Kosovos frigjøringshær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kosovos frigjøringshær eller UÇK (albansk: Ushtria Çlirimtare e Kosovës) opererte i og utenfor Kosovo på 1990-tallet og spilte en viktige rolle i Kosovokrigen som ble etterfulgt av uavhengighet for Kosovo.[1] Flere sentrale personer i UÇK ble ledende politikere i Kosovo.

UÇK, også kjent som Kosovo Liberation Army (KLA), innledet i 1997 væpnede angrep på serbisk politi i Kosovo og ble i 1998 den dominerende aktøren på kosovoalbanske side.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Motstandskampen hadde bakgrunn i at Kosovo ble innlemmet i Serbia i 1912 og deretter inngikk i Kongeriket Jugoslavia; etter en betydelig autonomi fra slutten av Josip Broz Titos styre ble autonomien innskrenket under Slobodan Milošević. Det var etter 1912 tilløp til væpnet motstand fra etniske albanere som anså det serbiske styret som en kolonisering. Under Kroatiakrigen og Bosnia-krigen styrte Milošević strømmen av etniske serbere som flyktet fra krigssonen mot Kosovo, noe som økte spenningen i provinsen. Etter Daytonavtalen stasjonerte Milošević mye av sikkerhetsstyrkene i Kosovo. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.[2][1] Etter de blodig krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i Labinot i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant andre Hashim Thaci.[3]

Oppbygging av UÇK[rediger | rediger kilde]

I 1992 startet den lille gruppen med i base i Labinot en rekke angrep på serbisk politi og sivile i Kosovo. Gruppen ble straks kategorisert som en terrororganisasjon av den serbiske staten, og etter en del angrep ble den satt på USAs liste over terrorgrupper.[4][5] UÇK ble stiftet i 1992 samtidig med Bosnia-krigen. Kjernen var gamle hardhauser som Adem Demaci, unge studenter somHashim Thaci, radikale i eksil som Jashar Salihu, og klanledere/småbanditter som Adem Jashari. UÇK var et svar på serbisk nasjonalisme under Slobodan Milošević som utnyttet Kosovos status serbisk hjemland.[6]

Under Milošević mistet provinsen mistet sitt selvstyre, mange kosovoalbanere ble fengslet og flere hundre aktivister og intellektuelle ble fengslet. Under Rugovas ikke-voldelige motstand ble det etablert en parallell offentlig administrasjon inkludert egne skoler og helsevesen. UÇK hadde i utgangspunkt minimal støtte i befolkning og hadde ikke noe apparat. Med Dayton-avtalen, som ikke tok hensyn til Kosovo-albanernes ønske om få selvstyre gjenopprettet, tapte den ikke-voldelige motstanden.[6]

I 1997 sto UÇK fortsatt oppført som terrororganisasjon på USAs lister. President Bill Clintons spesialutsending til Balkan, Robert Gelbard, uttalte at UÇK var en terrororganisasjon.[7][8][9] Gruppen har aldri blitt fjernet fra terrorlisten, men samarbeidet tett med USA gjennom CIA på slutten av Kosovo-krigen.[10] Det finnes bevis fra pålitelige kilder for at representanter fra UÇK hadde møter med de amerikanske, britiske og sveitsiske etterretningstjenestene i 1996 og trolig også flere år tidligere.[11] Den britiske avisen The European skrev også at «tyske sivile og militære etterretningstjenester har bistått med trening og våpen til gruppen for å bedre tysk innflytelse på Balkan».[12][7]

Ramush Haradinaj (til høyre) i 2013 sammen med David Lidington, britiske EU-minister. Haradinaj ble tiltalt og frikjent to ganger ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Han var regional kommandant for UÇK under den væpnede konflikten fra 1998.[13]

Kosovos frigjøringshær (UÇK) sprang ut av LPK (Lëvizja Popullore e Kosovës, «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.[14] UÇKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet.[3] Hashim Thaçi var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i Drenica i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret.[3] Tidlig i 1998 ble UÇK stadig mer synlig gjennom slike angrep mot politiet fulgt av rask tilbaketrekning.[6]

