Mike Tyson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mike Tyson
Mike Tyson Portrait.jpg
Født 30. juni 1966 (51 år)
Brooklyn
Ektefelle Robin Givens (–1989)
Yrke Bokser, skuespiller, profesjonell bryter
Nasjonalitet USA
Livssyn islam
Utmerkelser WWE Hall of Fame

Michael Gerard «Mike» Tyson (født 30. juni 1966 i New York City, USA) er en tidligere profesjonell bokser og verdensmester i tungvekt. Han var den første tungvekstbokseren som holdt WBA-, WBC- og IBF-titlene samtidig.

Tyson debuterte profesjonelt i 1985, og fikk sin første tittel året etter, ved å ha beseiret Trevor Berbick. I 1990 tapte Tyson titlene til James «Buster» Douglas, og etter tre år i fengsel fra 1992 til 1995 på grunn av en voldtektsdom gikk det raskt nedover med karrieren. Etter to tap mot Evander Holyfield i 1996 og 1997 gjorde Tyson et siste forsøk på å vinne et belte i 2002, men maktet ikke å slå Lennox Lewis. Tyson la opp som proffbokser i 2006. Han hadde da bokset 58 matcher, hvorav han vant 50. 44 av disse var på knock-out.

Barndommen[rediger | rediger kilde]

Tyson vokste opp i en fattig familie i et belastet strøk. Han ble tidlig arrestert og stemplet som ungdomskriminell. Flere ganger ble han sendt til ungdomsfengsel i New York. Det var i ungdomsfengselet Tyson fattet interesse for boksing da han møtte bokseren Bobby Stewart som gjestet ungdomsinstitusjonen.

Stewart sendte Tyson til den kjente boksetreneren Constantine D'Amato som senere adopterte Tyson og ble hans trener og far. D'Amato hadde tidligere trent verdens yngste tungvektsmester Floyd Patterson. 15 år gammel flyttet Tyson fra Brooklyn til Catskill utenfor New York, der han bodde hos D'Amato.

Amatørkarriere[rediger | rediger kilde]

Sin første kamp som amatør vant han med knockout på 8 sekunder. I 1982 vant han gull i ungdomsolympiaden i USA. Han tapte to kamper som amatør, begge mot landsmannen Henry Tilman, som vant gull i de Olympiske leker i Los Angeles i 1984. Hadde Tyson vunnet, ville han sikret seg deltakelse i OL. Han beseiret Tilman senere som profesjonell med knockout i første runde.

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

Mike Tyson
Karriere
Totalt ant. kamper 58 (2 ikke avgjort)
Seire 50
Tap 6
Uavgjort 0
Knockout 44
Titler vunnet Tungvekt (WBA, WBC, IBF

Tyson ble profesjonell 19 år gammel. Han fikk sin fjernsynsdebut i 1986 mot landsmannen Jesse Ferguson i New York. Tyson brakk Fergusons nese og hadde ham i gulvet i femte runde. Ferguson ble diskvalifisert i sjette runde for holding.

Etter 27 kamper, derav 25 knockouts og 16 av dem i første runde, ble han tilkjent tittelkamp mot Trevor Berbick.

De eneste som hadde gått distansen med Tyson (ti runder) var Mitch Blood Green og James Tillis.

Berbick hadde nettopp beseiret boksere som Pinklon Thomas og Muhammed Ali, og holdt WBC-tittelen. Tyson åpnet aggressivt, og Berbick måtte i canvasen to ganger i andre runde. Han klarte aldri å komme seg opp etter den siste nedslagningen, og 20 år gammel var Mike Tyson tidenes yngste tungvektsmester, en rekord som er blitt stående siden.

Etter å ha nedkjempet James Smith og Tony Tucker på poeng, ble han den første siden 1978 som hadde klart å samle tungvekstitlene fra WBC, WBA og IBF.

Han forsvarte titlene totalt ni ganger, deriblant mot Larry Holmes over fire runder. Andre boksere han beseiret var Tyrell Biggs, Frank Bruno, Pinklon Thomas, Tony Tubbs og Carl Williams.

Tyson mot Spinks[rediger | rediger kilde]

Selv om Tyson hadde hatt en fremragende karriere så langt, var det fremdeles enkelte[hvem?] som mente at den aller beste bokseren var ubeseirede Michael Spinks. Spinks var tidligere mester i lett tungvekt, og hadde mistet sin IBF-tittel i tungvekt i 1987 da han valgte å møte Larry Holmes, og ikke Tony Tucker. Spinks hadde i 1986 forsvart tittelen mot Steffen Tangstad.

