Mae West

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mae West
Mae West
Promobilde fra 1936.
Født Mary Jane West
17. august 1893
Brooklyn, New York City, New York, USA
Død 22. november 1980 (87 år)
Los Angeles, California, USA
hjerneslag
Ektefelle Frank Wallace (1911–1942) «Mal:Start-date–end+1: (1943)»"Ekteskap: Frank Wallace to Mae West" Location:Mal:Placename/adr (linkback://no.wikipedia.org/wiki/Mae_West)
Yrke Skuespillerinne, dramatiker, sangerinne
Statsborger i USA
Aktive år 1907–1978
IMDb IMDb

Mary Jane «Mae» West (født 17. august 1893, død 22. november 1980) var en amerikansk skuespillerinne, dramatiker, sangerinne og sexsymbol.

West startet karrieren med vaudeville og på teaterscenen i New York, før hun senere flyttet til Hollywood på begynnelsen av 1930-tallet og begynte å spille inn filmer. Hun skrev selv manus til de fleste filmene sine, men fikk ofte problemer med sensurmyndighetene i på grunn av de mange seksuelle hentydningene i tekstene hennes.

Etter å ha trukket seg tilbake fra filmindustrien begynte hun igjen å underholde på scenen og spilte også inn flere musikkalbum. Hun gjorde et comeback i to filmer på 1970-tallet.

West døde 87 år gammel hjemme i leiligheten sin etter å ha fått hjerneslag.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Mary Jane West ble født 17. august 1893 i Bushwick i Brooklyn i New York City.[1][2][3] Hun var datter av John Patrick West og Matilda «Tillie» Doelger (også skrevet Delker).[4] Hun hadde to yngre søsken, Mildred Katherine «Beverly» West (1898–1982) og John Edwin West (1900–1964).[5]

Hennes far var en bokser kjent som «Battlin' Jack West». Han arbeidet senere som politi før han startet sitt eget byrå som privatetterforsker.[6] Hennes mor var en tidligere korsett- og motemodell.[7] Familien var protestanter, til tross for at hennes mor angivelig var en jødisk immigrant fra Bayern i Tyskland.[8][R 1] Både hennes irske bestemor på farsiden, som var katolikk, og andre katolske slektninger, fordømte karrieren og livsstilen hennes. Det samme gjorde tanten hennes som hjalp til da hun ble født.[9] Enkelte har hevdet at bestefaren hennes på farsiden, John Edwin West, muligens var en afroamerikaner som så hvit ut.[10]

Da West var liten bodde familien hennes i Woodhaven i Queens, og Williamsburg og Greenpoint i Brooklyn.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Noteheftet til «Ev'rybody Shimmies Now» fra 1918, med bilde av West.

West var fem år gammel da hun opptrådte første gang for et publikum. Dette var på en sosial sammenkomst arrangert av en kirke. Sju år gammel begynte hun å opptre på amatørshow, og vant flere priser i lokale talentkonkurranser.[11] I 1907, da hun var 14 år gammel, begynte hun profesjonelt med vaudeville som en del av Hal Clarendon Stock Company.[12] I begynnelsen brukte West artistnavnet «Baby Mae»,[13] og prøvde flere ulike scenepersonligheter, inkludert en dragking,[14] Sis Hopkins og en blackface coon sanger.[15] Den velkjente gangen hennes sies å ha blitt inspirert av de kjente dragqueenene Bert Savoy og Julian Eltinge.[16][10]

I 1911 opptrådte West for første gang på scenen på Broadway i teaterstykket A La Broadway. Det ble imidlertid avsluttet etter åtte forestillinger.[17] Deretter spilte hun i Vera Violetta. Al Jolson var en annen nykommer i denne oppsetningen.[R 2] I 1912 dukket hun også opp i den første forestillingen av A Winsome Widow, som «babyvampen» La Petite Daffy.[18]