Ramush Haradinaj (født 1968) var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente geriljakrig, og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK.[15] Haradinaj hadde tidligere tjenestgjort i den jugoslaviske hæren og i den franske fremmedlegionen. Han hadde kommandoen over Dukagjin-området og ble ansett som den mest kompetente kommandanten i UÇK.[6]

Mange kosovoalbanere i USA og Vest-Europa bidro med økonomiske støtte gjennom et «hjemlandsfond». Denne finansieringskildene var UÇKs viktigste og utgjorde flere titalls millioner dollar årlig. En del av finansieringen kom trolig fra organisert kriminalitet inkludert narkotikasmugling fra Tyrkia. UÇKs ledere avviste enhver forbindelse med kriminell virksomhet. UÇK mottek en del våpen fra Midt-Østen, men lederne uttalte at de avviste islamistiske fundamentalister noe som etterhvert førte til våpentilførselsen fra Midt-Østen stanset.[6][1]

I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi.[2] I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president Sali Berisha og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen khalasjnikover til 10 dollar hver. Sammenbruddet i Albanias statsapparat ga tilgang til tusenvis av våpen og UÇK ny mulighet til å bevæpne seg (primært med lette våpen). Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Senhøsten 1997 besto UÇK av et par hundre mann.[3][1][6]

I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom USAs president George H. W. Bush med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. Clinton gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i Makedonia) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo.[16][17] Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge.[trenger referanse] Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær å angripe serbisk politi.[trenger referanse] I 1997 demonstrerte studenter ved Universitetet i Priština blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.[18][19][20]

Bislim Zyrapi var under Kosovokrigen leder for UÇKs militærstab. Han deltok som brigadekommandant for den muslimske militisen i Bosnia-krigen 1992-1995. Hashim Thaci var den politiske lederen under krigen. Azem Syla (født 1951) antas å ha vært øverstkommanderende for UÇK under krigen. Den tidligere fotballstjernen Suleiman Sulemi hadde en uklar rolle sentralt i UÇK.[6][21] Eulex, EUs politistyrke i Kosovoa, arresterte i 2017 Syla for korrupsjon.[22][23]

Kosovokrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Våpen beslaglagt fra UÇK av amerikanske styrker etter våpenhvilen.

Ifølge Le Monde Diplomatique ble UÇK utrustet og lært opp av den tyske etterretningstjenesten som også hadde vært involvert i opplæring av kroatisk milits noen år tidligere. Personell fra Tysklands militære spesialstyrker (Kommandos Spezialkräfte) sto for den praktiske opplæringen, skaffet våpen og de svarte uniformene som skal ha blitt hentet fra lageret etterlatt av Stasi, DDRs sikkerhetspoliti. I løpet av 1998 innledet USA og NATO kontakt med UÇK og bestemte seg for å støtte organisasjonen.[24][25] Sunday Telegraph meldte 18. april 1999 at UÇK fikk bistand av leiesoldater fra det amerikanske firmaet Military and Professional Resources International. Britiske SAS drev våren 1999 opplæring UÇK på albansk side av grensen.[26][25] UÇKs hadde stort sett lette håndvåpen (som AK-47 «Kalasjnikov» og rakettdrevet granat) og taktikken besto i stor grad av raske angrep (ofte bakhold) mot serbiske styrker fulgt av rask tilbaketrekking.[6] I 1998-1999 fremsto UÇK klønete med uklar organisering og flere fraksjoner, samtidig som de stadig overrasket den serbiske ledelse og vesten med effektivitet og evne til å hente seg inn. De bygget i 1998 opp lager av våpen og ammunisjon med sikte på forventede kamper våren 1999, disse lagrene gikk tildels tapt under trefninger i vinteren 1998-1999 og våren 1999 klaget UÇKs ledelse over konstant knapphet på ammunisjon. De serbiske styrkenes strategi baserte seg særlig på å fordrive sivilbefolkningen slik at UÇK skulle miste støtte fra sivilbefolkningen samt å skape en logistisk forstyrrelse. Sokol Bashota i UÇKs politiske ledelse innrømmet at strategien i stor grad virket fordi det var for lite mat og annen hjelp, og UÇK selv hadde små muligheter til å bistå. I april 1999 kontrollerte UÇK en korridor fra Tropaje i Albania til nær byen Junik inne i Kosovo. I april 1999 begynte albanske myndigheter å støtte UÇK-geriljaen direkte ved å gi dem lastebiler og ammunisjon. UÇK hevdet at de under kampene våren 1999 ikke fikk støtte fra vestlige land.[6]

