Trykkefrihetsforordningen av 1799

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799 var en fordning som reelt sett gjeninnførte sensuren i Danmark, og som var gjeldende inntil eneveldets opphør i 1848.

Sensuren under eneveldet[rediger | rediger kilde]

Imprimatur signatur fra før trykkefriheten i 1770 i boken Den almindelige Natur-Historie i Form af et Dictionaire ved Valmont de Bomare første tome utgitt i 1767.

Det hadde eksistert en sensurlovgivning siden eneveldets innføring i Danmark i 1660 og den ble spesifisert i Christian Vs Danske Lov kap. 21 artikkel 1-6: Om Bøger og Almanakker. Denne loven sier at alle som ville utgi noe, først skulle la teksten leses gjennom av det fakultet som emnet tilhørte, deretter ville signaturen Imprimatur og professorens navn bak på bokens forreste eller siste tittelblad vise at boken var godkjent av sensuren. Loven siktet først og fremst på skrifter av politisk og teologisk innhold, og disse ble sett gjennom av sensuren før utgivelse.

Den 14. september 1770 avskaffet Johann Friedrich Struensee loven og innførte fullstendig skrivefrihet, det ble såkalt «Trykkefrihetstid». Struensee falt i 1772 og på grunn av kong Christian VIIs sinnssykdom, var Ove Høegh-Guldberg og enkedronning Juliane Marie de reelle herskere. Den nye regjeringen debatterte om sensuren skulle gjeninnføres. Dette skjedde også i oktober 1773, hvor man igjen forbød skrifter av politisk innhold og endda innskjerpet straffene for overtredelser.

Trykkefrihet[rediger | rediger kilde]

Etter Ove Høegh-Guldbergs fall fra makten i 1784 endret håndhevelsen av reskriptet fra oktober 1773 seg. Offisielt var det stadig i kraft, men det ble sjelden håndhevet. Det skyldtes A.P. Bernstorffs store innflytelse i den nye regjeringen, som ble ledet av ham selv og kronprins Frederik. Han var åpen for nye idéer og ønsket ikke å undertrykke deres utgivelse.

Dette ble snart kjent i de litterære kretser og mange stridsskrifter ble utgitt i denne perioden. Noen ganger ble skriftenes innhold imidlertid en tanke for kritiske for regjeringen, og det kunne ende med bøter. Dette skjedde med Niels Ditlev Riegels skrift Julemærker fra Landet og Byen i 1790 som opppfordret til en forfatningsendring og henviste til at det ellers kunne ende som det var gjort i Frankrike i forbindelse med den franske revolusjon. Skriftet ble utgitt anonymt og det ble derfor boktrykker Christian Frederik Holm som måtte betale boten på 200 riksdaler, ettersom han nektet å opplyse om skriftets forfatter.

På samme måte ble forfatteren P.A. Heiberg samme år rammet av loven, både med en komedie kalt Virtuosen nr. 2, som kritiserte admiralitetet og med sitt dikt over kronprins Frederiks bryllup med dronning Marie, som inneholdt de berømte ordene:«Ordener hænger man på idioter.».

På grunn av disse sakene var det nødvendig at man fastslo hvordan man skulle ta hånd om altfor kritiske skrifter. Det var generalprokurør Christian Colbjørnsen som ble arkitekten bak reskriptet av 3. desember 1790. Han var blant annet også en av de sentrale personene i utferdigelsen av landboreformene og var dessuten en forkjemper for (moderat) bruk av opplysningstidens idéer, og gikk derfor ikke inn for strammere sensur. I reskriptet av 3. desember 1790 ble det klargjort at kritiske skrifter ville bli prøvet ved en domstol, i stedet for å la politimesteren selv bedømme om det skulle skrives ut bøter, som det ellers sto i reskriptet av 1773. I stedet skulle han nøye seg med å innberette skriftet etter at det var trykket, slik at det kunne anlegges rettssak mot forfatteren eller boktrykkeren hvis det var nødvendig.

Sensuren skjerpes[rediger | rediger kilde]

«Særsynet af en Commission i Aaret 1798». Karikatur fra 1798 som forestiller medlemmene av Trykkefrihetskommisjonen av 1797 som dyreskikkelser i ferd med å slukke pressefrihetens lys.