I 1918 fikk West publisert bildet sitt på noteheftet til den populære sangen «Ev'rybody Shimmies Now». Samme året fikk hun sitt gjennombrudd i Broadway-teaterstykket Sometime, der hun spilte mot Ed Wynn.[19] Rollefiguren hennes, Mayme, danset shimmy.[20] Etterhvert begynte også West å skrive sine egne dristige teaterstykker under pseudonymet «Jane Mast».[21] Den første hovedrollen hennes på Broadway var i teaterstykket Sex, som hun i tillegg både regisserte, produserte og hadde skrevet manuset til. Til tross for at kritikerne hatet det, var billettsalget høyt. Det beryktede teaterstykket ble også dårlig mottatt av de lokale myndighetene og ble stanset etter et politiraid der West og resten av skuespillerne ble arrestert.[22]

Den 19. april 1927 ble West dømt til 10 dager i fengsel for «å ha fordervet moralen til ungdommen».[23] Hun sonet dommen på Welfare Island (nå Roosevelt Island), og spiste middag med fengselsdirektøren og konen hans. West fortalte også til journalister at hun fikk lov til å bruke silkeunderbuksene sine.[24] Hun slapp ut etter åtte dager på grunn av god oppførsel. Oppmerksomheten fra media gjorde henne enda mer kjent. Hennes neste teaterstykke, The Drag, handlet om homofili og var det som West selv kalte et «komediedrama om livet».[25] Etter flere prøvespillinger i Connecticut og New Jersey, annonserte West at teaterstykket skulle fremføres i New York.[26] The Drag ble imidlertid aldri fremført på Broadway ettersom Society for the Prevention of Vice truet med å forby det dersom det ble satt opp.[27] West støttet kvinnebevegelsen, men uttalte at hun ikke var en feminist. Hun støttet også de homofiles rettigheter.[28]

West fortsatte å skrive teaterstykker, som blant annet The Wicked Age, Pleasure Man og The Constant Sinner. Oppsetningene var kontroversielle, men omtalen i media tiltrakk publikum. I 1928 ble teaterstykket Diamond Lil, som handlet om en løssluppen dame på 1890-tallet, en stor suksess på Broadway.[29]

Filmkarriere[rediger | rediger kilde]

West returnerer til New York i 1933, etter å ha vært i Hollywood.

I 1932 ble West tilbudt en filmkontrakt av Paramount Pictures. Hun var da 38 år gammel, noe som var en uvanlig høy alder for et sexsymbol, og hun var derfor tvetydig om sin egentlige alder. Hun flyttet til Hollywood og kjøpte en leilighet i The Ravenswood, en art deco-bygning som ble bygget av Paramount. Hun eide denne leiligheten, som var hennes favorittbosted, resten av livet.

Hennes første film var Night After Night, der hun spilte mot sin gode venn George Raft. Hun var meget misfornøyd med manuset, og fikk derfor tillatelse til å skrive om sine egne replikker.[30] Selv om rollen hennes ikke var så stor, uttalte Raft senere at «hun stjal alt utenom kameraene» om hennes prestasjon.[R 3] Han dukket også opp i en rolle som seg selv i hennes siste film fra 1978, Sextette.

I 1933 filmatiserte hun teaterstykket Diamond Lil. Rollefiguren Diamond Lil ble omdøpt til Lady Lou og filmen fikk tittelen She Done Him Wrong. I filmen spilte også Cary Grant i en av sine første større roller, noe som fikk fart på hans karriere. West hadde oppdaget Grant på filmstudioet og insisterte på at han skulle spille den mannlige hovedrollen.[31] Til tross for at filmen var kontroversiell da den ble sluppet, ble den en stor suksess og ble nominert til Oscar for beste film. I ettertid hevdet West ofte at det var hun som hadde oppdaget Grant, men han påpekte at filmen var hans åttende for Paramount. I intervjuer roste han likevel West som en unik og kraftfull personlighet,[R 4] og mente at han hadde lært det meste av det han kunne om å spille i komedier, fra å studere henne når hun jobbet.[R 3] Privat kunne han være mer kritisk og uttalte at hun alltid gjorde som hun ville, og at alle andre led på grunn av konsekvensene.[R 4]

I filmen Go West, Young Man (1936).

