Undulat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Undulat
Hann
Hann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Melopsittacus undulatus
Shaw, 1805
Melopsittacus
Norsk(e) navn: undulat
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Papegøyefugler
Familie: Parakitter
Tribus: Flathalepapegøyer
Slekt: Melopsittacus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk og trelevende
Utbredelse: Australia
Utbredelseskart for undulat

Undulat (Melopsittacus undulatus) er en liten monotypisk parakitt som naturlig lever i Australia og tilhører gruppen med flathalepapegøyer. Det vitenskapelige navnet kommer av melos som betyr sang og psittakos som betyr papegøye, og undulatus betyr bølgelinje. Undulaten er eneste art i slekten Melopsittacus. Arten har blitt domestisert og er en populær burfugl over store deler av verden.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Hunn (venstre) og hann (høyre)
Selv om arten kan klare seg ganske lenge uten vann, er de sjelden langt unna dette elementet. De liker dessuten å bade.

Undulater blir cirka 17–18 cm lange og veier typisk 26–29 g.[1] Fjærdrakten er i hovedsak gul og grønn med innslag av sorte markeringer og svakelig blått i stjerten. Lite skiller mellom kjønnene, annet enn fargen på vokshuden.[1]

Hannen har blå vokshud og et lite krumt, men kraftig og beinfarget nebb. Ansiktet, kinnene og strupen er gul, det nedre malarområdet har en liten klynge med lilla flekker og to–tre sorte prikker, kronen, kinnene fra bakkanten av øyene og nakken er blekgul med tynne svarte tverrstriper som blir bredere og utvider seg til å bli kamskjell-lignende på kappen og vingedekkerne. Brystet, buken og gumpen er lysere grønn, mens stjerten har blåaktige fjær med et sentralt gult bånd. Hunnen skiller seg fra hannen med å ha brunaktig vokshud.[1] Den domestiserte formen består av ulike fenotyper, der farger og mønstre varierer.

Fuglene trives i et bredt utvalg åpne habitater, inkludert åpen skog, savanne, sparsomt trebevokst gressland, eukalyptus, jordbruksland, krattskog, åpent sletteland og ørken med mer. De kan klare seg uten vann i en periode, men de oppholder seg sjelden langt unna vann.[1]

Undulater er frøetere og svært sosiale fugler som opptrer i flokk og tilbringer mye tid i tretoppene, men kommer ned på bakken for å spise og drikke. Klimaet der de lever er preget av høye temperaturer, tørt jordsmonn, og lite nedbør. Fuglene følger etter maten, etterhvert som ulike sorter gress modnes. De kan beite i mindre familiegrupper eller i større flokker, avhengig årstiden og næringstilgang.[1]

Man har aldri funnet igjen samme fugl der den ble ringmerket første gang. Samtidig har man observert store avstander bli tilbakelagt på jakt etter vann og mat. Den er altså en streiffugl. Fuglen foretrekker frø fra kengurugress, og forskjellige typer enggress og raigress. Dette suppleres med planteskudd, bark og insekter. Det hender av og til at fuglen beiter på dyrket mark.

Undulater kan hekke året rundt, men har en topp rundt juniseptember i nord og augustjanuar i sør.[1] Hekkingen skjer i tiden etter regnperiodene, da plantene vokser mest. Undulaten er hullruger og legger eggene i hulrom i trær, særlig eukalyptustrær, med minimalt med redemateriale. Ofte ruger flere par i samme tre. De legger 4–6 egg som ruges i cirka 18 dager.[1] Ungene blir i redet i cirka 30 dager.[1] Foreldrene har gjerne flere kull om året, nøye tilpasset modningstiden for gresset.

Undulater er, som mange andre papegøyer, svært sosiale, men rugehulen blir forsvart i en avstand på et par meter. De fleste undulater er sjelden alene, hvis en forbiflygende undulat ser at andre beiter, slutter den seg til dem. Undulatene kan bli sett på som en plage, på grunn av de store flokkene.

Undulat ble introdusert til Tampa Bay-området i Florida (USA) på 1950-tallet, der antallet nådde en topp på rundt 20 000 individer mot slutten av 1970-tallet. Deretter forsvant fuglene gradvis fram mot 2014, da de ikke lenger var å se. Man antar at konkurranse om reirplasser med stær (Sturnus vulgaris) og gråspurv (Passer domesticus) var hovedårsaken til at undulaten forsvant.[1]

Domestiserte undulater[rediger | rediger kilde]

Domestiserte undulater finnes i en rekke fenotyper, der både farger og mønstre kan variere

Undulaten ble først domestisert en tid etter at Australia ble kolonisert av innvandrende europeere, helt på slutten av 1700-tallet. De første forsiktige tegnene på domestisering kan trolig spores til perioden 1850–1900, men det er først et godt stykke ut på 1900-tallet at arten kan kalles domestisert. Selv nå i dag kan graden av domestisering diskuteres, siden de fleste av artens ville egenskaper er i behold. Endringer i de arvelige egenskapene for fjærdrakten bærer imidlertid bud om domestisering.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den første undulaten kom til Europa i 1831. Den var imidlertid utstoppet og ble utstilt på et britisk museum. I 1840 kom de første levende undulatene til Europa med båt, men det var få undulater som overlevde den lange båtreisen. Men det tok ikke lang tid før det ble mote å ha en undulat i bur.

