisk oppkjøp[rediger | rediger kilde]

British Oxygen Company (BOC) kjøpte i 1937 alle aksjene i Odda Smelteverk. BOC-konsernet var et stort internasjonalt konsern, og sikret Odda bedre salg og utvikling. Fabrikken ble modernisert på 1950- og 1970-tallet.

Ovn III[rediger | rediger kilde]

Etter at Tysso II kraftverk startet produksjonen i 1967 ble Odda tilknyttet sentralnettet, noe som ga tilgang til mer elektrisk kraft. I 1973 hadde Odda Smelteverk sitt første kontraktsmøte med Elkem Technology om å bygge verdens største karbidovn med en installert transformatorkapasitet på 75 MVA. Elkemovnen ble bygget fra mai 1976 til februar 1978. Ovnshuset har 5 etasjer og et areal på 1270m². Smelteovnen har tre tappetuter og hadde en årlig produksjonskapasitet på 133.000 tonn kalsiumkarbid. Ovn III løste også miljøproblemene som ovn I og ovn II tidligere slet med. Som første ovn utenfor Japan, ble ovn III utstyrt med tappemaskiner. Ovnen fikk betydelige oppstartsproblemer, bl.a. med ovnstransformatorene og gjennombrenning i ovnsbunnen. Ovn III kom i kontinuerlig produksjon fra 1982. Ovnen ble belastet med over 60 MW - noe som tilsvarte strømforbruket til en mellomstor, norsk by som Haugesund. Da Odda Smelteverk gikk konkurs i 2003 skal ovnen fremdeles ha vært en av de største og best utstyrte karbidovneene i verden.[5]

Avvikling[rediger | rediger kilde]

Fall i karbidetterspørselen og økende strømpriser gjorde det stadig mindre lønnsomt å drifte fabrikken. Smelteverket prøvde seg en tid med å framstille det mer miljøvennlige stoffet hydrogencyanamid (CY-50). I 2002 stoppet produksjonen av kalsiumkarbid i juni mens driften for hele verket fikk en «midlertidig» stopp i november det samme året.

Det amerikanske selskapet Philipp Brothers Chemicals Inc. hadde tatt over som eier av selskapet i 1998. I virkeligheten fortsatte den gradvise avviklingen.[6] Smelteverket tapte penger, og da eierselskapet ikke ville gi det et lån på 10 millioner kroner måtte det gi opp. Den 27. februar 2003 ble Odda Smelteverk AS erklært konkurs, etter gradvis nedtrapping av produksjonen og nedkutting av arbeidskrafta.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asbjørn Andersen og Ivar Haug (red): Smeltedigelen – en industrisaga Odda smelteverk gjennom 80 år, Odda 1989. ISBN 82-7326-013-5
  • Jan Gravdal og Vidar Våde, Tyssefaldene – krafttak i 100 år 1906-2006, Tyssedal 2006
  • Adm dir. Egil Kollenborg, Aktieselskabet Tyssefaldene 1906-1956, Stavanger 1956
  • Torleif Lindtveit og Carolyn Ahmer, Fredningsdokument Tyssedal kraftverk, 1993
  • Lars Thue, et al., Kulturminner i Norsk kraftproduksjon, NVE, 2006
  • Sissel Riibe, et al., Kraftoverføringens kulturminner, NVE, 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]