Kvinnene på Våler Skurlag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kvinnene på Våler Skurlag var 13 kvinner som i 1975 ble oppsagt fra arbeidsplassen sin fordi de var kvinner. Dette var ikke første gang kvinner ble oppsagt på grunn av sitt kjønn, men det skulle bli siste gang i Norge at dette ble brukt som offisiell grunn.[1]

1975 var FNs internasjonale kvinneår, og en slik oppsigelse fikk mye oppmerksomhet i pressen, i tillegg til at Norsk bygningsarbeiderforbund, der kvinnene var organisert, og LO engasjerte seg. De oppsagte kvinnene fikk også mye støtte fra ulike lag, fagforeninger og feministgrupperinger, blant annet den forholdsvis nystartede Kvinnefronten.[2]

Norske fagforbund hadde siden 1930-årene arbeidet for å innarbeide ansiennitetsprinsippet, det vil si at sist ansatte må gå først ved oppsigelser. Regjeringen hadde utarbeidet et forslag til en lov om likestilling mellom kjønnene, men Likestillingsloven ble ikke vedtatt før i 1978. Ved Våler Skurlag så ledelsen bort fra ansiennitet, og lot såkalt «sosiale» argumenter veie tyngst ved oppsigelsene. Menn ble foretrukket fordi de ble ansett som hovedforsørgere.[3]

Våler Skurlag (I dag Moelven Våler AS) var Norske Skogs fabrikk på Braskereidfoss.[4] Pr. 1974 hadde fabrikken totalt 200 ansatte. 13 av arbeiderne var kvinner. Felles for dem var at de var middelaldrende kvinner som hadde gått ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemmeværende en periode. Flere av dem hadde mer enn åtte års ansiennitet, ingen mindre enn tre år. Noen arbeidet skift, andre på dagtid. De utførte arbeidsoppgaver som også mennene hadde, og det var lik lønn for likt arbeid.[5]

I 1974 ble arbeiderne informert om at bedriften planla omlegginger og rasjonalisering, men at man ikke regnet med oppsigelser, bare naturlig avgang. I januar 1975 drøftet fagforeningen mulige oppsigelser. Utgangspunktet for den senere konflikten, bedriftens rasjonalisering, var blitt godtatt av tillitsmenn og fagforening uten motargumenter eller protester. De tok bare stilling til hvem som skulle sies opp.

Tidlig i april 1975 ble tre av kvinnene i høvleriet bedt av bedriftsledelsen om å slutte frivillig. Kvinnene nektet. 15. april fikk samtlige ansatte kvinner ved skurlaget oppsigelsesbrev. De sendte umiddelbart inn protest, og hevdet at oppsigelsene var kvinnediskriminerende. I mai ble det avholdt et allmøte i fagforeningen. Der stemte de fleste tillitsmennene og et flertall av deres mannlige kolleger for at kvinnene måtte gå. Voteringsresultat: 105 for, 8 blanke og 35 mot.

16. mai 1975 inngikk LO og NAF i Oslo en avtale om at sju av kvinnene skulle tas tilbake. Oppsigelsene ble dømt som klart usaklige,[6] og 11. juni fikk de sju kvinnene bekreftelse på at oppsigelsene var trukket. Bedriftsledelsen hevdet at rasjonalisering og nedbemanning var helt nødvendig, og sju[7] menn ble oppsagt istedenfor kvinnene. Denne gang ble ansiennitetsprinsippet fulgt.[8] Politisk radikale grupperinger la vekt på at dette ikke bare hadde vært kvinnenes kamp, men at bedriftsledelsen ved å velge å si opp kvinnene i første omgang, hadde lagt opp til splittelse, der arbeiderne skulle stått sammen i kampen om retten til arbeid.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Storvik, Kaia. «Tretten kvinner fra Våler sa nei». Kilden: informasjonssenter for kjønnsforskning. Arkivert fra originalen 22. desember 2017. Besøkt 11. mars 2017. 
  2. ^ a b N.N. (18. juni 1975). «Kvinnefronten har hatt distriktskonferanse». Rogalands Avis: 6.  [et eksempel på støtte og omtale]
  3. ^ Bull (1982), s. 452 (et av mange eksempler på omtale av de «sosiale» argumentene, som ingen har prøvd å bestride)
  4. ^ Våler Skurlag AS; arkivportalen.no
  5. ^ Faafeng & Hjeltnes (1975), s. 11
  6. ^ Fra fagbevegelsens historie. NRK undervisningsavdelingen fjernsynet. 1984. s. 26. 
  7. ^ tallet varierer mellom seks og sju i de ulike kildene
  8. ^ Faafeng & Hjeltnes (1975), s. 18–19

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]