Hauksanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hauksanger
Hauksanger
Vitenskapelig(e)
navn
:
Curruca nisoria
Bechstein, 1792
Sylvia nisoria
Norsk(e) navn: hauksanger[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Sangerfamilien
Slekt: Curruca
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Norsk rødliste for arter: [3]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet

Habitat: buskrike åpne landskap
Utbredelse: hovedsakelig Øst-Europa og tempererte områder i Asia
Cuculus canorus canorus + Curruca nisoria

Hauksanger (Curruca nisoria) er en fugl i sangerfamilien.

Hauksangeren er en stor og kraftig bygd sanger, 15,5 til 17 cm lang med et vingespenn på 26–29 cm og en vekt på 28–32 gram. Oversiden er for det meste grå og undersiden er hvit. Nebbet er rett og spisset. Det gule øyet og formen på stjerten minner om en hauk, derav navnet. Den voksne hannen er mørkere grå på oversiden og har tydelig tverrvatring på undersiden. Hunnen er ikke så mørk på oversiden og svakt eller ufullstenig tverrvatret på undersiden. Ungfuglene har ikke gule øyne og mangler tverrvatring.

Hauksangeren lever i buskrike åpne landskap. Den hekker i store deler av østre Europa og tempererte områder i Asia. I Norge er den sjelden, mellom 10–100 hekkende par, de fleste rundt Oslofjorden. Den er trekkfugl og overvintrer i østlige Afrika.

Som de fleste sangere eter den insekter, men kan også ete bær og frukt.

Hauksangeren bygger et rede av gress, røtter, hår og strå i buskrike områder. Hunnen legger 3–7 egg.

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Hauksanger hekket i Norge tidligere svært sparsomt på et fåtall lokaliteter i ytre Oslofjord, fra Østfold til Telemark. Den norske hekkebestanden var en marginal randpopulasjon av den øst-europeiske bestanden, og har aldri vært stor (trolig 10–20 par på det meste). Arten ble første gang påvist hekkende i Norge i 1972 (Mølen, Vestfold). Hauksangeren er ikke funnet hekkende i Norge siden 2009. Arten var knyttet til kystnære tørre og varme buskrike områder med nype, slåpetorn og einer. Dette kunne gjerne være beitemarker med enkelte spredte trær som sangposter. Føden i hekkesesongen består hovedsakelig av insekter. Arten overvintrer i Øst-Afrika.

Bestand og bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være færre en 10 individer, og den ble da vurdert som i nedgang. Vurderingsperioden for hauksanger er 10 år (grunnet artens generasjonslengde på 3 år. Hauksangeren er anonym på hekkeplassen etter at sangperioden er over, og kan derfor være vanskelig å overvåke. Etter etableringen i Norge i 1972 ble den funnet hekkende i Østfold, Vestfold og Telemark. Hauksangerens kjerneområde i Norge var Mølen i Vestfold og Jomfruland og Stråholmen i Telemark. I perioden 2008–2011 ble det gjort 1–4 observasjoner i hekketiden i disse områdene, og i 2009 ble et par som viste hekkeatferd observert på Stråholmen. I tillegg ble en syngende hann observert på Hvaler i Østfold i 2010. I 2012 og 2013 ble det ikke dokumentert hauksangere i Norge i hekketiden. I 2014 gjorde man to funn (Jomfruland og Mølen), i 2015 ingen funn, i 2016 ett funn (Mølen) og i 2017 to funn (Mølen og Klåstadkilen, Vestfold). I perioden 2018–2020 er det ikke gjort funn i hekketiden. På bakgrunn av disse opplysningene er arten nå høyst sannsynlig forsvunnet som regelmessig reproduserende i Norge, men Artsdatabanken avventer inntil videre med å vurdere arten som regionalt utdødd RE. I Sverige er bestanden estimert til ca. 750 individer, og den har vist en nedgang på ca. 50 % de siste tre generasjoner. I Finland ble bestanden estimert til 400–1600 individer i 2011, og i nedgang. I Danmark etablerte hauksangeren seg på 1800-tallet og ble en vanlig hekkefugl, men forsvant mange steder utover på 1900-tallet. Det siste sikre hekkefunnet ble gjort i 1998, og arten regnes nå som regionalt utdødd RE. I Europa generelt har bestanden vist en markant nedgang (66 %) i perioden 1982–2017, men den har vært økende i perioden 2008–2017 (21 %, EBCC 2017).[3]

Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

De fleste av de tidligere kjente hekkeområdene i Norge er i verneområder som tilsynelatende er intakte. Bestanden i Norge har imidlertid aldri vært stor, noe som betyr at tilfeldige hendelser (som for eksempel predasjon eller ugunstige værforhold i hekkesesongen) kan påvirke bestandsutviklingen. Når bestandene i nabolandene også er i nedgang vil derfor utdøingssannsynligheten øke. SLU Artdatabanken (2020) påpeker at gjenvoksing av krattlandskap (for eksempel i forbindelse med opphørt beite fra husdyr) og rydding av kratt kan være potensielle negative påvirkningsfaktorer. BirdLife International (2020) peker også på mulige effekter av klimaendringer, og nedgang i bestander av tornskate (som den ofte hekker sammen med og drar nytte av i forbindelse med reirforsvar). Hauksangeren overvintrer på et begrenset område i Øst-Afrika. Man kan derfor tenke seg at endringer i klima og/eller habitater i trekk- eller overvintringsområdene kan påvirke arten. Konklusjon: Hauksanger (Curruca nisoria) vurderes til rødlistekategori kritisk truet CR, på bakgrunn av observasjoner.[3]

Utbredelse (land)[rediger | rediger kilde]

Arten finnes i: Afghanistan, Albania, Armenia, Østerrike, Aserbajdsjan, Bahrain, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kina, Kroatia, Kypros, Tsjekkia, Danmark, Djibouti, Egypt, Eritrea, Estland, Etiopia, Færøyene, Finland, De forente arabiske emirater, Georgia, Hellas, Iran, Irak, Israel, Italia, Jemen, Jordan, Kasakhstan, Kenya, Kuwait, Kirgisistan, Latvia, Libanon, Litauen, Moldova, Mongolia, Montenegro, Nord-Makedonia, Norge, Oman, Polen, Qatar, Romania, Russland, Saudi-Arabia, Serbia, Slovakia, Slovenia, Somalia, Storbritannia, Sør-Sudan, Sudan, Sverige, Sveits, Syria, Tadsjikistan, Tanzania, Tyrkia, Turkmenistan, Tyskland, Uganda, Ukraina, Ungarn og Usbekistan.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International. 2016. Curruca nisoria. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22716937A87716403. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22716937A87716403.en. Downloaded on 22 May 2018.
  3. ^ a b c «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 13. februar 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]