Skjæregås

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Skjæregås
Skjæregås
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anseranas semipalmata
Latham, 1798
Norsk(e) navn: skjæregås
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Overfamilie: Anseranatoidea
Familie: Anseranatidae
Slekt: Anseranas
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig[1]

Habitat: våtmark
Utbredelse: langs kysten i det nordlige og østlige Australia og det sørlige Ny-Guinea

Skjæregås (Anseranas semipalmata) er en primitiv storvokst gåselignende australsk art med en karakteristisk stor knøl på issen. Arten er eneste art i slekten Anseranas, som er eneste slekt i familien Anseranatidae.[2] Dette er en svært gammel familie, som tilsynelatende kan ha skilt seg ut før dinosaurene døde ut. Arten er ifølge IUCNs rødliste både livskraftig, tallrik og stabil, i det populasjonen av skjæregås er anslått til omkring én million individer.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnetslekten Anseranas er satt sammen av de to slektsnavnene Anser (i betydningen gås) og Anas (i betydningen and). Betydningen er altså gåseand eller andegås, noe som er ganske så beskrivende i og med at arten betraktes som en mellomform av gjeterfugler og andefamilien.[3] Artsnavnet spp. semipalmata følger av de to uttrykkene semis eller semissis i betydningen halv og palmatus eller palma i betydningen område eller region. Dette henspeiler til den delvise svømmehuden mellom tærne. Altså andegås eller gåseand med delvis svømmehud.[3]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Skjæregås tilhører ordenen av andefugler (Anseriformes) og står evolusjonært på et stadium mellom gjeterfugler (Anhimidae) og andefamilien (Anatidae). Arten har derfor blitt skilt ut i sin egen familie.[2][4] Andefuglene utgjør sammen med hønsefugler (Galliformes) gruppen ande- og hønsefugler (Galloanserae), som inkluderer nesten alle de økonomisk viktigste (domestiserte) fuglene verden.[5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Skjæregås har et fjærløst, multifarget ansikt og overnebb, som ender i en nebbnegl med kroket ytterdel, og en karakteristisk knøl på issen hos hannen
Takeoff...

Skjæregåsa minner om en krysning mellom gjess og gribb og er hovedsakelig sort og hvit som ei skjære (Pica pica). Buksiden og nedre del av brystet er hvitt, samt indre part av vingene. Resten er sort. Ungfuglene er gråere. Hannen har en distinkt knøl på issen og arten har stort nebb. Ansiktet er fjærløst og multifarget, som det smale, lange overnebbet, som ender i en (neglfarget) nebbnegl med kroket ytterdel. Arten har halvlange, kraftige ekstremiteter med kraftfulle føtter og lange tær med delvis svømmehud mellom. Tærne er utrustet med kraftige, skarpe klør.[6]

Arten har tydelig kjønnspreg, i det hannen er betydelig større enn hunnen. Hannen måler 75–90 cm og veier 1 838–3 195 g, med et vingespenn på 130–180 cm. Hunnen måler 70–80 cm og veier 1 405–2 770 g, med en vingespenn på 125–165 cm.[6]

Arten trives i sumper og gressland i områder som regelmessig oversvømmes av tropiske elver. Den favoriserer spesielt semi-permanete salte våtmarksområder, som er vanlig innenfor 300 km av kysten.[6]

Før 1900-tallet tok til var skjæregås distribuert over nesten hele Australia, men da dette århundret var over var utbredelsen stort sett begrenset til tropiske områder. Faktorene som førte til dette har vært dårlig forstått, men det har mest sannsynlig sammenheng med tap av våtmarksområder i det mer utviklede sørlige Australia. Fra tidlig på 2000-tallet har imidlertid arten ekspandert sørover langs østkysten, til noen av sine gamle områder. Dette skyldes trolig at flere viktige våtmarksområder i de sørlige tempererte områdene har blitt rehabilitert. De store kystrelaterte våtmarksområdene i Nordterritoriet støtter Australias største populasjon av skjæregås, og våtmarkene i Kakadu nasjonalpark er trolig den største av dem.[7]