I det som var en av de mest sette kampene i historien knuste[trenger referanse] Tyson Spinks på 91 sekunder i Atlantic City. Spinks hadde aldri vært i bakken før møtet med Tyson, men ble knocket ut efter 91 sekunder og hadde da vært i canvasen to ganger.

Første nederlag[rediger | rediger kilde]

Tyson hadde nå tjent over én milliard som følge av sin suksess. Han giftet seg med skuespilleren Robin Givens i 1988, og inngikk avtale med promoteren Don King, som fikk sparket hans trener gjennom mange år, Kevin Rooney.

Tyson ble skilt etter åtte måneders ekteskap med Givens, som mange[hvem?] mente kun var ute efter pengene hans. Hans skandalepregede privatliv var stadig gjenstand for sensasjonspressen.[trenger referanse]

I 1990 inngikk han avtale om å forsvare tittelen mot James Buster Douglas. Kampen skulle være en oppvarming til den viktigere kampen mot Evander Holyfield. Kun ett bettingselskap hadde satt opp odds til kampen, og Tyson var favoritt med en odds på 42-1. Siden utfallet bare var en formalitet, vurderte fjernsynskanalen HBO å droppe dekningen av kampen,[trenger referanse] men kampen endte til slutt opp på direktesendt fjernsyn via satellitt.

Kampen gikk i Tokyo, Japan i februar 1990. Bilder av Tyson som ble knocket i gulvet av sparringpartner Greg Page verserte i pressen.

Douglas bokset svært godt, mens Tyson hadde problemer mot sin større og mer bevegelige motstander. I åttende runde fant Tyson en åpning, og fikk knocket Douglas i gulvet med en uppercut. Tyson King kom senere til å hevde at dommeren gav Douglas fjorten sekunder og ikke ti, som er regelen. Runden var over da dommeren hadde talt ferdig, og Douglas kunne derfor gå rett i ringhjørnet og hvile ut.

I niende runde jaget Tyson knockout, og landet noen gode slag, men med en kombinasjon i tiende runde sendte Douglas Tyson i canvasen for første gang i karrieren. Han ble talt ut, «Iron» Mike Tyson hadde mistet alle sine titler.

Promotor Don King innkalte til pressekonferanse etter kampen der han mente at dommerens feil hadde kostet Tyson tittelen. Han lyktes ikke å få avgjørelsen omgjort, eller få juridisk rett til en returkamp.

Buster Douglas, som i 1982 bokset uavgjort mot Steffen Tangstad, nektet å gi Team Tyson returkamp. Han signerte i stedet en avtale om å forsvare tittelen mot Evander Holyfield.

Etter å ha bokset på kanalen HBO siden han debuterte på fjernsyn, signerte Tyson en avtale med rivalen Showtime som skulle gjelde for resten av hans karriere.

Tyson kom imidlertid tilbake etter nederlaget, og vant sine to neste kamper på knockout i første runde. Han møtte så Razor Ruddock. Tyson vant på en kontroversiell knockout. Mange[hvem?] mente dommeren grep inn for tidlig og stanset kampen. Ruddock fikk omkamp, som Tyson vant over tolv runder, etter å ha sendt Ruddock i gulvet to ganger.

Fengsel og comeback[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble Tyson dømt til seks års fengsel for voldtekt av en modell i Indiana. Han har siden den gang hevdet at han er uskyldig. Mange[hvem?] mente karrieren nå var over. Han ble løslatt på grunn av god oppførsel i 1995. Tyson konvertere til islam under fengselsoppholdet.

Tyson og Don King signerte en avtale om ti kamper i Las Vegas til flere hundre millioner med MGM Grand Arena.

Comebacket ble tidenes mest sette boksekamp mot ubeseirede Peter McNeeley. Tyson vant på knockout i første runde, og beseiret i neste kamp Buster Mathis på knockout i runde tre.

I perioden mens Tyson satt fengslet hadde de tre mesterbeltene fått hver sin mester. Evander Holyfield, Riddick Bowe, Michael Moorer, George Foreman, Lennox Lewis og Oliver McCall hadde alle vunnet og tapt sine respektive titler. Mestrene var Bruce Seldon WBA, Axel Schulz IBF og Frank Bruno WBC.