Opptrapping våren 1998[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1998 trappet UÇK opp angrepene på politiet og andre offentlige mål i den hensikt å provosere motaksjoner fra regimet. Strategien lykkes godt: En runddans av angrep og motangrep økte oppslutningen om UÇK og skjerpet kosovoalbanernes gruppefølelse. Rekrutteringen til UÇK økte sterkt og det samme gjorde pengetilstrømmingen.[27]:13-14 UÇK angrep politibiler og drepte antatte kollaboratører. I løpet av februar 1998 hadde politiet trukket seg ut av mesteparten av Drenica.[3] Fire serbiske politimenn ble drept i et attentat 28. februar 1998. Politiet angrep 4. mars i landsbyen Donji Prekaz en eiendom tilhørende Adem Jasheri (som flere år tidligere hadde drept en politimann), og 58 personer ble drept hovedsakelig Jasheris slektninger.[3]

Utover våren 1998 fordelte UÇK våpen og uniformer, blant annet over grensen fra Albania, og «sovende» medlemmer ble mobilisert. UÇK gjorde rask fremgang og erobret en forsyningskorridor til Albania. Serbiske styrker var først passive og gjorde knapt motstand, og UÇK erklærte stadig mer «frigjort territorium». I juli 1998 hadde UÇK mer eller mindre kontroll over 30 % av Kosovos territorium. Situasjonen utviklet seg raskt og var til dels kaotisk med unge som krysset grensen for å skaffe våpen, og UÇK hadde i liten grad organisasjonen klar. I juli 1998 var Milošević nøling over og serbiske politistyrker slo tilbake.[3] Jugoslavias hær sammen med innenriksdepartementets sikkerhetsstyrker svarte med en til dels brutal motoffensiv mot UÇK-geriljaen.[28] UÇK trakk seg tilbake og den serbiske offensive skapte 200 000 interne flyktninger som verden utenfor ble oppmerksomme på gjennom media.[3] På sensommeren 1998 kontrollerte UÇK store deler av Kosovo.[17]

NATO fordømte UÇK som terrorister første halvår 1998 og kom utover våren med militære trusler mot Serbia.[2] NATO-landene gjorde våren 1998 det klart at regimet i Beograd ble ansett som hovedproblemet. Både Russland og NATO-land ønsket utvidet selvstyre for Kosovo, men uten ytterligere fragmentering av Jugoslavia. USA og Storbritannia arbeidet for å få Sikkerhetsrådet til å vedta en resolusjon om å bruke «alle nødvendige midler» for å gjennomføre tidligere resolusjoner. Russiske myndigheter var bekymret for at NATO ble stadig mer dominerende i Europa.[16]

Internasjonale observatører og opptrapping høsten 1998[rediger | rediger kilde]

I oktober 1998 fikk Richard Holbrooke, USAs utsending, i stand en avtale med Slobodan Milošević om å trekke ut de væpnede styrkene og tillate observatører («verification mission») fra OSSE.[28] Samtidig kunne UÇK etter tilbaketrekning av serbiske styrker i oktober 1998 trappe opp sin virksomhet. Etter at Holbrooke-avtalen var i iverksatt okkuperte UCK straks de områdene serbiske styrker hadde trukket seg ut av. Omtrent 150 serbiske politifolk og over 100 sivile ble drept av UCK innen utgangen av 1998, et stort antall var også kidnappet. I løpet av 1998 var opp mot 2000 personer drept av serbiske styrker og opp mot 300 000 var internt fordrevet.[2]