Skjæregås er standfugler, som bare gjør korte trekk etter mat og i forbindelse med oversvømmelser. De er tilnærmet fullstendige planteetere og eter for det meste blader av gress, frø, løk og jordstengler, og spesielt frø fra villris (Oryza) og knoller av Eleocharis dulcis. Knoller og løk graver fuglene fram med det krokede nebbet. Arten beiter også ved gressing og filtrering av søle. For å komme til maten bruker den de kraftige føttene til å bøye og trå ned ned gresset med.[6]

Arten er som oftest polygam; én hann omgir seg som regel med to hunner, som begge legger og føder opp unger. Pardannelsen ser imidlertid ut til å være livslang. Hekketiden tar til i begynnelsen av regntiden. Parene danner ganske store, men asynkrone hekkekolonier. Koloniene kan omfatte flere titalls kvadratkilometer, og kan bestå av inntil 1 000 reder per km². Redet plasseres på bortgjemte plasser nær våtmarksområder og bygges nærmest eksklusivt av hannen. Det er en enkel ufôret kopp som plasseres på en flytende plattform, nedtrampet siv eller i toppen av et tre. Det er antydet hekkeparasittisme, men det er uklart i hvilken grad det skjer. Hunnen legger normalt 5–11 blekt kremfargede egg over et tidsrom på 24–36 timer. Inkubasjonen tar cirka 23–30 dager, og de dunkledde ungene forlater redet i løpet av 24 timer etter klekking. Voksen fjærdrakt opptrer etter cirka 11 uker. Unge hanner vokser raskere enn hunner og veier normalt cirka 2,2 kg da de får voksen fjærdrakt, mens hunnene veier cirka 1,7 kg. Ungene forblir mer eller mindre avhengig av foreldrene fram til neste hekkesesong. Hunner blir kjønnsmodne omkring 2 år game, hannene først etter 3–4 år.[6]

Den totale populasjonen av skjæregås ble vurdert til omkring 3,5 millioner individer av Dillingham & Fletcher (2008),[8] men BirdLife International har anslått den til omkring én million individer i IUCNs rødliste.[1] På eget fakta-ark sier imidlertid BirdLife ingen ting om størrelsen på populasjonen.[9] Det er imidlertid enighet om at populasjonen er stabil, men fluktuerende.[9][6]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018)[4] og Carboneras & Kirwan (2018).[6] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[10][11] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c BirdLife International. 2016. Anseranas semipalmata. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22679732A92826979. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22679732A92826979.en. Downloaded on 22 April 2018.
  2. ^ a b (2018). Magpie Goose (Anseranatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/467066 on 17 May 2018).
  3. ^ a b Jobling, J. A. (2018). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2018). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  4. ^ a b (2018). Magpie Goose (Anseranatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/467066 on 21 April 2018).
  5. ^ Eo, S. H., Bininda‐Emonds, O. R. and Carroll, J. P. (2009), A phylogenetic supertree of the fowls (Galloanserae, Aves). Zoologica Scripta, 38: 465-481. doi:10.1111/j.1463-6409.2008.00382.x
  6. ^ a b c d e f g Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2018). Magpie Goose (Anseranas semipalmata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52793 on 21 April 2018).
  7. ^ Rachel Groom and Keith Saalfeld (2017) Aerial Survey of Magpie Geese in the 'Top End', Northern Territory. Flora and Fauna Division, Department of Environment and Natural Resources, June 2017. Besøkt 2018-04-22
  8. ^ Dillingham, P.W. & Fletcher, D. (2008) Estimating the ability of birds to sustain additional human-caused mortalities using a simple decision rule and allometric relationships. Biol. Conserv. 141: 1783-1792.
  9. ^ a b BirdLife International (2018) Species factsheet: Anseranas semipalmata. Downloaded from http://www.birdlife.org on 22/04/2018.
  10. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  11. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-8496553941

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]