I hennes neste film, Jeg er ingen engel!, spilte hun også mot Cary Grant. West hadde skrevet manuset, men før filmen ble utgitt måtte de mange seksuelle hentydningene i sangene tones ned. Dette var en av de første filmene som fremstilte afroamerikanere positivt. Til tross for at de afroamerikanske kvinnene spiller tjenestepiker, fremstilles de også som gode venninner av Wests rollefigur, noe som ikke var akseptert på denne tiden. I tillegg var det vanlig av filmselskapene brukte hvite i rollene som afroamerikanere.[R 4] Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn She Done Him Wrong.

I 1933 var West den åttende største kinosuksessen i USA,[32] og i 1935 var hun den nest høyest betalte personen i landet, kun slått av William Randolph Hearst.[33] Til tross for dette var moralister opprørt over de seksuelle temaene i filmene hennes. I 1934 ble sensurloven strengere håndhevet i Hollywood, for å forhindre moralsk uakseptable filmer. Dette førte til at manusene hennes ble kraftig redigert. Løsningen hennes var å inkludere mange tvetydige replikker som ofte ikke ble oppdaget og dermed slapp igjennom sensuren.

Hennes neste film var Det er ingen synd i 1934. Deretter spilte hun i Goin' to Town, som fikk blandet mottakelse.[34] Filmen Klondike Annie fra 1936 handlet om religion og hykleri, og var svært kontroversiell.[35] Mange filmkritikere har kalt den for hennes mesterverk på film.[36] Samme året spilte West sammen med Randolph Scott i Go West, Young Man. Manuset hadde hun basert på Lawrence Rileys suksessfulle Broadway-teaterstykke Personal Appearance.[37][3] Denne filmen, som ble regissert av Henry Hathaway, regnes som en av Wests dårligste fra denne perioden.[38] I 1937 spilte hun i Every Day's a Holiday, hennes siste film for Paramount.

Den 12. desember 1937 deltok West i to dristige sketsjerbuktaleren Edgar Bergens radioprogram. Hun spilte også seg selv og flørtet med Charlie McCarthy, Bergens dukke. Hennes opptreden ble så kontroversiell at dette ble siste gang hun dukket opp på radio før The Perry Como Show i 1949.

I 1939 tilbød Universal Pictures West å spille hovedrollen i filmen My Little Chickadee, mot W. C. Fields. Etter å ha sluttet hos Paramount 18 måneder tidligere, var West interessert i en comebackfilm og takket ja til tilbudet. West kom dårlig overens med Fields, og likte ikke hans høye alkoholinntak. Til tross for dette ble filmen likevel en stor suksess og den mest suksessfulle av filmene til Fields.

I 1943 spilte hun i filmen The Heat's On for Columbia Pictures. Hun takket ja til rollen kun for å hjelpe regissøren og produsenten Gregory Ratoff å unngå konkurs.[39] Filmen ble dårlig mottatt, både blant kritikerne og publikum. Dette var hennes siste film, før hun gjorde et comeback på 1970-tallet.

Mellomårene[rediger | rediger kilde]

West på et promobilde fra 1953.

Etter å ha trukket seg ut av filmindustrien gikk West tilbake til å spille på teater og spilte blant annet i Broadway-teaterstykket Catherine Was Great i 1944. Dette var en parodiKatarina den store av Russland. I teaterstykket bestod garden hennes av unge, høye og muskuløse menn. Hun turnerte med teaterstykket i USA i 1945.

Hun spilte også hovedrollen i en egen forestilling i Las Vegas, der hun sang mens hun var omringet av kroppsbyggere. En av kroppsbyggerne var Mickey Hargitay, noe som førte til at skuespillerinnen Jayne Mansfield fikk øye på ham da hun så en av Wests forestillinger. Da hun ble spurt hva hun ville ha den kvelden svarte Mansfield angivelig: «Jeg tar en biff og mannen til venstre!»[R 5] West var svært negativ til forholdet mellom Hargitay og Mansfield, og innkalte til pressekonferanse der hun forlangte at han skulle avkrefte forholdet. Det gikk ikke helt som planlagt da han i stedet for å lese opp den ferdigskrevne talen, valgte å bekrefte at paret var svært forelsket og hadde bryllupsplaner. Hargitay fikk sparken og giftet seg senere med Mansfield.

