Mendel Levin Nathanson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mendel Levin Nathanson
Mendel Levin Nathanson 1861 by Rudolph Striegler.jpg
Født20. november 1780
Altona
Død6. oktober 1868 (87 år)
København
Yrke Handelsmann, forfatter, redaktør, samfunnsøkonom, journalist
NasjonalitetDanmark
Utmerkelser Dannebrogordenen

Mendel Levin Nathanson (født 20. november 1780 i Altona, død 6. oktober 1868 i København) var handelsmann, nasjonaløkonomisk forfatter og avisredaktør i Danmark. Han var redaktør av Berlingske Tidende fra 1838 til 1858 og fra 1865 til 1866.[1] Han er særlig kjent for den innsatsen han gjorde for det jødiske miljøet i landet. Han opprettet skoler for jødiske barn og hadde stor innflytelse på lovendringen som ble innført i 1814 og som ga borgerrett til jødene i Danmark. Nathanson fungerte også som mesén for C.W. Eckersberg og Jens Baggesen.[1] Han var innehaver av Dannebrogordenen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far, Levin Nathan, var kjøpmann i Altona, gift med en søster til den senere hoffråd David Amsel Meyer. Hans oppdragelse i det tarvelige og patriarkalske hjem var den gang for ubemidlede jødiske gutter alminnelige: han lærte lidt hebraisk og bibellesning, paret med noen talmudiske tankeøvelser, og ellers intet. Ved 12-års-alderen satte faren ham i en kristen aftenskole, men da han etter et halvt år forlot den, hadde han ikke bragt det videre enn til å kunne skrive tall og bokstaver og lese litt tysk, idet skolen og læreren ikke kunne klare mere.

Da kom mormoren tilfeldig til Altona, og hun tok ham med seg til København, hvor morfaren den gang var sjef for det betydelige handelshus A.J. Meyer & Søn. Gutten var altså ganske blottet for kundskaber og kunne ikke ett ord dansk, men så raskt utviklet han seg under god veiledning at han allerede som 15-årig var bokholder og førte korrespondansen i morfarens forretning.

Det var særlig onkelen D.A. Meyer som tok seg av hans undervisning, holdt lærere til ham i alle fag og praktisk innviet ham i handelen; det gjorde han i en lang rekke år, og sjelden har vel en elev gjort raskere fremskritt.

Forretningsmann[rediger | rediger kilde]

Tidlig var han moden for selvstendig virksomhet, og han var 18 år da han med onkelens hjelp etablerte en egen manufakturhandel en gros i 1798. Allerede her brøt han en ny bane: i stedet for, som da var skikk, å hente sine varer fra Hamburg, søkte han til kilden, og reiste i 1799 - uten at kunne et ord engelsk — til fabrikkerne i Manchester og Leeds.

Dette besøk i England, som ble etterfulgt av flere, fikk en betydelig innflytelse på hans ånd. Han kom dithen som begeistret tilhenger av den franske revoludjon og en ivrig beundrer av general Bonaparte. Men alt som årene gikk, fik han større sympati for alt engelsk, ikke bare de storartede handelsforhold, men også det politiske liv, teateret og litteraturen. I England hentet han sin kommersielle og nasjonaløkonomiske tro, sin forkjærlighey for den konstitudjonelle statsordning som han vel under den første del av sin redaksjonelle virksomhet måtte skjule, men aldri forneket, og sin varme kjærlighet til den danske skueplass, hvis store gyldne tid han aldri ble lei av å prise.

Ukuelig traass i fallitter[rediger | rediger kilde]

Handelsforretningen, som i 1799 var gått over til firmaet Meyer & Nathanson, gjennomgikk meget kritiske tider. Men han stod dem igjennom, og innen få år var han associé av det store hus Meyer & Trier (1806), hvis virksomhet bøe avbrutt av en fallitt i 1820 og ble stanset ved en annen i 1831.

Sine nederlag til tross var Nathansen en ukuelig optimist som ivrig argumenterte for at Danmarks velstand vokste etter statsbankerotten i 1813. Det var ikke populært i København, hvis handlende og sjøfarende oplevde en krise, men Nathanson påviste fremgangen for landbruket og så heri en stor og gyllen fremtid for Danmark, noe som fant sin bekreftelse i kornhandelstiden, der imidlertid mest gavnet provinsbyene.

Innsatsen for jødenes likestilling[rediger | rediger kilde]

Det var i århundrets første tiår at han fattet planen til og gjennemførte det som ble hans livs stordåd. Jødenes stilling var i Danmark ikke så forkuet som i mange andre land, men de manglet imidlertid i høy grad betingelsene for å kunne stå som likeberettigede med andre statsborgere. Først og fremmest lå dette i barnas undervisning, som var like så slett som Nathansons egen hadde vært. Nathanson tog her fatt med stor energi.