Mens NATO la press på Milošević' regjering, lykkes det NATO i liten grad å holde igjen UÇK. Da den jugoslaviske hæren trakk seg tilbake kom UÇK frem fra sine gjemmesteder og tok opp igjen sin tidligere strategi med å angripe serbisk politi og i noen tilfeller tok UÇK over stillinger forlatt av serbiske styrker. I ly av våpenhvilen og på tross av OSSEs nærvær kunne UÇK konsolidere og vokse.[16][17] UÇK fikk tilgang til våpen fra Albania, og i noen tilfeller skal de også ha kjøpt våpen av serbiske politifolk og soldater. Våpen og andre forsyninger skal ha blitt betalt blant annet med inntekter fra narkotikasmugling og prostitusjon.[29] UÇK kan ha økt sin offensive aktivitet med håp om en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet.[30] Det har også blitt hevdet at britiske spesialstyrker drev trening av UÇK-geriljaen i en leir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania.[31].

NATO gjorde lite for å hindre tilstrømmingen av våpen til UCK via Albania blant annet på grunn av Albanias uvilje mot å slippe til utenlandske styrker. USAs årlige terrorismerapport for 1998 skrev at Albanias svake interne sikkerhet var gunstig for fremvekst av terrorisme. UCK sto ikke på USAs liste over terrorgrupper i 1998. Tidlig i desember la Christopher Hill frem et nytt forslag som ble avvist av Jugoslavias nasjonalforsamling samtidig som UÇK ikke ville akseptere noe mindre enn full uavhengighet.[17]

I desember 1998 angrep den jugoslaviske hæren UÇK i det nordlige Kosovo. Offensiven kom etter at UÇK hadde inntatt stillinger ved Podujevo og truet hovedveien fra selve Serbia. UÇK tapte terreng og innledet en serie bakholdsangrep, kidnappinger og aggressive patruljering av hovedveiene.[17] I januar 1999 drev UÇK full geriljakrig med uavhengighet som mål og sikret seg kontroll over en tredjedel av Kosovo etter Holbrooke-avtalen i oktober.[29] Christopher Hill reiste mellom Beograd og Kosovo i et forsøk på å finne en politisk kompromissløsning. Hill var usikker på hvem han skulle snakke med i UÇK fordi UÇK hadde en uklar kommandostruktur og var i stor grad basert på lokale initiativ.[3] UÇK skal ha hatt som strategi å trekke NATO inn i konflikten ved å provosere serbiske myndigheter. Rapporter til NATOs råd sa at UÇK sto bak de fleste overtredelsene av avtalen.[17] USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte 26. januar at UÇKs provokasjoner hadde bidratt til opptrappingen i Kosovo.[32]

NATOs intervensjon[rediger | rediger kilde]

Amerikansk F-15 tar av fra Aviano-basen i Italia, mars 1999.
UÇK-soldater sammen med U.S. Marines (med ryggen til) i landsbyen Zegra, Kosovo, 30. juni 1999.

NATO gikk til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999 med kodenavnet Operation Allied Force. NATOs angrep besto i hovedsak av flyangrep og det ble gjennomført 38 004 flyvninger hvorav 10 484 var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt 28 236 bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 tomahawk krysserraketter. Ved innledningen til operasjonen var 344 NATO-fly utplassert, mot slutten var 1031 fly knyttet til operasjonen. I begynnelsen var 30-50 bombetokt daglig, mens det i slutten av mai 1999 tok av 300 bombe-/angrepsfly hver dag.[28] Mens NATOs bombing pågikk søkte NATO å distansere seg noe fra UÇK og avslo å forsyne UÇK med våpen. En uavhengig militær vurdering i april 1999 var at UÇK ikke ville være i stand til å overvinne eller fordrive de serbiske med de lette våpenene UÇK da var i besittelse av: NATO i luften kombinert med UÇK på bakken ville ikke være tilstrekkelig til å fordrive serbiske bakkestyrker. NATOs egen vurdering var at NATOs luftkrig kombinert med UÇK på bakken snart ville gjøre det mulig å innta Kosovo uten særlig motstand.[6]