I 1949 tilbød regissøren Billy Wilder henne rollen som Norma Desmond i filmen Sunset Boulevard, men hun takket nei. Filmen handlet om en tidligere stumfilmstjerne som hadde gått i glemmeboken, men nektet å innse det selv. Rollen gikk til slutt til den tidligere stumfilmstjernen Gloria Swanson. Wilder uttalte senere: «Selve ideen om å gi rollen til Mae West var idiotisk. Vi trengte bare å prate med henne, for å finne ut at hun fortsatt synes hun var en så stor, tiltrekkende og sexy stjerne som hun alltid hadde vært.»[40]

I 1958 dukket West opp på Oscar-utdelingen og fremførte sangen «Baby, It's Cold Outside» sammen med skuespilleren Rock Hudson.[41]

I 1959 ble selvbiografien hennes, Goodness Had Nothing To Do With It, utgitt og ble en bestselger.[42]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

West dukket en sjelden gang opp på TV-programmer, blant annet på The Red Skelton Show i 1960. Der fremførte hun en sketsj sammen med Skelton som handlet om selvbiografien hennes. I 1964 hadde hun en gjesterolle som seg selv i den populære komiserien Mister Ed.

West fotografert i sitt hjem i 1973.

For å holde seg populær blant det yngre publikum spilte den over 70 år gamle West inn to rock and roll-album, Way Out West og Wild Christmas, på slutten av 1960-tallet.[43] Singlen «Treat Him Right» fra albumet Way Out West ble en stor suksess. På albumet Wild Christmas spilte hun inn flere kjente julesanger, samt parodier på julesanger, som sangen «Santa Come Up and See Me».

Etter en 26 år lang pause fra filmindustrien spilte hun i filmen Myra Breckinridge i 1970, sammen med John Huston, Raquel Welch, Rex Reed og Farrah Fawcett. Filmen handlet om en mann som skifter kjønn for å bli kvinne. Den 77 år gamle West hadde en liten rolle som en middelaldrende kvinne som drev et talentbyrå for unge menn, som hun gjerne også hadde sex med. En av klientene hennes spilles av Tom Selleck i hans filmdebut. Filmen ble dårlig mottatt, både blant kritikerne og publikum, men ble likevel en kultklassiker og førte til økt interesse for West.[44]

West spilte inn albumet Great Balls of Fire på 1970-tallet for MGM Records, der hun fremførte coverversjoner av sanger av blant andre Elvis Presley, The Beatles og The Rolling Stones.[45] Selvbiografien hennes, Goodness Had Nothing To Do With It, ble i tillegg publisert på nytt i en oppdatert versjon.[46]

I 1976 stilte hun opp på TV-programmet The Dick Cavett Show, der hun snakket om om livet og karrieren sin, samt kampen mot sensurmyndighetene. Hun fortalte også at hennes mor hadde støttet henne i alt hun gjorde, men at hun døde før West begynte i filmindustrien. På slutten av intervjuet sang hun «Frankie and Johnny» og «After You've Gone».

