Paratuberkulose

Paratuberkulose, også kalt Johne's disease, er en kronisk tarm-infeksjon som kan angripe alle drøvtyggere.

Forekomst

Paratuberkulose er en framtredende sykdom på verdensbasis. Eksempelvis lider sauelandet Australia store tap på grunn av den og på Island har man brukt store ressurser i et forsøk på å utrydde den. I Norge har sykdommen vært utbredt blant geit i hele landet med unntak av Nord-Norge, med noen tilfeller hos storfe men få tilfeller hos sau. Dette er tolket som at bakteriestammen i Norge er av en type som sjelden smitter over artsgrensene, men denne oppfatningen har blitt utfordret av undersøkelser knyttet til prosjektet Friskere geiter. Sau som kommer i nær kontakt med geit kan smittes, også i Norge. Sammenlignet med internasjonale forhold beiter norske sauer mye i utmark. Hvis paratuberkulose sprer seg til norske sauer vil bruk av utmarksbeite kunne spre sykdommen til nye flokker. Paratuberkulose kan dermed ikke bare gå ut over sauens helse, men også føre til gjengroing av visse kulturlandskap og svekke mulighetene for å drive sauehold.

Årsak

Paratuberkulose forårsakes av bakterien Mycobacterium avium med underart paratuberculosis (tidligere kalt 'M. johnei'). Denne forekommer i flere stammer som hver kan foretrekke bestemte drøvtyggerarter, men også smitte mellom arter i varierende grad. Bakterien når fordøyelsessystemet ved at dyret får i seg fôr eller vann som er forurenset med smittede dyrs avføring. Dyret kan også ha smitten fra fødselen av.

Symptom

Sykdommen kommer snikende og er vanskelig å oppdage. Symptomer hos sau og geit er at dyret skranter til tross for god matlyst og det vil etterhvert utvikle blodmangel og en hevelse under kjeven. Avføringen vil ikke lenger ha den vanlige pelletsformen, men diaré er uvanlig. Hos storfe er derimot diaré et viktig symptom, sammen med hevelsen under kjeven.

Diagnosen stilles ved hjelp av blodprøver og komplisert og langvarig dyrking av bakteriekulturer, så dyret kan gå smittefarlig lenge før diagnosen stilles. Noen bakteriestammer lar seg ikke dyrke i laboratorium og det kan gå i bølger om dyret skiller ut bakterier eller ikke. Det er derfor svært vanskelig å gi et dyr en sikker friskmelding. En viss tid ut i sykdomsforløpet vil en obduksjon gi en sikker bekreftelse på paratuberkulose. For sau tar det minst to år før veggen i tynntarmen blir tykkere, gyllengul og noen ganger ruglete. Dette ser man spesielt ved overgangen til tykktarmen. Dette sammenfaller med når sauen viser ytre symptomer.

Behandling

Det finnes i dag ingen behandling for sykdommen og smittede dyr bør destrueres umiddelbart.

Forebygging

Det viktigste tiltaket for å unngå spredning av bakterien er å unngå flytting av livdyr mellom geografiske områder. Import av dyr fra land som har sykdommen er spesielt risikabelt. I områder med smitte må man til med velorganiserte og langvarige saneringsopplegg for å lykkes. Et eksempel på slike opplegg er det norske prosjektet Friskere geiter. I land med utbredt paratuberkulose holdes sykdommen til en viss grad i sjakk med vaksinering, men erfaring viser at vaksineprogrammer ikke er en farbar vei for å utrydde paratuberkulose i et område. Som for de fleste andre sykdommer er underfôrete sauer spesielt utsatt for sykdommen.

Risiko hos mennesker

Det er kliniske likheter mellom Johne's sykdom og Crohn´s sykdom hos mennesker. Det har vært gjort undersøkelser hvor man har funnet større mengder MAP hos pasienter med Mb Crohn enn hos den øvrige befolkningen, men har også vært gjort undersøkelser som ikke finner like klare sammenhenger mellom MAP (Mycobacterium avium paratuberculosis) og Crohns sykdom. MAP blir gjerne også funnet i de betente områdene i tarmen, noe som styrker denne teorien. Dette er et felt som har blitt tatt opp igjen de senere årene for å prøve å løse Mb Crohns gåten.