Operation Allied Force

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Operation Allied Force
Konflikt: Jugoslaviakrigene, Kosovokrigen
Novi Sad durning NATO bombing of Yugoslavia.jpg
Oljeraffineri i Novi Sad satt i brann.
Dato24. mars til 10. juni 1999
StedDen føderale republikken Jugoslavia
Casus belliSerbisk aggresjon i Kosovo.
Stridende parter
NATO NATO Serbia og Montenegro Den føderale republikken Jugoslavia
Kommandanter og ledere
Wesley Clark (SACEUR)
Javier Solana
Slobodan Milošević
Dragoljub Ojdanić

Operation Allied Force var en væpnet aksjon som NATO rettet mot føderasjonen Den føderale republikken Jugoslavia (ofte kalt Rest-Jugoslavia) fra 24. mars til 10. juni 1999. Operasjonen var en luftkampanje som tok ut mål i Serbia og Kosovo hovedsakelig ved bruk av jagerfly. Formålet var å tvinge Serbias president Slobodan Milošević til å stanse krigføringen i Kosovo. Mot slutten av 1990-årene hadde spenningen økt i Kosovo, og det brøt ut voldelig konflikt mellom den serbiske minoriteten og det kosovoalbanske flertallet i landet. Mer enn 700 000 mennesker var i 1999 på flukt i nabolandene.[1]

Under konflikten gjennomførte NATO 38 000 flyvninger, hvorav 14 000 var bombetokt. Det var første gang NATO gikk til angrep uten mandat fra FN. Ved våpenstillstanden ble det inngått avtale med Milosevic-regimet som åpnet for opprettelse en stabiliseringsstyrke KFOR. I tillegg førte aksjonen til opprettelse av FNs midlertidige administrasjon i Kosovo. Operation Allied Force var første gang norske F-16 ble brukt i skarpe operasjoner, men uten at de deltok i kamphandlinger.[1]

I vestlige land førte aksjonen til heftig debatt, og det ble blant annet hevdet at aksjonen var folkerettsstridig fordi den ikke var godkjent av FNs sikkerhetsråd. De to faste medlemmene av rådet Kina og Russland ville ha nedlagt veto mot et forslag om inngripen. Det motsatte syn som ble hevdet var at den humanitære situasjon legitimerte angrepet.[2]

NATOs angrep skapte internasjonalt en tilspisset situasjon mellom Russland og de vestlige land. Russland støttet serberne og denne støtten forlenget krigen. Milošević holdt ut idet han håpte på enten hjelp fra Boris Jeltsin eller at det skulle oppstå en splittelse blant de vestlige land.[2]

NATO valgte å angripe fra stor høyde for å unngå egne tap. Angrepene ble rettet mot militære anlegg, men også sivile anlegg som broer, kraftforsyning og fabrikker. Det skjedde også feilbombinger, blant annet av den kinesiske ambassaden i Beograd.[2]

Angrepet medførte store skader, både økonomisk og økologisk, det siste ved ødeleggelse av kjemiske fabrikker. I følge Svein Mønnesland ble serbernes mistro mot Vesten styrket.[2]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b FFI-rapport 17/00996: Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990–2015
  2. ^ a b c d Mønnesland, Svein. «NATOs krig mot Jugoslavia». Før Jugoslavia og etter. s. 360, 361. ISBN 9788291224374. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]