Det var denne tilstanden som hersket frem til Bernstorffs død i 1797. Reelt sett var det en innstramming fordi det i reskriptet samtidig ble oppfordret til å benytte den høyeste bøtesatsen, men i praksis ble det satt en stopper for politietatens tilsynelatende tilfeldige bruk av reskriptet av 1773 og i stedet innført en viss rettssikkerhet for utgiverne og forfatterne. Men snart fikk også kronprins Frederik mer reell makt i regjeringen og han hadde etter hvert utviklet en tydelig irritasjon over de kritiske skriftene som praktiserte det han betegnet med ordet «skrivefrækhed» (skrivefrekkhet). Saken om Malthe Conrad Bruuns skrift Aristokraternes Catechismus i 1796 og enda en sak mot P.A. Heiberg i 1794 i tillegg til Niels Ditlev Riegels fortsatte bitre skrifter mot kongehuset, prestene og de adelige, hadde ytterligere forsterket motviljen mot trykkefriheten hos kronprinsen og hans nærmeste krets . Stemningen vendte i ledende kretser fra moderat støtte til skrivefrihet til i stedet å snakke om gjeninnføring av strengere sensur.

En spesiell kommisjon ble nedsatt den 27. oktober 1797[1] for å granske hvordan saken skulle gripes an med å endre loven. P.A. Heiberg førte i denne perioden en kampanje mot Christian Colbjørnsen som denne beskyldte for maktmisbruk i forbindelse med en rettssak mot kromannen Jokum Jensen.[2] Denne kampanjen ble ytterligere forsterket da Heiberg fikk nyss om med hvilket formål for øye den nye kommisjonen var blitt nedsatt, selv om Colbjørnsen ikke var medlem av kommisjonen. Kritikken førte til at det enda en gang ble tatt ut siktelse mot Heiberg.

Kommisjonen kom omtrent samtidig frem med et utkast. Det ble sendt til arkitekten bak reskriptet av 1790, nemlig Christian Colbjørnsen. Colbjørnsen hadde ikke tidligere vært forkjemper for innstramming og hans mening hadde hele tiden vært at reskriptet av 1790 måtte være tilstrekkelig. Men akkurat på denne tiden var det ekstra press på Colbjørnsen, ettersom kronprinsen var blitt advart av den russiske tsar Paul 1. om at det tilsynelatende fantes «revolutionære strømninger» i Danmark.[3] Lettere oppskremt hadde tsarens ambassadør i Danmark, baron Krüdener, fått tsaren til å tro at det fantes jakobinerklubber i København.[4] Christian Colbjørnsen hadde også selv gradvis endret oppfatning etter alle de personlige angrepene han var blitt utsatt for. Han leste gjennom utkastet, rettet det og deretter kom det med Colbjørnsens anmerkninger til forhandlinger i statsrådet hvor det ble vedtatt.[5] Grundige argumentasjoner for trykkefriheten som Michael Gottlieb Birckners Om Trykkefriheden og dens Love (1797) og Heibergs En Draabe i det store Hav af Skrifter om Skrivefrieheden, tilegnet Kommisjonen (1798) hadde snakket for døve ører.

Trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799[rediger | rediger kilde]

Frederik VI malt i 1808.

Den 27. september 1799 ble kommisjonens og Christian Colbjørnsens resultater fastslått som lov ved reskriptet av samme dato. Det lød på at regjeringen overordnet sett foretrakk trykkefrihet, men at mange hadde misbrukt denne friheten til å kritisere regjeringen og det var derfor nødvendig å fastsette hva man kunne skrive, samt i høy grad å skjerpe straffene for overtredelser. Reskriptet av 1790s bestemmelser om at politidirektøren ikke skulle sensurere større skrifter, men bare legge an sak mot skriftets utgivere, ble opprettholdt. Til gjengjeld skulle skrifter under 24 sider sendes inn til politimesteren og de skulle sensureres før de ble trykket. Dette var myntet på alle kampskrifter, viser og debattidsskrifter som florerte i trykkefrihetsperioden, og som oftest ikke var over det nevnte antall sider. I 21 paragrafer ble det ytterligere presisert i hvilke tilfeller man hadde overtrått loven.

Allerede i første paragraf og i de to påfølgende er det tydelig hva loven først og fremst sikter seg inn på:

Sitat§1: Hvo, som befindes, i noget ved Trykken udgivet Skrift, at tilskynde eller raade enten til Forandring i den, ved Fædrelandets Grundlov bestemte, Regieringsform, eller til Opstand imod Kongen, eller til at imodsætte sig Kongens Befalinger bør have sit Liv forbrudt.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.
Sitat§2: Dersom nogen, i et trykt Skrift, laster, forhaaner eller søger at udbrede Had og Misnøie imod disse Rigers Constitution, eller imod Kongens Regiering, enten i Almindelighed, eller i enkelte Handlinger, da straffes han med Landsforviisning; og dersom han, efterat være ført udenfor Grændserne, igien indfinder sig i Kongens Riger og Lande, uden dertil at have erholdt Tilladelse, bør han arbeide i Jern sin Livs Tid.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.
Sitat§3: Dersom nogen, paa lige Maade, laster eller forhaaner monarkisk Regieringsform i Almindelighed, skal han dømmes til Landsforviisning, fra 3 til 10 Aar, i Forhold af Forseelsens større eller mindre Grad.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.