I 1978, 85 år gammel, spilte hun i filmen Sextette. I den stjernespekkede filmen spilte også blant andre Timothy Dalton, Tony Curtis, Ringo Starr, Alice Cooper og Keith Moon. George Raft, som spilte mot West i hennes første film, dukket også opp i en liten rolle som seg selv. West sa for første gang «Er det en pistol du har i lommen, eller er du bare glad for å se meg?» i denne filmen, selv om det har blitt hevdet at hun sa det allerede i filmen She Done Him Wrong fra 1933.[R 6] Filminnspillingen var preget av store utsettelser grunnet stadige endringer i manuset.[47] På grunn av disse endringene, gikk West med på å få replikkene sine lest opp gjennom en mikrofon som var skjult i parykken hennes.[48] Til tross for de daglige problemene, var West fast bestemt på å fullføre filmen.[48] Likevel slet hun, ifølge regissør Ken Hughes, med desorientering, dårlig hukommelse og å ta imot instruksene hans.[48] I tillegg gjorde det dårlige synet hennes det vanskelig å navigere seg rundt på settet. Hughes begynte derfor å filme West fra livet og opp, for å skjule produksjonsassistentene som krabbet rundt på gulvet mens de viste henne veien.[R 7] Filmen ble dårlig mottatt, både blant kritikerne og publikum.[49]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Den 11. april 1911 giftet West seg med jazzsangeren Frank Wallace i Milwaukee i Wisconsin. De hadde møttes for første gang i 1909. Hun var 17 og han var 21 år gammel.[50] West holdt ekteskapet hemmelig.[51] I 1935, etter at West hadde laget flere filmsuksesser, oppdaget en kontorist vielsesattesten hennes og tipset pressen.[52] Et vitnesbyrd som West hadde gjort under Sex-rettssaken i 1927 ble også oppdaget, der hun hadde erklært seg selv som gift.[53] I begynnelsen nektet West for at hun hadde giftet seg med Wallace, men innrømmet det til slutt i juli 1937.[54] Selv om ekteskapet var en realitet, bodde hun aldri med Wallace som mann og kone. Hun insisterte på at de skulle ha hvert sitt soverom, og sendte han også vekk på turné for å bli kvitt ham. West fikk en rettslig skilsmisse den 21. juli 1942, hvorpå Wallace trakk tilbake sin anmodning om underholdsbidrag. Hun vitnet at de bare hadde levd sammen «i noen få uker», og den endelige skilsmissen ble godkjent den 7. mai 1943.[55]

I august 1980 snublet West da hun gikk ut av sengen. Etter fallet var hun ute av stand til å snakke og ble fraktet til sykehus. Tester viste at hun hadde fått hjerneslag.[56] Sju dager senere, mens hun fortsatt var innlagt på sykehus, fikk hun en diabetisk reaksjon til innholdet i magesonden sin. Den 18. september fikk hun et nytt hjerneslag som lammet høyresiden på kroppen hennes. I tillegg pådro hun seg lungebetennelse. I november hadde tilstanden hennes forbedret seg, men prognosen var dårlig og hun ble sendt hjem.[56] West døde i leiligheten sin i The Ravenswood den 22. november 1980, 87 år gammel. Hun ble gravlagt i familiegraven på Cypress Hills Cemetery i Brooklyn i New York.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Lysthuset «Four Ladies of Hollywood» på den vestlige grensen av Walk of Fame: Mae West, Dolores del Río, Dorothy Dandridge og Anna May Wong.

Under andre verdenskrig kalte de allierte soldatene de gule, oppblåsbare redningsvestene sine for «Mae Wests». En av grunnene til dette var rimslang av ordene «breasts»[57] og «life vest». I tillegg kunne vestene minne om Wests formfulle brystparti. En «Mae West» er også en spesiell type fallskjermfeil, som former skjermen slik at den kan minne om en gigantisk brystholder.[58]

West har blitt nevnt i flere sanger, blant annet «Anything Goes» og «You're the Top» fra Cole Porters Broadway-musikal Anything Goes.[59]

En av de mest kjente gjenstandene fra surrealistbevegelsen var Mae West Lips Sofa, en sofa som etterlignet Wests lepper, som ble laget av kunstneren Salvador Dalí i 1938 til Edward James.[R 8]

West er en av de kjente personene som er avbildet på coveret til The Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Da hun først ble spurt om tillatelse til å bruke bilde av henne, nektet hun, ettersom hun mente at hun aldri kom til å være i en «Lonely Heart's Club». Bandet svarte med å skrive et personlig brev til henne, der de fortalte at de var store beundrere av henne, og West ombestemte seg.[60]

I den biografiske TV-filmen Mae West fra 1980 spilles hun av Ann Jillian. I TV-filmen Ernie Kovacs: Between the Laughter fra 1984, spilles hun av Edie Adams, og i filmen Marlene fra 2000, spilles hun av Gloria Gray.

West har en statue på Hollywood-La Brea Boulevard i Los Angeles, designet av Catherine Hardwicke og bygget til ære for multietniske, kvinnelige filmstjerner, sammen med Dolores del Río, Dorothy Dandridge og Anna May Wong.

