Skruegeit
| Skruegeit | |||
|---|---|---|---|
 Bukharaskruegeitebukk
C. f. heptneri | |||
| Nomenklatur | |||
| Capra falconeri (Wagner, 1839) | |||
| Populærnavn | |||
| skruegeit, markhor | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | pattedyr | ||
| Orden | klovdyr | ||
| Familie | kvegfamilien | ||
| Slekt | geiter | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, fjellstrøk | ||
| Utbredelse: | Sentral-Asia | ||
 | |||
Skruegeit (Capra falconeri) kalles også markhor og er en art i slekten geiter (Capra), som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er knyttet til steinet grunn og fjellformasjoner og karakteriseres av at begge kjønn bærer skrudde horn og hakeskjegg. Den består som tre underarter, hvorav to med varianter. Som art er skruegeit ifølge IUCNs rødliste nær truet,[1] men bestanden har av sikkerhetsårsaker ikke blitt oppdatert siden 2015. Totalantallet har imidlertid vært økende.[1] Skruegeit regnes som én av to progenitorer til tamgeit (C. hircus).
Biologi[rediger | rediger kilde]
Skruegeiter lever i tørre fjellrike og alpine områder. Dette inkluderer normalt fjell- og steppeørken og bratte fjellskråninger, der fjellformasjonene består av store steiner, klipper og dype revner. Dette er typisk er områder som det er lett og raskt å gjemme seg for predatorer.[2] Dyra finnes som regel ikke over tregrensen. Geitene danner grupper på opp til ni dyr, inkludert avkommet. Bukkene lever stort sett solitært, utenom i brunsten. Paringene skjer på vinteren og kjeingen skjer som regel i tidsrommet april–juni. Geita går drektig i 135–170 dager og føder normalt 1–2 og bare sjelden tre killinger, som normalt avvennes gradvis rundt 5–6 måneder gamle. Arten jaktes på av ulv, snøleopard, gaupe og kongeørn, som spesielt tar kje. Forventet levetid ligger rundt 12 år.[2]
Skruegeit har tydelig kjønnspreg, i det bukkene blir betydelig større enn geitene. Artens fysiske mål og eksteriør varierer mellom underartene, og i noen grad også mellom varianter av samme underart. Kroppslengden utgjør normalt cirka 132–186 cm, avhengig av kjønn og underart.[2]
C. f. falconeri (med var. cashmirensis)[rediger | rediger kilde]
Nominatformen (C. f. falconeri) kalles også astorskruegeit og er sterkt truet av utryddelse. Dette er den fysisk største av de tre underartene. En lokal variant av denne underarten kalles kasjmirskruegeit (var. cashmirensis). De to variantene skiller seg gjennom ulik utbredelse og ulikt utformede horn, men er ellers ganske like fysisk. Underarten har i snitt størst kroppslengde og en skulderhøyde rundt 65–107 cm, avhengig av kjønn. I tillegg kommer en kort hale med cirka 8–20 cm. Bukkene veier typisk 91–102 kg og har skrudde horn som måler omkring 80–160 cm. Astorgeitebukkens horn skrur lite og vokser først rett opp og så bredt utover til sidene (U-formede). Kasjmirskruegeitebukken horn skrur mer og vokser skrått rett oppover som en bred V. Geita er ganske lik blant de to variantene og veier typisk rundt 45–50 kg og har skrudde horn som er formet som bukkenes, men som måler kun opp mot cirka 36 cm.[2] Vinterpelsen har lang og grov ragg, men svært lite underull. Hannene utvikler lang gulbeige man som vokser fra haken, kinnene, nakken og skuldrene og nedover fronten til i bakkant av de fremre ekstremitetene. Kinnskjegget blir sort under haken. Pelshårene på kroppen hos bukkene er sorte i tuppene (grislet), mens grunnfargen er gråbeige. Sommerpelsen er mer beige. Geitas kroppsfarge er mer rødlige beige og mangler grisling på dekkhårene. Hun bærer et kort, nesten sort hakeskjegg.[2]
Astorskruegeit og kasjmirskruegeit hører naturlig hjemme i Afghanistan, Pakistan og India. Astorskruegeit er utbredt i skråningene til Nanga Parbat og langs begge breddene av elven Indus og dens bielver, blant dem elvene Gilgit, Astor og Hunza (elv)1Hunza, oppstrøms fra Jalkot til Tungas nær Skardu nedstrøms, i Gilgit-regionen i Nord-Pakistan. Kasjmirskruegeit er utbredt i Laghman-provinsen og i områdene rundt elva Bashgul i Afghanistan. I Pakistan er den utbredt langs elva Kunar i Chitral-distriket. I India er den utbredt Shamsberi, Kaj-i-Nag og Pir Panjal.
Habitatet ligger i bratte fjellskråninger i nedre og mellomstore høyer med temperert barskog og tilstøtende alpine enger. Bestanden ble i 2011 vurdert til omkring 3 000 individer.[2]
C. f. heptneri[rediger | rediger kilde]
Bukharaskruegeit (C. f. heptneri) er kritisk truet av utryddelse og den mellomste underarten i størrelse. Den er noe kortere kortere (bukkene måler omkring 150 cm i snitt) i kroppslengde enn nominatformen, men har en tilsvarende lang hale. Skulderhøyden utgjør normal 86–90 cm blant bukkene, mens vekten ligger rundt 80–90 kg. Bukkens horn er kortere og måler typisk 75–82 cm, men de skrur mer og V-formen er noe trangere enn for kasjmirskruegeita. Geitas horn ligner bukkens og kan måle opp mot 38 cm.[2] Vinterpelsen er mørkere enn hos nominatformen og manen stopper nederst på brystet og er ikke like utpreget. Grunnfargen er mørkere og mer grå enn hos nominatformen, mens sommerpelsen er mer beige. Geitas kroppsfarge er mer rødbrun og mangler grisling på dekkhårene. Hun bærer et kort hakeskjegg.[2]
Bukharaskruegeit hører naturlig hjemme i Afghanistan, Tadsjikistan og Usbekistan. I dag finnes den kun i to eller tre spredte populasjoner i Kugitangfjellene, i grensestrøkene mellom Turkmenistan og Usbekistan, i et område mellom elvene Pyandsj og Vakhsj i Tadsjikistan, og i den nordvestre delen av Darwashalvøya i Afghanistan, nær grensen mot Tadsjikistan.[2]
Habitatet ligger i tørre områder med steppefjell og regioner med lite uberegnelig nedbør, stort sett fra 600 og opp til 3 600 moh i Himalaya, der det vokser krattskog med einer og bjørk og finnes klipper, men ikke dyp snø. Bestanden ble på 1990-tallet vurdert til omkring 700 individer.[2] Senere undersøkelser (i perioden 2011–2013) antyder imidlertid at bestanden trolig teller omkring 1 680 individer totalt.[1]
C. f. megaceros (med var. jerdoni)[rediger | rediger kilde]
Kabulskruegeit (C. f. megaceros) er sterkt truet av utryddelse og den minste av underartene. Den inkluderer også suleimanskruegeit (var. jerdoni), som skiller seg gjennom ulik utbredelse og formen på horna. Bukkene har en gjennomsnittlig kroppslengde på 132 cm og en skulderhøyde på cirka 89–91 cm. Halens mål er like de andre underartene, men bukkenes vekt er i snitt kun cirka 68 kg. Geita veier typisk 32–50 kg. Bukkene har imidlertid formidable horn, som i lengde tilsvarer nominatformens. Kabulskruegeitebukkens horn er V-formede og minner om bukharaskruegeitebukkens, men de skrur mer og er generelt mørkere. Suleimanskruegeitebukkens horn vokser rettest av alle variantene og skrur også mest. Hora er tilnærmet perfekt rette. Geitene har horn som vokser i en bred V og kun måler 15–18 cm.[2] Vinterpelsen minner om nominatformens, men har mer innslag av sølv langs sidene. Bukkene utvikler ikke man, men hakeskjegget er sort og meget rikelig. Geitas kroppsfarge er mer rødlig blakk og mangler grisling på dekkhårene. Hun bærer et kort, sort hakeskjegg.[2]
Kabulskruegeit og suleimanskruegeit hører naturlig hjemme i Afghanistan og Pakistan. Varianten kabulskruegeit finnes kun i områdene Kabul Gorge og Kohe Safi i Kapissa-provinsen, samt i noen små isolerte lommer mellom disse. I 1987 fantes varianten også i områder nær Mardan og Sheikh Buddin i Safed Koh-fjellene, samt muligvis også mellom Pezu og elva Gumal. Varianten suleimanskruegeit finnes kun i Pakistan, sør for elva Gumal og hovedsakelig i Suleimanfjellene og Torgharhøydene i Toba-Krakarmassivet i Zhob-distriktet, samt i Takatuhøydene i Quetta-distriktet.[2]
Habitatet ligger stort sett under 3 000 moh og består i hovedsak av fjellørken med spredt tilgang på gress, urter og krattvekster. Bestanden ble er vurdert til færre enn 2 000 individer i Pakistan og kanskje så få som 50–80 individer i Afghanistan.[2] En nyere undersøkelse antydet i 2011 at det bestanden i Pakistan trolig var på 2 829 individer, men antallet av C. f. jerdoni i Afghanistan er fortsatt høyst uavklart.[1]
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[2]
- Caprini, sauer og geiter
- Capra, geiter
- C. falconeri, skruegeit
- C. f. falconeri (nominatformen), astorskruegeit inkluderer kasjmirskruegeit (var. cashmirensis)
- C. f. heptneri, bukharaskruegeit
- C. f. megaceros, kabulskruegeit inkluderer suleimanskruegeit (var. jerdoni)
- C. caucasica, kubantur
- C. cylindricornis, dagestantur
- C. walie, etiopisk steinbukk
- C. nubiana, nubisk steinbukk
- C. ibex, alpesteinbukk
- C. sibirica, sibirsteinbukk
- C. pyrenaica, pyreneersteinbukk
- C. aegagrus, besoargeit
- C. hircus, geit
- C. falconeri, skruegeit
- Capra, geiter
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Michel, S. & Rosen Michel, T. 2015. Capra falconeri (errata version published in 2016). The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T3787A97218336. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T3787A82028427.en. Downloaded on 09 October 2020.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 320–325. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Skruegeit i Encyclopedia of Life
- (en) Skruegeit i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Skruegeit hos Fossilworks
- (en) Skruegeit hos ITIS
- (en) Skruegeit hos NCBI
- (en) Kategori:Capra falconeri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Capra falconeri – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Capra falconeri – detaljert informasjon på Wikispecies