Slobodan Milošević undertegnet 10. juni en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon.[2][16]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Kosovo administrert i henhold til FN-resolusjon 1244.[15] Et av kravene i FN-resolusjon 1244 (de facto fredsavtalen meglet frem av FN mellom de krigende parter NATO og Republikken Jugoslavia)[33] var at den sikkerhetsstyrken som skal implementere fredsavtalen og ta vare på sikkerheten i Kosovo-provinsen (KFOR) på vegne av FN og Republikken Jugoslavia, måtte avvæpne terrororganisasjonen UÇK.[trenger referanse] Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 og er anerkjent som suveren stat. NATOs aksjon var trolig avgjørende for at Kosovo til slutt med en selvstendig stat.[34]

Laquote.svgThe Kosovo Liberation Army must rank as one of the most successful guerilla movements in modern history. In nineteen months following its first public appearence, the KLA (or UCK in its Albanian acronym) had all but fulfilled its aims - having managed to subcontract the world's most powerful military alliance to do most of the fighting for it.Raquote.svg

Fatmir Limaj (tidligere kommandant i UÇK) og Ramush Haradinaj (tidligere statsminister) ble fengslet av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og tiltalt for krigsforbrytelser under Kosovo-krigen, men etter en lang rettssak hvor flere titalls vitner hadde blitt drept, ble Limaj og Haradinaj frikjent av denne domstolen i desember 2005 i mangel av bevis.[35][36] De ble tatt imot som helter i Kosovo. Fatmir Limajs medtiltalte, Haradin Bala (1957–2018), ble dømt til 13 års fengsel for flere massedrap på lokale serbere.[37][38]

Hashim Thaci, USAs visepresident Joe Biden og president Fatmir Sejdiu med Kosovos uavhengighetserklæring (mai 2009).

