Attisk gresk

Greske dialekter omkring 400 f. Kr.
Attiske dialekter i fiolett.

En stemmeseddel som stemmer imot Themistocles sønn av Neocles under det athenske demokrati. Merk de to siste bokstavene av Themistocles er skrevet bustrofedon og at E er brukt for både lang og kort e;; dette er det epikoriske alfabet.

Attisk gresk er en form av det klassiske greske språket, som ble snakket i de østlige delene av antikkens Hellas.

Gresk er en uavhengig avdeling av den indoeuropeiske språkklassifikasjonen, en språkfamilie som også omfatter norsk. I historisk tid eksisterte det flere dialekter av gresk, hvorav et av dem var attisk. Athen var hovedsetet for de som snakket attisk, og blant andre Aiskhylos, Sofokles, Platon og Aristoteles skrev på attisk. Av de antikke dialektene er attisk gresk det som ligner mest på senere gresk (se nygresk), og er standardformen for det språket som blir studert på universitetene som «antikk gresk».

Opprinnelse og utstrekning

Gresk er en gren av den indoeuropeiske språkfamilie som også omfatter blant annet norsk. I historisk tid var gresk allerede inndelt i flere dialekter, en av disse var attisk gresk.

De tidligste skriftlige nedtegnelser på gresk er datert fra 1500- til 1000-tallet f.Kr. og eksisterte i et arkaisk skriftsystem, Linear B, som tilhørte mykensk gresk. Skillet mellom østlig og vestlig gresk er antatt å ha skjedd i mykensk tid om ikke tidligere. Mykensk gresk representerte en tidlig form for østlig gresk, en hovedgren hvor også attisk gresk var en del av. På grunn av det store hullet i skriftlige nedtegnelser mellom da Linear B forsvant en gang rundt 1200 f.Kr. og de tidligste inskripsjonene av det senere greske alfabet en gang rundt 750 f.Kr., den ytterligere utviklingen av dialektene har forblitt uklar og ugjennomsiktig. Senere gresk litteratur skrev i tre hoveddialekter: Aiolisk gresk, dorisk gresk, og jonisk gresk. Attisk tilhørte den joniske dialektgruppen. «Gammelattisk» er et begrep benyttet for dialekten til historikeren Thukydid (460-400 f.Kr.) og dramatikerne i Athens store århundre på 400-tallet f.Kr.. «Nyattisk» er et begrep benyttet for senere skribenter.

Attisk gresk vedvarte fram til 200-tallet f.Kr. da det ble erstattet av en tilsvarende, men mer allment avløper, koiné gresk, «fellesspråk» (ἡ κοινὴ διάλεκτος). Den kulturelle dominansen til Athens rike og senere tilpasning av attisk gresk av kong Filip II av Makedonia (382-336 f.Kr.), far til erobreren Aleksander den store, var to nøkkelfaktorer som sikret at attisk gresk ble enerådende over andre greske dialekter og spredningen av dens direkte etterløper, koiné, over hele Aleksanders store hellenistiske rike. Framveksten av koiné er konvensjonelt markert av tiltredelsen i 285 f.Kr. av den gresktalende Ptolemaios II som hersket fra Alexandria i Egypt og kom til å fremme «den alexandrianske periode» da byen Alexandria og dets utvandrede gresktalende lærde blomstret ved byens læresteder.

I sin tid omfattet den opprinnelige utstrekningen av den talte attiske dialekten Attika, Evvia, en del av de sentrale øyene Kykladene, og Egeerhavets nordlige kystområder i Thrakia som Khalkidiki. Den nært beslektede dialekten jonisk gresk ble snakket langs de vestlige og nordvestlige kystene av Lilleasia (dagens Tyrkia) på østsiden av Egeerhavet. Til sist kom litterært attisk tekster til bli studert langt utenfor dets opprinnelige hjemland, først i de antikke sivilisasjonene i Middelhavet (oldtidens Roma og den hellenistiske verden), og senere i den muslimske verden, Europa, og andre steder hvor europeisk sivilisasjon spredde seg i verden.

Eksterne lenker

• Gresk grammatikk på Internett
• Antikk gresk lærebok – gir attisk gresk uttale (audio) på bokstaver og ord
• Textkit – Gresk og latinsk læremidler
• Smyths greske grammatikk
• Klassisk (attisk) gresk på nettet