Han stiftet i 1805 den mosaiske friskole for gutter, deltog i 1810 i stiftelsen av Carolineskolen for piker, og med utrettelig iver holdt han disse skoler oppe, selv i tider hvor hans egne kår var knappe. Ikke bare skolene fulgte han omhyggelig, men også barna som utgikk fra dem, og han var især nidkjær for at få guttene anbragt ved håndverk.

Også den mosaiske gudstjeneste, som var sunken ned til uforståede seremonier i den mest foreldede form og foregikk i en halv snes usle, innbyrdes feidende småsynagoger, lyktes det Nathanson, under sterk modstand fra selv dannede trosfeller, men også med bistand av andre, å få reformert. Det hang sammen med disse bestrebelser at jødenes omgangsspråk, der hittil hadde vært en blanding av dårlig hebraisk og eda dårligere tysk, ble dansk.

Den kan trygt sies at jødene, som hittil faktisk hadde levd i en åndelig og nasjonal ghetto, vesentlig ved Nathansons fortjeneste ble jevnbyrdige statsborgere og danske. Nettopp på dette siste la Nathanson den største vekt, for han følte tross sin tyske fødsel varmt for Danmark og den danske nasjonalitet, historie, kunst og litteratur, og hele åndelige og materielle liv. Det var ham derfor en sorg og en krenkelse da i årene før 1820-årene den antisemittiske stemning førte til flere uhyggelige «jødefejder». Det var visstnok under inntrykk av disse at han lot døpe tre av sine sønner (med etternavnet Nansen) og fem av sine døtre.

Redaktør av Berlingske Tidende[rediger | rediger kilde]

Det var Nathansons nasjonaløkonomiske forfatterskap i tiden etter handelshusets fallit som i 1838 ledet til valget av ham som redaktør av Berlingske Tidende. Denne senere så utbredte avis var den gang sunket dypt ned; det var et lite og magert ark, fattig av utseende og enda fattigere i innhold. Nathanson, som var på det journalistiske område en dristig fremgangsmann. Han opptog til behandling emner som hittil hadde ligget hen uten omtale, spredte lys i mange hittil ukjente forhold og hevdet ufortrødent pressens rett overalt hvor den vle tilsidesatt. I politikk måtte Berlingske Tidende under ham som under enhver annen redaktør følge regjeringens retning, men på adskillige andre områder vistes det en ikke liten uavhengighet. Bladet ble stasig utvidet, det vokste til to numre daglig, kretsen av dets abonnenter øket hvert år. Dens svakeste side var vel polemikken, som kunne være skarp med de nasjonalliberale organer, og det var av og til en ufrivillig komikk i dets opptreden. Men den hadde samtidig en viss godmodig elskverdighet, og «Gamle Berlingske», som Nathanson ble kalt var — ikke minst ved Corsarens tegninger — blitet en høyst populær skikkelse, hvis glade fremheven av det danske smør og de danske fettvarer, som han med riktig blikk på fremtiden erklærte for Danmarks største rikdomskilder, og hvis uforferdede kritikk av de undervektige hvetetvebakker ble påskjønnet, om enn med et smil.

Han fratrådte redaksjonen av Berlingske Tidende ved slutten av 1858, men etter adskillige omskiftelser overtok han den igjen i april 1865. Da var imidlertid hans krefter uttømte, den høye alder gjorde ham det umulig å utføre det anstrengende daglige arbeid, og allerede i januar 1866 trakk han sig tilbake.

Han døde 6. oktober 1868 og ble, under stor deltagelse fra alle sider, begravet fra sin kjære friskole for gutter.

Privat[rediger | rediger kilde]

Nathansons eldre døtre Bella og Hanna, malt av C.W. Eckersberg.

Han ektet i 1799 Esther Herfurth (18. desember 17771. januar 1849) og fikk med henne en tallrik barneflokk.

Personlig var Nathanson en like så interessant som fornøyelig mann: hva han i sit lange liv hadde oplevd og erfart fortalte han med liv, han var rik på anekdoter. Han var liberal, hans ro lot seg ikke forstyrre ved noe polemisk uvær, kanskje med unntak av en enkelt tordenkile fra Fædrelandet, og han bevarte til sin høye alder sitt gode, joviale humør.

I Nathansons velmaktstid var hans hus et gjestfritt hjem for mange av kunstens og litteraturens fremragende menb, og han hadde en åpen hånd til alle sider. Av dikterne var vel Jens Baggesen den, som stod ham nærmest og ble mest støttet av ham. Henrik Hertz, som var av hans slekt, var som en sønn av huset. Skuespilleren Peter Thun Foersom ble oppmuntret og understøttet til utgivelsen av den fortjenstfulle oversettelse av Shakespeare. Kunstmalerne C.A. Lorentzen og Eckersberg utførte større arbeider for ham. Komponisten Kuhlau var daglig gjest. Til kretsen hørte mange dyktige og fremragende embedsmenn, med hvem Nathanson stod i den vennskapeligste forbindelse.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]

Han fikk tittel av Ridder af Dannebrog (1855), Dannebrogsmand (1859) og etatsråd (1860).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Mendel Levin Nathanson – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).