Idealisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Idealisering er å forestille seg eller framstille noe mer fullkomment enn det i virkeligheten er. I filosofien innebærer idealisering å framstille noe i sin typiske skikkelse, det vil si at en ser bort fra mindre betydningsfulle egenskaper. Også i billedkunst og litteratur brukes begrepet når en idealiserer virkeligheten, altså skildrer det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme. I vitenskap og forskning kan idealisering brukes for å lage en forenklet modell av en komplisert virkelighet.

Idealisering som vitenskapelig metode[rediger | rediger kilde]

Idealisering er en metode å drive forskning på der man antar ting om et fenomen som man vet ikke stemmer. Ofte ønsker man å beskrive et fenomen ved hjelp av en modell. Fenomenet blir lettere å løse eller forstå ved å idealisere noen av bestanddelene i fenomenet uten at det skader treffsikkerheten til modellen for bestemte formål.

Et av de, om ikke det aller første dokumenterte tilfelle, der denne metoden har blitt brukt er Galileo Galileis eksperimenter angående legemers frie fall. For å bevise (eller avkrefte) sin teori om at legemer faller like fort i vakuum, rullet han kuler nedover et skråplan. Å observere kuler rulle nedover et skråplan er på mange måter svært ulikt det å observere legemer falle i vakuum; kuler som faller ruller ofte ikke rundt, lyden er annerledes, kulen ender opp et annet sted, og tusen andre småting utgjør forskjeller som Galelei ikke kunne vite at ikke har noen effekt på modellen, men som han like vel antok at kunne sees bort fra.

Denne teknikken brukes i stor skala i mange vitenskaper. Et populært eksempel er i fysikkens beskrivelse av det konstante forholdet mellom temperatur, volum og trykk i gass, nærmere bestemt Boyles lov, som tar forbehold i at atomer i gassen ikke har masse og ikke utgjør noen kraft på hverandre bortsett fra når de kolliderer.

På samme måte er geometri helt avhengig av idealisering, i og med at de rette linjestykkene, perfekte sirklene, presise vinklene og så videre ikke eksisterer utenfor en platonsk idéverden, og overlever ikke engang reisen fra matematikerens hode til hans tegnebrett og langt mindre hele veien til det aktuelle problemet som skal løses.

En aristoteliker ville nok si at denne idealiseringa først og fremst øker avstanden mellom eksperimentet eller modellen som tar i bruk utstrakt idealisering. Selv om både Aristoteles og Galilei baserte sin forskning på erfaring, fikk Aristoteles sine erfaringer rett fra sanseerfaringene direkte knytta til problemet som skulle løses, mens Galileis stammet fra eksperimenter som ved første øyekast ikke nødvendigvis hadde noe med det aktuelle problemet å gjøre. Lovene og modellene han og andre idealiserende forskerne kommer fram til gjelder ikke eksisterende objekter og reelle fenomener i den fysiske verden, og det blir derfor nødvendig vis en viss feilkilde når man skal løse problemer og komme med prognoser om framtida.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Oversettelse fra http://en.wikipedia.org/wiki/Idealization