I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[R 9]

Verk[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Tittel Rolle Notater
1932 Night After Night Maudie Triplett
1933 She Done Him Wrong Lady Lou Hennes første hovedrolle
Jeg er ingen engel! Tira
1934 Det er ingen synd Ruby Carter
1935 Goin' to Town Cleo Borden
1936 Klondike Annie The Frisco Doll / Rose Carlton / Søster Annie Alden
Go West, Young Man Mavis Arden
1937 Every Day's a Holiday Peaches O'Day
1940 My Little Chickadee Flower Belle Lee
1943 The Heat's On Fay Lawrence
1970 Myra Breckinridge Leticia Van Allen
1978 Sextette Marlo Manners / Lady Barrington

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • West, Mae (1930). Babe Gordon. (Romanutgaven av teaterstykket The Constant Sinner.)
  • West, Mae (1932). Diamond Lil. (Romanutgaven av teaterstykket med samme navn.)
  • West, Mae (1959, oppdatert 1970). Goodness Had Nothing to Do with It.
  • West, Mae (1975). Mae West On Sex, Health and ESP.
  • West, Mae (1975). Pleasure Man

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Resultat
1960 Stjerne på Hollywood Walk of Fame 1560 Vine Street Vant
1969 Golden Apple Award Årets kvinnelige stjerne Vant

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteraturreferanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ West 1959, s. 1
  2. ^ Leider 2000, s. 20
  3. ^ a b Watts 2003, s. 10
  4. ^ Leider 2000, s. 23
  5. ^ Watts 2003, s. 12 og 289
  6. ^ Watts 2003, s. 12
  7. ^ Leider 2000, s. 21
  8. ^ Leider 2000, s. 23-24
  9. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 20
  10. ^ a b Louvish 2006, s. 18
  11. ^ Watts 2003, s. 16 og 18
  12. ^ Louvish 2006, s. 9-10
  13. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 23 og 170
  14. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 38 og 170
  15. ^ Watts 2003, s. 23, 28 og 194
  16. ^ Leider 2000, s. 122-123
  17. ^ Watts 2003, s. 32-33
  18. ^ Louvish 2006, s. 50 og 452
  19. ^ Tuska 1992, s. 25-26
  20. ^ Louvish 2006, s. 78-79 og 452
  21. ^ Yeatts 2000, s. 77
  22. ^ Watts 2003, s. 88-89
  23. ^ Bunyan 1999, s. 317
  24. ^ Schlissel & West 1997, s. 16
  25. ^ Hamilton 1997, s. 57 og 67
  26. ^ Chauncey 1995, s. 312
  27. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 66-68
  28. ^ Watts 2003, s. 299
  29. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 223 og 228-229
  30. ^ Eells & Musgrove 1982, s. 105-106
  31. ^ McCann 1998, s. 73
  32. ^ Pendergast 2000, s. 116
  33. ^ Schlissel & West 1997, s. 24
  34. ^ Louvish 2006, s. 279
  35. ^ Black 1994, s. 228-229
  36. ^ Bavar 1975, s. 87
  37. ^ Leider 2000, s. 402
  38. ^ Louvish 2006, s. 308
  39. ^ Tuska 1992, s. 153
  40. ^ Staggs 2003, s. 8
  41. ^ Robertson 1996, s. 25
  42. ^ Yeatts 2000, s. 71
  43. ^ Yeatts 2000, s. 73
  44. ^ Hamilton 1997, s. 263
  45. ^ Louvish 2006, s. 463
  46. ^ Leider 2000, s. 401
  47. ^ Watts 2003, s. 309
  48. ^ a b c Watts 2003, s. 310
  49. ^ Kashner & Macnair 2003, s. 336
  50. ^ Hamilton 1997, s. 15
  51. ^ Hamilton 1997, s. 13-14
  52. ^ Watts 2003, s. 201-202
  53. ^ Louvish 2006, s. 283
  54. ^ Watts 2003, s. 224
  55. ^ Louvish 2006, s. 350-351
  56. ^ a b Watts 2003, s. 313
  57. ^ Elster 2006, s. 246
  58. ^ Federal Aviation Administration 2005, s. G-8
  59. ^ Leider 2000, s. 349
  60. ^ Martin 1995, s. 139