I praksis gjør disse paragrafene det ulovlig med alle politiske skrifter som ville sette samfunnsproblemer under debat. I §7 gjøres det et forsøk på å gi inntrykk av at loven ikke er et fullstendig forbud mot politisk debatt:

Sitat§7: Da Kongen aldeles ikke vil, at redelige og oplyste Mænd skulle hindres fra, med Frimodighed og Anstændighed offentligen at tilkiendegive deres Tanker, om hvad der, efter deres Indsigt, kunde bidrage til at fremme det almindelig Beste; saa skal det eiheller være nogen forbudet, at yttre sin Mening, angaaende hvad han troer, der kunde være at forbedre eller rette i Landets Love, Anordninger og offentlige Indretninger; dog følger det af sig selv, at Forfatteren bør udtrykke sig med Beskedenhed, og ei tilsidesætte den Ærbædighed, han, som Borger og Undersaat, er Regieringen og Lovgiveren Skyldig. Skulde nogen forsee sig herimod, ved at skumle med Bitterhed over Regieringen, eller ved at indklæde sine Anmærkninger over dens Foranstaltninger i utilbørlige og usømmelige Udtrykke, men dog ikke i den Grad, at han kunde ansees efter 2§, da bør han dømmes til at sættes i Fængsel paa Vand og Brød, fra 4 til 14 Dage.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.

Det presiseres at debatt skal skje med beskjedenhet og ærbødighet overfor regjeringen og spesielt Kongen (eller kronprinsen), og det er tydelig at denne klargjøringen viser at dette er en paragraf som kan tøyes og benyttes overfor hvilket som helst skrift.

I tillegg viser §4 kronprinsens personlige uvilje komme til uttrykk overfor stridsskriftene:

Sitat§4: Omendskiøndt Kongen, for Sin egen Deel, foragter personlige Fornærmelser imod Ham selv, og Han veed, at de Kgl. Prindser og Prindsesser tænke i denne Henseende, ligesom Han; saa kan Han dog, som Lovgiver, ikke forbigaae, at fastsætte Straf for saadan Forbrydelse: Det befales derfor, at dersom nogen, ved Trykken, søger at udbrede beskiæmmende eller fornærmende Rygter imod Kongens, eller Dronningens, eller de Kongelige Prindsers og Prindsessers Personer, da skal den Skyldige dømmes til Landsforviisning, enten for bestandig, eller fra 3 til 10 Aar, i Forhold af Forbrydelsens Grad.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.

Også den offisielle fortolkningen av den kristne tro ble sikret gjennom loven:

Sitat§5: Hvo, som udgiver noget Skrift, der sigter til at nedbryde Læren om Guds Tilværelse og den menneskelige Siøls Udødelighed, saa og de, der, i trykte Skrifter, laste eller forhaane den christelige Religions Lære, som, i Følge Kongens Rigers Constitution og Landets Love, skal fortrinligen beskyttes og haandhæves, bør straffes med Landsforviisning, fra 3 til 10 Aar. Og da Kongen vil, at ethvert andet Religions-Safund, som taales i Hans Riger, ogsaa skal nyde Beskiærmelse i deres Gudsdyrkelse; saa befales, at dersom nogen søder at foragre saadanne Menigheder, ved at drive Spot med deres Troesbekiendelse eller Religion, skal den Skyldige, naar det paaklages, straffes med Fængsel på Vand og B rød, fra 4 til 14 Dage.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.

Skribentene hadde tidligere ofte fremført sin samfunnskritikk ikledd en allegorisk fortelling, slik som f.eks. M.C. Bruuns Aristokraternes Catechismus eller en utopisk som Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske Rejse. Dette var det også tatt høyde for i §13:

Sitat§13: Dersom det strafværdige eller fornærmende i et Skrift er indklædet i Allegorie eller Ironie, hvoraf dog Meningen og den onde Hensigt er umiskiendelig, da skal Forfatteren dømmes skyldig til samme Straf, som om han havde udtrykket sig ligefrem og uden Forstillelse; Men, dersom det kan ansees tvivlsomt, om Meningen deraf er strafværdig eller fornærmelig, skal Dommeren, i at frikiende Forfatteren for Straf, foreholde ham hans Uforsigtighed, i Doms Slutningen, og advare ham, at bruge herefter bedre Overlæg i hvad han maatte skrive.Sitat
– Forordning om Trykkefriheten av 27. september 1799.