I 1894 ble det bestemt av den australske regjeringen at det var ulovlig å bringe undulater til Europa. Denne lov gjelder nå i dag. Da hadde folk drevet oppdrett med fuglene, slik at det ikke var nødvendig å innføre levende fugler fra Australia.

Det skal kun være grønne individer som er hentet fra den ville bestanden, men det har vært registrert blå undulater også i ville flokker i Australia. Øvrige fargemutasjoner er avlet frem i fangenskap.

Moderne oppdrett[rediger | rediger kilde]

Oppdrett av undulater har pågått siden slutten av 1800-tallet

Alle farger vi i dag ser på fuglen kommer fra mutasjoner som det er avlet videre på.

Domestiserte undulater har i utgangspunktet kun to grunnfarger; grønt og blått. Grønt er genetisk sett dominant overfor blått. I praksis vil det si at grønne fugler kan være bærere (heterozygote) for blått, men at en blå fugl aldri genetisk sett kan være bærer av grønt. Fargenyansene (for grønt; lysegrønn, mørkegrønn eller olivengrønn og for blått; himmelblå, koboltblå eller mauve) bestemmes av et allell for såkalt mørk faktor.

I tillegg forekommer mange mutasjoner som bl.a. kan ha en avblekende effekt på fuglens grunnfarge. Et par slike eksempler er mutasjonene gråvinge og isabell. Førstnevnte nedarves ved autosomal recessiv nedarving, mens sistnevnte nedarves ved kjønnsbundet recessiv nedarving. En albino undulat er en blå fugl som i tillegg har egenskapen ino (nedarves kjønnbundet recessivt), mens en lutino fugl er en grønn fugl som i tillegg har egenskapen ino. Det er altså grunnfargen som varierer, mens begge variantene har det samme ino-allelet som medfører bortfall av melaninpigmenteringen (sorte pigmenter). Mutasjonen skyldes en genetisk mutasjon som medfører at et enzym som er nødvendig for syntese av melanin ikke fungerer og derved dannes ikke melaninpigmentet og fuglen blir derfor enten gul eller hvit. Visse andre mutasjoner kan gi samme effekt dersom de forekommer i homozygot tilstand. Det gjelder f.eks. mutasjonen spangle.

Undulater kan i fangenskap bli opptil 15 år gamle.

Utstillingsundulater (også kalt engelske undulater) er en egen og betydelig større rase. Utstillingsundulaten har standarder for hvordan den "perfekte" fuglen skal se ut eksteriørmessig. Utstillingsundulater lever vanligvis ikke fullt så lenge som vanlige undulater, men kan ofte være mer tamme som redeunger da de generelt blir håndtert mer i redekassa enn vanlige undulater bl.a. i forbindelse med at de vanligvis ringmerkes. Foreldrene er også vant til regelmessig håndtering og vil derfor ofte være mer tillitsfulle enn fugler i et oppdrett for vanlige/australske undulater.

Nyttig om undulathold[rediger | rediger kilde]

Undulaten er Norges mest populære tamfugl. Den tilhører papegøyefamilien og kan lære å snakke. Hannfuglen har bedre rykte på seg for dette. Undulaten er et veldig sosialt dyr, lekent og muntert, men blir fort trist når man ikke tar hånd om den og hvis man ikke gir den oppmerksomhet i form av en annen undulat eller et menneske.

Det anbefales å kjøpe undulaten fra en seriøs oppdretter som får undulaten til å bli vant med mennesker fra starten av ved hjelp av regelmessig kontakt.

Bruk av sandrør på sittepinnene anbefales ikke, da sandrør istedenfor å slipe klørne som varen antyder, gjør bena til fuglen såre. Sittepinner av plast anbefales heller ikke, da de er for ensidige for fuglens ben. Det anbefales heller rene greiner fra naturen i ulik størrelse, noe som trimmer klørne og styrker benas muskulatur. Gjerne tykke pinner (2-3 cm). Obs! Følg med på nyheter om fugleinfluensaen og regler når det gjelder greiner fra naturen dersom fugleinfluensaen inntrer. Speil frarådes til enslige hannfugler (og fugler generelt) da fuglen ikke alltid kan forstå at det bare er et speil og kan utvikle atferdsproblemer da fuglen ikke får den ønskede responsen. Det er mange tilfeller der fuglen har blitt avhengig av speilet.

Feilernæring av fugl kan føre til alvorlige problemer. Ikke gi fuglen avokado, det er svært giftig for undulater og de fleste andre fuglearter.

Undulaten er et flokkdyr, og det anbefales å ha to undulater sammen. To hunner sammen frarådes. Det kan noen ganger være vanskelig å fortelle hvilket kjønn fuglen er, men generelt er hannfuglens nebbvorte blå, hunnens nebbvorte brun.

Undulaten bør for dens helses skyld ha god plass å flyve på. Enten ved hjelp av et sikkert, stort rom med plass eller et stort bur (volier). Her bør det være nok å finne på slik at fuglen ikke kjeder seg og utvikler atferdsproblemer ut ifra det.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Collar, N. and P. F. D. Boesman (2020). Budgerigar (Melopsittacus undulatus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.budger.01

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]