Pyreneersteinbukk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pyreneersteinbukk
Voksen sørøstspansk bukk, C. p. hispanica
Voksen sørøstspansk bukk, C. p. hispanica
Vitenskapelig(e)
navn
:
Capra pyrenaica
Schinz, 1838
Norsk(e) navn: pyreneersteinbukk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Slekt: geiter
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig
Herrero et al. (2020)[1]

Habitat: terrestrisk, fjellstrøk
Utbredelse: Den iberiske halvøya
Utbredelseskart for pyreneersteinbukk

Pyreneersteinbukk (Capra pyrenaica) er en art i slekten geiter (Capra), som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten består som to nålevende og to utdødde underarter med naturlig utbredelse på Den iberiske halvøya, men de to nålevende underartene er kun naturlig utbredt i Spania. Tidligere var imidlertid utbredelsen større og inkluderte både fjellrike deler av Portugal, Andorra og de sørligste fjellene i Frankrike.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Voksen sørøstspansk geit
Voksen vestspansk bukk

Det er utpreget kjønnsdimorfisme mellom kjønnene. Den vestspanske underarten har en kroppslengde på cirka 108–155 cm, mens geitene måler 97–130 cm. I tillegg kommer en kort hale på cirka 10–15 cm. Bukkens skulderhøyde er cirka 65–89 cm, og geitas cirka 65–76 cm. Bukken veier typisk 85–120 kg og geita cirka 31–41 kg. Bukkens horn måler typisk 42–101 cm, mens geitas måler kun cirka 13–29 cm.[2] Hos den sørøstspansk underarten er bukken noe kortere (typisk 90–140 cm) og ganske mye lettere (typisk 35–80 kg), men eller er målene ganske identisk. Geita har identiske mål med den vestspanske underarten.[2]

De vestspanske bukkene er større og har mer lyreformede horn enn de sørøstspanske. Pelsen er gråaktisk blekbrun på siden av halsen og langs flankene til opp på ryggen. Haken, framhalsen, brystet og nedre del av flankene, inkludert fremre og bakre ekstremiteter, er sort. De samme er pelsen i nakken til ned på fremre del av ryggen og i ei smal dorsalstripe langs ryggraden til halen. Den bærer også et kort, sort hakeskjegg. Geita er mer ensfarget gulbrun med lysere gråhvit på framhalsen. Ungdyrene ligner geita. De sørøstspanske bukkene ligner de vestspanske, men har kun et beskjedent innhold av sort langs nedre del av flankene og på framsiden av ekstremitetene. De har også noe mindre prominent hakeskjegg. Geita ligner den vestspanske, men er mer rødlig brun i fargen.[2]

Vestspansk steinbukk finnes i spredte populasjoner i fjellstrøk i det nordlige og vestlige Spania, blant annet i Sierra de Gredos og Baturcas. Underarten er også reintrodusert til Peneda-Gerês nasjonalpark i Portugal. Bestanden er ganske tallrik og teller trolig omkring 15 000–20 000 individer.[2]

Sørøstspansk steinbukk finnes i spredte populasjoner i spanske fjellregioner langs Middelhavet og de sørlige og østre fjellene i Spania. Bestanden er tallrik og teller omkring 30 000–35 000 individer.[2]

Et nytt estimat av García-González et al. (2020) anslår imidlertid den totale bestanden av pyreneersteinbukk til mer enn 100 000 individer,[3] fordelt i mer en 20 populasjoner, som smelter sammen i en svært dynamisk situasjon.[4][3]

Geiter og ungdyr danner separate grupper fra bukkene utfor paringstiden, og bukkene på sin side lever enten i små ungkarsgrupper (yngre bukker) eller solitært (eldre bukker. I paringstiden, som er i tidsrommet novemberdesember, kommer geiter og bukker sammen, mens ungdyrene danner egne midlertidige flokker og holder seg unna voksne dyr i brunst. Bukkene kjemper om retten til å formere seg, men det er stort sett bare de eldste bukkene (fra cirka fem år gamle og oppover) som får paret seg. Etter paringstiden blir geitene igjen forent med ungdyrene.[2] Drektighetstiden utgjør normalt 161–168 dager, hvoretter geita føder 1–2 kje. Kjeingen skjer solitært på en bortgjemt plass, ofte gjemt under en busk eller lignende steder, hovedsaklig midt i mai.[2]

Habitatet består av steiner og fjellformasjoner i kombinasjon med kratt og gressganger i høyder omkring 500–3 000 moh. Arten eter i hovedsak skudd og friske blader fra steineik (Quercus ilex), men dyra sper på kostholdet gjennom sesongen med ulike sorter gress, urter, ulike frukter og mye annet spiselig. I så måte er fiken (Ficus) og frukt fra johannesbrødtre (Ceratonia siliqua) populært. Som geiter flest er arten en ypperlig klatrer, som også kan ta seg opp i greinverkettrær for å komme til den mest næringsrike føden.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[2]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herrero, J., Acevedo, P., Arnal, M.C., Fernández de Luco, D., Fonseca, C., García-González, R., Pérez, J.M. & Sourp, E. 2020. Capra pyrenaica. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T3798A170192604. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T3798A170192604.en. Downloaded on 11 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 344–347. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b García-González, R., Herrero, J., Acevedo, P., Arnal, M.C. and Fernández de Luco, D. 2020. Iberian wild goat Capra pyrenaica. In: Klaus Hackländer & Frank E. Zachos (ed.), Handbook of European Mammals, Springer Verlag, Berlin (in press).
  4. ^ Pérez, J. M., Granados, J. E., Soriguer, R. C., Fandos, P., Márquez, P. and Crampe, J. P. 2002. Distribution, status and conservation problems of the Spanish ibex, Capra pyrenaica (Mammalia: Artiodactyla). Mammal Review 32: 26-39.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]