Flere andre UÇK-medlemmer har blitt tiltalt av Tribunalet, herunder Idriz Balaj, Lahi Brahimaj, Agim Murtezi og Isak Musliu. Flesteparten av disse har imidlertid blitt løslatt av tribunalet på grunn av manglende bevis som direkte følge av at vitner har blitt drept. Tidligere statsminister Hashim Thaci, som var leder for UÇK, har blitt beskyldt for å lede kidnapping og drap av mennesker med intensjoner om å ta ut organer (nyre, hjerte, lunger) for videresalg av de samme organene på det svarte markedet.[39] Anklagene kom først fra påtalemaktens høyeste organ i ICTY Haag domstolen Carla del Ponte (Sveits), men hun ble angivelig tvunget av den sveitsiske staten til å frafalle videre etterforskning[40] da man var redd for at det skulle plette Sveits' rykte som nøytral stat. Det er estimert at i alt 200–1000 serbere ble kidnappet, deportert til Albania til landsbyen Rripe hvor de ble drept og fratatt organene som ble sendt til europeiske land for transplantasjoner. Saken ble først etterforsket av Krigsforbryterdomstolen i Haag, men fordi de ikke hadde juridisk tilgang til områder utenfor Serbia (inkludert Kosovo), var det begrenset med bevismateriale som ble samlet sammen. De fant imidlertid anestesiutstyr og blodrester, som ville være utrolige funn i et slikt avsidesliggende fjellhus.[41] EU har beordret full granskning av denne saken og har presset på Albania for å få tilgang til huset og området som organtyveriene og drapene skjedde på. De har nå – 13 år etter den aktuelle saken – fått tillatelse til å gjennomføre det. Men bevisforspillelsesfaren er stor, tatt i betraktning lengden av det mellomliggende tidsrommet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gutaj, Perparim; Al, Serhun (4. mars 2017). «Statehood and the political dynamics of insurgency: KLA and PKK in comparative perspective». Journal of Balkan and Near Eastern Studies. 2. 19: 91–104. ISSN 1944-8953. doi:10.1080/19448953.2016.1176415. Besøkt 30. november 2021. 
  2. ^ a b c d e Herring, E. (2000): From Rambouillet to the Kosovo accords: NATO'S war against Serbia and its aftermath, International Journal of Human Rights, 4:3-4, 224-245
  3. ^ a b c d e f g h i j Judah, T. (2000). The Kosovo liberation army. Journal of International Affairs, Perceptions, 20, 61-77.
  4. ^ Pokalova, Elena (2018). «From separatism to terrorism and back: The case of Kosovo and the KLA». Secessionism and Terrorism. Routledge. ISBN 978-0-429-48823-8. doi:10.4324/9780429488238-5/separatism-terrorism-back-elena-pokalova. Besøkt 28. november 2021. 
  5. ^ SCOTT, Peter Dale (2003): Drugs, Oil and War. Rowman & Littlefield. Lanham, USA. side 29
  6. ^ a b c d e f g h i j «Washingtonpost.com: KLA: Rebels With an Uncommon Cause». www.washingtonpost.com. 23. april 1999. Besøkt 30. november 2021. 
  7. ^ a b Chossudovsky, Michel (1999). «KOSOVO "FREEDOM FIGHTERS" FINANCED BY ORGANIZED CRIME». Peace Research. 2. 31: 29–42. ISSN 0008-4697. Besøkt 27. november 2021. 
  8. ^ Moran, M. (ed.) (2006): Terrorist Groups and Political Legitimacy Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.. Rapport publisert av det amerikanske Council on Foreign Relations
  9. ^ Crawford, Timothy W. (2001). «Pivotal Deterrence and the Kosovo War: Why the Holbrooke Agreement Failed». Political Science Quarterly. 4 (engelsk). 116: 499–523. ISSN 1538-165X. doi:10.2307/798219. Besøkt 27. november 2021. «The first clear indication that NATO was shifting toward pivotal deterrence appeared on 23 February 1998. After meeting with Milosevic in Belgrade, U.S. Special Envoy to the Balkans Robert Gelbard stated in Pristina that the KLA was "without any question a terrorist group" and that the United States "very strongly" condemned terrorism in Kosovo.» 
  10. ^ "Al Qaeda's Balkan Links", The Wall Street Journal Europe, 1. november 2001
  11. ^ Time Judah (2002): Kosovo: War and Revenge. Yale University Press. New Haven, USA. side 120
  12. ^ Roger Fallgot (1998): "How Germany Backed KLA", i The European, 21-27 september. sider 21-27.
  13. ^ «Profile: Ramush Haradinaj». BBC News (engelsk). 29. november 2012. Besøkt 28. november 2021. 
  14. ^ Robert Elsie (2011). Historical Dictionary of Kosovo. Historical Dictionaries of Europe 79. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7231-8, side 138
  15. ^ a b Strøksnes, Morten: Europas tåkeheim. Samtiden, nr 1, 2007, s96ff
  16. ^ a b c d Eide, Espen Barth (2000). «NATOs kosovokrig - ett år etter». Internasjonal Politikk (vol 58, nr 1): 27–62. 