Nybakt WBC-verdensmester Frank Bruno signerte så kamp mot Tyson i Las Vegas. Tyson vant overbevisende i tredje runde, og var verdensmester for andre gang i karrieren og blant de få som har holdt tittelen i to forskjellige tiår.

Etter å ha sanket WBC-tittelen fikk han sjansen til å kjempe om WBA-tittelen mot Bruce Seldon. Tyson vant på knockout efter første runde.

Tyson mistet på dette tidspunktet WBC-tittelen fordi han valgte å bokse mot Holyfield, og ikke førsteutfordrer Lennox Lewis. Tyson var derfor kun mester i WBA.

Tyson mot Holyfield[rediger | rediger kilde]

En kamp mot Evander Holyfield hadde vært planlagt siden 1989, men blitt utsatt av ulike årsaker. I 1996 kunne de endelig møtes og kjempe om WBA-tittelen. Planen var at kampen mot Holyfield skulle være en oppvarming til den viktigere kampen mot den antatt beste, Riddick Bowe.

Etter en jevn åpning gikk Tyson på offensiven i femte runde og serverte flere gode kombinasjoner. Holyfield holdt seg på beina og svarte overraskende i sjette runde med å sende en Tyson i ubalanse i canavasen for andre gang i karrieren. I ellevte runde mente dommeren at Tyson hadde fått nok, og stoppet kampen. Tyson og hans fans mente Holyfield hadde skallet Tyson gjennom hele kampen, og at den burde vært stoppet da Tyson ble skallet i femte runde. Etter denne runden hadde to av tre dommere Tyson foran på dommerkortene.[trenger referanse]

Dette resulterte at det umiddelbart ble signert en returkamp. Den skulle finne sted i juni 1997. Returkampen ble den største og best betalte i boksehistorien.

Holyfield åpnet best, og vant de første rundene med knapp margin. I tredje landet Tyson flere gode slag. Han blødde fra øyet etter å ha blitt skallet, og svarte med å bite Holyfield i begge ørene. Tyson ble diskvalifisert og utestengt fra sporten i halvannet år.

Tyson uttalte etter kampen at han mistet besinnelsen etter å ha blitt skallet uten at dommer Mills Lane grep inn.

Comeback[rediger | rediger kilde]

I 1999 gjorde han comeback og beseiret sørafrikanske Frans Botha. Etter å ha mistet besinnelsen i trafikken, måtte han imidlertid i fengsel på ny og sone ni måneder. I 2000 møtte han polakken Andrew Golota. Golota ble knocket i canavasen i første runde, men fullførte de to første med blødende øye og brukket ribbein. Han kastet inn håndkleet i tredje runde.

I 2000 la Tyson ut på turné, og bokset mot Brian Nielsen i København, Julius Francis i Manchester og Lou Savarese i Skottland. Han ble kritisert[av hvem?] for å velge svake motstandere. Han vant alle kamper på knockout, og fikk tittelkamp mot Lennox Lewis i 2002 i Memphis. Under pressekonferansen angrep Tyson Lewis, og bet han i leggen i et masseslagsmål som oppsto. Under oppkjøringen til kampen ble Tyson fotografert mens han røykte cannabis. Tyson ble slått ut i åttende runde, og karrieren syntes over etter en kamp der Lewis dominerte.

Etter å ha bokset tre kamper til, tapte han mot Kevin McBride. I 2005 la han opp.

Tyson er den nest mest inntektsbringende bokseren gjennom alle tider. Han er kun slått av Oscar De La Hoya.

Meritter[rediger | rediger kilde]

  • Ble tidenes yngste WBC-mester i tungvektsboksing, som 20-åring i 1986.
  • Kåret til årets bokser av Ring Magazine i 1986 og 1988
  • Konkurrerte mot Evander Holyfield i «årets kamp 1996».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Trevor Berbick 
Verdensmester i Tungvekt (WBC)
(1986–1990)
Etterfølger:
 Buster Douglas 
Forgjenger:
 James Smith 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1987–1990)
Etterfølger:
 Buster Douglas 
Forgjenger:
 Tony Tucker 
Verdensmester i Tungvekt (IBF)
(1987–1990)
Etterfølger:
 Buster Douglas 
Forgjenger:
 Frank Bruno 
Verdensmester i Tungvekt (WBC)
(1996–1996)
Etterfølger:
 Lennox Lewis 
Forgjenger:
 Bruce Seldon 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1996–1996)
Etterfølger:
 Evander Holyfield