Etter innføringen av loven[rediger | rediger kilde]

For å statuere eksempler ble P.A. Heiberg og Malthe Conrad Bruun med tilbakevirkende kraft idømt landsforvisning. Niels Ditlev Riegels slapp påtale, selv om han så sent som i 1799 ga ut det svært kritiske bladet Orthodoxien nedriver sig selv, hvor han tok for seg den luthersk ortodokse kirke, i tillegg til de kritiske historiske skrifter slik som Udkast til Fierde Friederichs Historie efter Høyer I-II og Historiske malerier, som veiviser til dyd paa livets bane i 1799-1800.

Loven var samtidig med på å demme opp for den bølgen av borgerlig kritikk overfor kongedømmet som hadde vært et resultat av Opplysningstidens tanker. Samtidig med innføringen av loven var det et skifte i tidsånden over til Romantikken, hvor det politiske ikke var på dagsordenen i samme grad og loven skapte derfor ikke noe stort brudd overfor flesteparten av de nye unge skribentene som dukket opp.

Snart ble det også etablert en reell sensur som ikke hadde hjemmel i lovens utforming. Loven tok sikte på at skrifter på 24 ark eller mer kunne utgis uten forutgående sensur under forutsetning av at utgiveren eller forfatteren ikke var tidligere straffet. I tillegg var det slik at skrifter under 24 ark (oftest aviser og tidsskrifter) kun skulle sendes til ettersyn for at politiet skulle ta stilling om det skulle anlegges sak mot utgiveren, ikke for å sensurere i selve teksten. Det utviklet seg allikevel en praksis hvor utgiverne sendte korrekturarkene til sensur hos den lokale politimyndighet, hvor de uønskede passasjer streket ut. Denne praksisen startet for en stor del av bladutgiverne selv.[6]

Bladutgiverne fant seg i denne sensuren i begynnelsen og forandret teksten etter ønske, men i løpet av 18201830-årene begynte det igjen å innfinne seg en politisk reformvilje i befolkningen, og mange bladutgivere fant forholdene utilfredsstillende. For å protestere mot sensuren, utga de sine blader med såkalte «sensurhuller», dvs. at de sensurerte partiene ikke ble endret eller omformulert, men i stedet ble fjernet helt og fremsto som tomme mellomrom i teksten. Det var særlig en praksis som skjedde med bladene Dagen og Kjøbenhavnsposten, som var et av de første politiske blader som utvetydig agiterte for innføring av en demokratisk styreform i Danmark.[7]

Trykkefrihetsforordningen av 1799 kom til å fungere helt opp til eneveldets fall i 1848. Jacob Jacobsen Dampe ble i 1820 idømt dødsstraff etter forordningens §1, dommen ble imidlertid senere endret til livsvarig fengsel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kommisjonen besto av generalauditør Laurids Nørregård, etatsråd Ove Malling, høyesterettsassessor Mads Fridsch og professor Christian Magdalus Thestrup Cold, Edvard Holm, 1888, s. 160
  2. ^ H. Schwanenflügel – Peter Andreas Heiberg, 1891, s. 461-487
  3. ^ Edvard Holm – Den offentlige mening og statsmagten i den dansk-norske stat i slutningen af det 18de aarhundrede (1784–1799), 1975 (1888), s. 175-176
  4. ^ H. Schwanenflügel – Peter Andreas Heiberg, s. 491-497
  5. ^ Edvard Holm – Den offentlige mening og statsmagten, note 263, s. 200
  6. ^ J. Davidsen, Fra det gamle Kongens Kjøbenhavn, 2. del, 1881, s. 232.
  7. ^ Ole Stender-Petersen, Kjøbenhavnsposten – Organ for «det extreme Democrati» 1827-1848, Odense Universitetsforlag, 1978, s. 11-12

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Edvard Holm, Den offentlige mening og statsmagten i den dansk norske stat i slutningen af det 18de aarhundrede (1784–1799), København, 1888 (ny utgave i 1975 av Kildeskriftselskabet).
  • Harald Jørgensen, Trykkefrihedsspørgsmaalet i Danmark 1799-1848, Ejnar Munksgaards forlag, 1944.
  • Harald Jørgensen, Da censuren blev opgivet, København, 1970.
  • Jacob Henric Schou, Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve samt andre trykte Anordninger etc, bind X, s. 163-165 og bind XII, s. 673-688, København, 1795 og 1800.
  • H. Schwanenflügel, Peter Andreas Heiberg – En biografisk studie, København, 1891.
  • Teddy Petersen (red.), SkrivefrækhedStudier i Skandinavistik 3, 1989.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]