  17. ^ a b c d e f Crawford, Thimothy W. (2002). «Pivotal deterrence and the Kosovo war: Why the Holbrooke agreement failed». Political Science Quarterly (vol 116, no 4): 499–523. 
  18. ^ «Studentprotest slått ned av politi i Kosovo». Aftenposten. 31. desember 1997. 
  19. ^ «Politi mot studenter i Kosovo». Aftenposten. 2. oktober 1997. 
  20. ^ «100 kosovo-albanske studenter arrestert». NTB. 27. september 1997. 
  21. ^ «Swiss Connection - Sozialhilfe als Startkapital für Kosovo-Mafia». Schweizer Radio und Fernsehen (SRF) (tysk). 7. juni 2017. Besøkt 13. desember 2021. 
  22. ^ «Swiss Connection - Sozialhilfe als Startkapital für Kosovo-Mafia». Schweizer Radio und Fernsehen (SRF) (tysk). 7. juni 2017. Besøkt 13. desember 2021. «Azem Syla bezog im Kanton Solothurn Sozialhilfe, in Kosovo war er 1999 Generalstabschef der Befreiungsarmee UÇK und anschliessend Parlamentarier. Laut «Rundschau»-Recherchen soll Syla dieses Geld in den Aufbau seiner Mafia-Gang in Kosovo investiert haben. Zurzeit sitzt Azem Syla in kosovarischer Haft. Diesen Sommer erwartet ihn wegen Betrügereien mit Land serbischer Kriegsflüchtlinge der Prozess.» 
  23. ^ «Kosovo's gloomy visa-free future». EUobserver (engelsk). Besøkt 13. desember 2021. 
  24. ^ Chiclet, Christophe (1. mai 1999). «Aux origines de l'Armée de libération du Kosovo». Le Monde diplomatique (fransk). Besøkt 28. november 2021. 
  25. ^ a b Noctiummes, Tania; Page, Jean‐Pierre (1. juli 1999). «Appendix: War in Yugoslavia: Preparatory manipulations—human Rights, diplomacy, the KLA.». Socialism and Democracy. 2. 13: 89–109. ISSN 0885-4300. doi:10.1080/08854309908428244. Besøkt 28. november 2021. 
  26. ^ «KLA seeks U.S. mercenaries' contract». UPI (engelsk). 18. april 1999. Besøkt 28. november 2021. «The Sunday Telegraph also quotes today 'unnamed' high-ranking KLA officials saying they have been contacted by several private military consultants but fear many of them have Serbian secret services links.... The mercenary company is identified as Military and Professional Resources International.» 
  27. ^ Brubaker, R. (2004). Ethnicity without groups. Harvard University Press.
  28. ^ a b c Webber, Mark (2009). «The Kosovo War: A Recapitulation». International Affairs (vol 85 nr 3): 447–459. 
  29. ^ a b «NATO står hjelpeløse overfor UÇK-geriljaen». NTB. 31. januar 1999. 
  30. ^ Kuperman, Alan J. (14. juni 1998). «False Hope Abroad: Promises to Intervene Often Bring Bloodshed.». Washington Post. 
  31. ^ Alastair MacKenzie 2011. Special Force: The Untold Story of 22nd Special Air Service Regiment (SAS). I.B. Tauris s. 229
  32. ^ Krieger, Heike (2001). The Kosovo Conflict and International Law: An Analytical Documentation 1974-1999. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521800714. 
  33. ^ «NATO & Kosovo : UN Resolution 1244 (1999) - 10 June 1999». www.nato.int. Besøkt 28. november 2021. 
  34. ^ Mertus, J. A. (2009). Operation allied force: Handmaiden of independent Kosovo. International Affairs, 85(3), 461-476.
  35. ^ «Key Witness Absent From Haradinaj Trial». Institute for War and Peace Reporting (engelsk). 17. februar 2012. Besøkt 11. august 2019. «The conclusion of the prosecution’s case against ex-Kosovo prime minister Ramush Haradinaj hung in the balance this week as a key witness failed to show up and apparently refused to testify.» 
  36. ^ «Arkivert kopi». setimes.com. Arkivert fra originalen 12. mars 2016. Besøkt 11. august 2019. 
  37. ^ «UN court acquits top Kosovo rebel». BBC News (engelsk). 30. november 2005. Besøkt 28. november 2021. «The acquittal of Fatmir Limaj, 34, was greeted with street celebrations in the Kosovo capital, Pristina....A third man, Haradin Bala, was found guilty of war crimes. He becomes the first Kosovo Albanian to be convicted by the UN's war crimes court.» 
  38. ^ «Hero worship and villain worship in the Balkans». Deutsche Welle. 17.11.2018. «In Kosovo, the state's parliament held a minute of silence to mark the death of convicted war criminal Haradin Bala in February this year. Bala was previously found guilty of murder and torture of both Serb prisoners and suspected Albanian collaborators, and of enforcing inhumane conditions in a guerilla prison camp.» 
  39. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. desember 2013. Besøkt 10. august 2012. 
  40. ^ http://www.b92.net/eng/news/crimes-article.php?yyyy=2012&mm=02&dd=01&nav_id=78571
  41. ^ Quetteville, Harry de (10. april 2008). «Serb prisoners 'were stripped of their organs in Kosovo war'» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 11. august 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]