Orrfugl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Orrfugl
Orrhane
Orrhane
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lyrurus tetrix
Linnaeus, 1758
Tetrao tetrix
Norsk(e) navn: orrfugl,
skogsfugl
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Hønsefugler
Familie: Fasanfamilien
Tribus: Skoghøns
Slekt: Lyrurus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, bar- og løvskog, stepper
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for orrfugl

Orrfugl (Lyrurus tetrix) er en art av skoghøns (Tetraonini) i fasanfamilien (Phasianidae), som er en av flere familier i ordenen med hønsefugler (Galliformes). Hannen kalles orrhane eller orre, hunnen orrhøne og avkommet kylling. Orrfugl inngår i det folkelige begrepet skogsfugl, som også omfatter storfugl (Tetrao urogallus) og jerpe (Bonasa bonasia) og er derved et samlebegrep om store villfugler som ikke er rovfugler.

Orrfugl har en livskraftig global status.[1]. Det er en jaktbar art i Norge, der det årlig felles omkring 23 000 fugler (snitt av siste tiårsperiode) ifølge SSB. De tre fylkene der det felles flest fugler er, i rekkefølge, Hedmark, Nord-Trøndelag og Buskerud. Et tilsvarende antall felles også hvert år i Sverige, mens det i Finland felles 54 000–171 000 hvert år.[2] Orrhaner er i en viss utstrekning utsatt for troféjakt, men ikke i samme grad som storfugl. Mang en taksidermist har imidlertid stoppet ut orrhaner.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Orrhøne

Orrhanen blir omkring 60 cm og veier typisk 1 100–1 250 g, men individer opp mot 2 300 g har blitt registrert. Orrhøna blir omkring 45 cm og veier typisk 750–1 100 g. Orrfugl viser altså kjønnsdimorfisme, i det kjønnene har svært ulik fjærdrakt og hannen blir tydelig større enn hunnen.[2]

Orrhanen er tilnærmet svart med blålige eller blåfiolette fjær på halsen og brystet (varierer med underarten) og rød øyeflekk over øynene. Stjerten er lyreformet og stussen hvit på undersiden. Når han reiser styven er han hvit i baken. Høna er brunspraglete, noe mørkere på oversiden og lysere (større innslag av hvitt) i buken og nedover lemmene. Stjerten er dessuten relativt kort. De sju underartene varierer noe i både størrelse og utfarging, men mangler distinkte forskjeller. Den britiske underarten (britannicus) har minst innslag av hvitt på vingene, er mørkest og minst fysisk. Underarten viridanus har grønnskjær i brystet og mest hvitt på vingene og[2]

Orrfugl er nært beslektet med kaukasusorrfugl (L. mlokosiewiczi) og disse to artene blir av og til plassert i slekten Tetrao. Hybridisering med storfugl (T. urogallus) er vanlig, også med lirype (Lagopus lagopus), og av og til også med fjellrype (L. mutus) og jerpe (B. bonasia).[2]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Orrfugl har omtrent samme utbredelse som storfugl, fra Fennoskandia og østover gjennom Russland og Sibir til Amurland, Heilongjiang i Kina og det nordøstligste Nord-Korea. Utbredelsen er dessuten bredere i Skottland, og den strekker seg over grensen til det nordligste England og Wales. Tyskland har en begrenset populasjon i nord og sentralt. Arten er dessuten utbredt i Alperegionen og i noen spredte populasjoner i det nordlige gamle Øst-Europa.[2]

I Europa ble hekkebestanden i 2004 estimert til omkring 2,5–3,2 millioner par av BirdLife International, noe som tilsvarer cirka 7,5–9,6 millioner individer.[1] I Danmark døde orrfuglen ut midt på 1990-tallet, fra en bestand på 2 500 individer i 1964. Den norske bestanden teller trolig omkring 500 000 fugler, den svenske cirka 300 000 og den finske omkring 900 000. Populasjonen i Fennoskandia har imidlertid lenge hatt en negativ trend, så antallene er egentlig ganske usikrere. Den globale bestanden teller trolig 15–40 millioner individer.[2]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Orrfugl er oftest å finne i overgangssonene mellom skog og mer åpent terreng (stepper), men arten fins i mange ulike typer habitater. Der det er storfugl holder gjerne orrfuglene til noe høyere i terrenget. I Alpene opp mot 2 000 moh, i Tien Shan opp mot 3 000 moh. I Fennoskandia er orrfugl vanlig i både løv- og barskog, gjerne med myrer og hogstfelt og på heier ved kysten.[2]

Underarter[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet sju underarter av orrfugl, men HBW Alive antyder at noen av dem trolig er overgangsformer. Inndelingen og utbredelsen følger HBW Alive.[2]

Rasen tschusii blir av og til inkludert i viridanus, men er trolig en overgangsform. Rasen baikalensis blir av og til inkludert i ussuriensis. Den foreslåtte rasen fedjuschini (fra det nordvestre og nordlige Ukraina) er inkludert i nominatformen. HBW Alive antyder at revisjon av underartene er nødvendig.[2]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Orrfugler er i hovedsak standfugler, men i de nordligste utbredelsesområdene kan fuglene gjøre trekk på flere hundre kilometer mot sør, der tilgangen på mat er mer stabil. Når orrfuglene trekker samler de seg i store flokker, som typisk sterkt domineres av antallet hunner. I Norge finnes arten gjennom hele året.[2]

Orrfugl eter av både løvtrær og bartrær, særlig rakler og knopper av bjørk, skudd, blader, barnåler, kongler, bær av forskjellige lyngarter og noe insekter. Lenger sør er busker (Calluna, Rhododendron, Vaccinium) og gress også en viktig næringskilde. Det daglige næringsinntaket utgjør normalt cirka 100–120 g tørrstoff.

Orrhaneleik[rediger | rediger kilde]

Orrfugl er svært vár bevegelser, så skal man overvære en orrhaneleik må man ligge stille. Fuglene støkkes også av lyder, og dårlig (regn og vind) vær legger gjerne en demper på leiken.

Spillet starter i alt tidlig i mars og kan pågå like til Sankthans. Leiken kalles orrhaneleik og er en opptakt til hekkingen. Hannene samles på faste spillplasser, som brukes fra år til år. Dette kan være myrer, islagte vann og andre åpne steder (men aldri lang fra skog). Hannen stiller seg i oppreist stilling og med utspilt stjert spiller med boblende kutring og langtrekkende sjoing «tsjoo-yysch». Hunnene er mer kaklende; «kakakakakeeæ». Mest intens er leiken under den såkalte høneuka, da orrhønene besøker leiken. Denne faller (merkelig nok) ofte sammen med blomstringen til myrull (Eriophorum), som oftest omkring 22. juni–5. juli (tidligst i sør, opp til ei uke senere i nord og på det indre Østlandet).[2]

Det kan samle seg et anselig antall hanner på leiken, men den er ikke like fysisk som tiurleiken. Det er svært sjelden at fuglene skader seg. Leik med opp mot 200 orrhaner har blitt registrert, men sånne antall på leiken er nok høyst uvanlig. Selve paringen finner sted i sentrum av spillplassen, der de eldste hannene regjerer. Som oftest er det også de eldste som står for paringen. Høna legger normalt 8–10 egg i mai–juni. Redet ligger direkte på bakken og inkubasjonstiden er normalt 23–28 dager. Ungene flyr etter 10–14 dager. Hanner er fullt utvokste da de er tre år gamle, hunner når de er to.[2]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International. 2015. Lyrurus tetrix. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22679480A85058283.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l de Juana, E., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Black Grouse (Lyrurus tetrix). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]