Øvrige referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gross, Max (6. februar 2004). «Playwright Examines Mae West’s Legal Dramas». The Jewish Daily Forward. Arkivert fra originalen 2. juli 2015. 
  2. ^ «Mae West, Stage and Movie Star Who Burlesqued Sex, Dies at 87». The New York Times. 23. november 1980. Arkivert fra originalen 21. mars 2014. 
  3. ^ a b Miller, Frank. «Articles for She Done Him Wrong (1933)». Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 23. oktober 2013. 
  4. ^ a b c Reiman, Sarah. «Articles for I'm No Angel (1933)». Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. 
  5. ^ McLellan, Dennis (19. september 2006). «Mickey Hargitay, 80; Bodybuilder Popularized the Sport». Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 4. desember 2014. 
  6. ^ Dirks, Tim. «Greatest Film Misquotes». Filmsite.org. Arkivert fra originalen 29. juni 2015. 
  7. ^ Clarke, Gerald (22. mai 1978). «At 84 Mae West Is Still Mae West». Time. Arkivert fra originalen 23. august 2013. 
  8. ^ Gleadell, Colin (6. oktober 2003). «Object of the week: the 'Mae West' lip sofa». The Telegraph. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. 
  9. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bavar, Michael (1975). Mae West. Pyramid Communications. ISBN 0-515-03868-7. 
  • Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. ISBN 978-0521452991. 
  • Bunyan, Patrick (1999). All Around the Town: Amazing Manhattan Facts and Curiosities. Fordham University Press. ISBN 0-823-21941-0. 
  • Chauncey, George (1995). Gay New York: Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World, 1890-1940. Basic Books. ISBN 0-465-02621-4. 
  • Eells, George; Musgrove, Stanley (1982). Mae West. William Morrow & Co. ISBN 0-688-00816-X. 
  • Elster, Charles Harrington (2006). What in the Word?: Wordplay, Word Lore, and Answers to Your Peskiest Questions about Language. Harcourt Trade. ISBN 0-15-603197-3. 
  • Federal Aviation Administration (2005). Parachute Rigger's Handbook. Indomitable Publications. 
  • Hamilton, Marybeth (1997). When I'm Bad, I'm Better: Mae West, Sex, and American Entertainment. University of California Press. ISBN 0-520-21094-8. 
  • Kashner, Sam; Macnair, Jennifer (2003). The Bad & the Beautiful: Hollywood in the Fifties. W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-32436-2. 
  • Leider, Emily Wortis (2000). Becoming Mae West. Da Capo Press. ISBN 0-306-80951-6. 
  • Louvish, Simon (2006). Mae West: It Ain't No Sin. Macmillan. ISBN 0-312-34878-9. 
  • Martin, George (1995). Summer of Love: the Making of Sgt. Pepper. MacMillan. ISBN 978-0330342100. 
  • McCann, Graham (1998). Cary Grant: A Class Apart. Columbia University Press. ISBN 0-231-10885-0. 
  • Pendergast, Tom (2000). St. James Encyclopedia of Popular Culture. St. James Press. ISBN 1-558-62405-8. 
  • Robertson, Pamela (1996). Guilty Pleasures: Feminist Camp from Mae West to Madonna. I.B.Tauris. ISBN 1-860-64088-5. 
  • Schlissel, Lillian; West, Mae (1997). Three Plays by Mae West: Sex, The Drag and Pleasure Man. Routledge. ISBN 0-415-90933-3. 
  • Staggs, Sam (2003). Close-up on Sunset Boulevard: Billy Wilder, Norma Desmond, and the Dark Hollywood Dream. Macmillan. ISBN 0-312-30254-1. 
  • Tuska, Jon (1992). The Complete Films of Mae West. Citadel Press. ISBN 0-806-51359-4. 
  • Watts, Jill (2003). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press US. ISBN 0-195-16112-2. 
  • West, Mae (1959). Goodness Had Nothing to Do With it. Prentice-Hall. 
  • Yeatts, Tabatha (2000). The Legendary Mae West. Lulu.com. ISBN 0-967-91581-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: