Runebomma fra Velfjord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ramma er best bevart.
Skisse av trommeskinnet fra runebommen fra Velfjord

Runebomma fra Velfjord er en samisk sjamantromme som ble funnet i Henrikdalen, en sidedal til Lomsdalen i Brønnøy kommune i 1969.[1][2][3] Den siste kjente eieren var Nils Johan Johannessen Vesterfjell (1819-1871). Runebomme er et sentralt instrument i samisk religion; den brukes av noaidien til å hensette seg i transe, og av noaidien eller husfaren til å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder.

Da den ble funnet var ramma intakt, men skinnet bare bevart i rester. Også denne runebommen er en rammetromme, formet som en oval med største mål 30 x 24 cm. Skjøten var sydd med senetråd, og rundt den øvre kanten er det små hull til feste av skinnet. Av skinnet var det kun tre små biter igjen, men mange av senetrådene som hadde festet skinnet til ramma, hadde overlevd.[4] Tromma ble funnet av Herlaug Vonheim (1917–2012) og Arvid Sveli i august 1969.[5] Opptakten til leteaksjonen var at Kristine Andersen Vesterfjell i 1965 hadde fortalt til museumsmannen Harald Strøm at hun i 1929 hadde sett en runebomme under en stein i Henriksdalen.

Runebommen oppbevares i dag på Velfjord bygdemuseum. Daværende museumsbestyrer, Herlaug Vonheim, identifiserte Nils Johan Johannessen Vesterfjell (1819-1871) som den siste aktive eieren og brukeren av runebommen. Vonheim antydet at Vesterfjell kanskje gjemte runebommen i Henriksdalen på sin siste vandring gjennom landskapet.[2] Kildene forteller at eieren vanligvis fraktet tromma med seg, eventuelt gjemte den bort på et tørt sted i nærheten av gammeplassen.

Nils Johan Johannessen Vesterfjell var farfar til Nils Andersen Vesterfjell (1881-1972) og oldefar til Kristine Andersen Vesterfjell (1910-1987). Disse to ga, under en samtale med Harald Strøm i 1965, en skisseaktig beskrivelse av trommeskinnets motiver, og bruken av tromma. Tvers over skinnet skal det ha gått ei «himmelbru» som også delte de øvrige motivene i to grupper. På den lyse/gode siden fantes motiver som mennesker, rein og gammen; på den mørke/onde siden fantes motiver som kirke og gravhaug. Til spådommen ble trommen brukt sammen med en terning av bein eller en ring av metall. Hammeren ble slått mot trommeskinnet, og visernes bevegelser ble tolket som varsler om lykke eller ulykke. Dersom terningen snurret rundt seg selv, ble det tolket som det verst mulige varsel om ulykke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Del av samisk runebomme. Velfjord 1969; digitaltmuseum.no
  2. ^ a b Herlaug Vonheim. «Runebommen fra Velfjord». I: Årbok for Helgeland 1988. Opptrykt i Ottar nr 4, 1997
  3. ^ Tone Hoholm «Gievrie, den samiske spåtromma». I: Fra fjord til fjell, årbok Velfjord historielag 2011
  4. ^ Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
  5. ^ Arvid Sveli (1975). Til Åbjøras kilder gjennom villmark i Sør-Helgeland. Oslo: Gyldendal. s. 80-87. ISBN 8205082901.