Alkoholforbudet på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bryggerikjelen ved det nå nedlagte Restorffs Bryggjarí i Tórshavn i 2006.

Alkoholforbudet på Færøyene varte fra 1907 til 1992. Fra 1907 innførte man et totalforbud mot all omsetning, produksjon og servering av alkohol. Lovverket ble myket opp i flere trinn før man opphevet det generelle forbudet i 1992.

I motsetning til alle andre land som innførte et slikt forbud (jamfør forbudstiden), opprettholdt Færøyene dette svært lenge, noe som gjorde at Færøyene skilte seg ut fra resten av Danmark. Den mest brukte argumentasjonen for et slikt forbud var at alkoholisme førte til store sosiale problemer på øyene.[1] Særlig religiøse krefter på øyene var for å begrense tilgangen til alkohol. Fra 1928 var det lov å importere til privat bruk fra Danmark, forøvrig med restriksjoner i form av rasjonering. Dette førte til en bivirkning hvor den alkoholnytende delen av befolkningen heller bestilte større partier brennevin, i stedet for øl, for å spare utgifter over tid.

Ved opphevelsen av det generelle forbudet i 1992, opprettet man de statskontrollerte utsalgene Rúsdrekkasøla Landsins etter mønster fra Vinmonopolet, Systembolaget og Alko (men som ikke eksisterer i Danmark). Per i dag er det seks slike utsalg på øyene. Produkter som kan kjøpes i dagligvarebutikker i det øvrige Norden kan på Færøyene kun kjøpes ved disse utsalgene. I 1994 var det gjennomsnittlige alkoholkonsumet per færøying om lag halvparten av en danskes.[2] Færøyene omtales ofte spøkefullt som «det tørreste landet i Europa».

Før forbudet[rediger | rediger kilde]

Jóannes Patursson.
Tórshavn i 1890-årene.

Det var en vanlig oppfatning særlig blant religiøse på Færøyene i 1890-årene at alkoholmisbruk var svært utbredt, og at dette var grunnen til mange sosiale problemer på øyene.[1] Avholdsbevegelsen vokste seg stadig større, med mål om å lovfeste en begrensning av alkoholomsetningen, mens totalavholdsbevegelsen ønsket et fullstendig forbud. Avholdsbevegelsen beskrev sitt eget arbeid som et ledd i arbeidet med å «sivilisere» færøyingene.[3]

I 1905 hadde de færøyske avholdsforeningene skaffet 5 600 underskrifter for å avgrense alkoholsalget. Sjelden har en sak fått så stor støtte blant det færøyske folket, ettersom dette var 65 prosent av de som var 20 år. Lagtinget vedtok i 1905 en uttalelse om at alkoholsalget burde avgrenses. En av hovedpersonene bak vedtaket var avholdsmannen Oliver Effersøe fra Sambandsflokkurin.

En av de viktigste politikerne på Færøyene på den tiden, Jóannes Patursson fra Sjálvstýrisflokkurin, hadde et mer liberalt syn på alkoholomsetningen. I Folketinget hadde han ikke gjort noe for å få Lagtingets vedtak videre vedtatt, og som lagtingsmedlem talte han midt imot forslaget om avgrensning. Den kjente kongsbonden kom dermed i konflikt med både Lagtinget og flertallet i folket. I Sjálvstýrisflokkurins partiavis Tingakrossur hånet han underskiftskampanjen fra avholdsbevegelsen, uttalte at Rigsdagen neppe ville vedta forslaget, og at han ville «la kaggene rulle hjem til Færøyene med god samvittighet».[3] Uttalelsen var av en slik karakter at den i dag ville blitt kalt et politisk selvmord. Patursson ble gjenstand for harselas fra sine meningsmotstandere, og disse satte Brændevinspartiet, eller Brennivínsflokkurin, opp imot Ædruelighedspartiet. Patursson representerte da Brændevinspartiet, og det ble sagt at han lagde veldig bra hjemmebrent.[1]

Forbudet innføres[rediger | rediger kilde]

Ettersom Patursson ikke ville gjøre noe med saken i Folketinget, valgte avholdsforeningene og Rasmus Christoffer Effersøe å dra til København med sine 5 600 underskrifter. Patursson hadde rett i at de danske politikerne ikke støttet lovforslaget, da de syntes det var noe ufritt over, i en liberal tid, å nekte folk å få seg akevitt eller en øl.[4] For dansker, som anså en øl og et glass akevitt for å være en del av det sosiale samværet mellom folk, var et forbud helt uhørt. Det var fordi at saken dreide seg om Færøyene alene, og at presset var såpass stort, at avgrensningen av alkoholomsetningen på Færøyene ble vedtatt med lov i Rigsdagen.[4]

Folkeavstemning[rediger | rediger kilde]

For å lytte til meningene fra hele folket, ble det utlyst en folkeavstemning i 1907. Alle som var 25 år eller eldre kunne stemme, og det var det første valget på Færøyene der kvinner hadde stemmerett. Da resultatet kom, viste det seg at bare 137 av de som stemte var for salg av alkohol, mens et overveldende flertall på 3 558 (96 prosent) var imot:[5]

Stemmer Andel (%)
For salg 137 3,8
Imot salg 3 558 96,2
Totalt 3 695 100,0

Det er lett å se sammenhengen mellom Jóannes Paturssons fall som folketingsmedlem og hans standpunkt til alkohol og avholdsbevegelsen. Alkoholsaken fikk stor betydning i valgkampen til Folketinget, som Patursson tapte mot Oliver Effersøe i 1906. Foran lagtingsvalget 1906 lanserte Patursson sin plan for hvordan Færøyene skulle bli en selvstendig stat, men alkoholsaken veide tungt, og trakk oppslutningen ned til at Sjálvstýrisflokkurin endte opp med 8 av 20 mandater.

For mange var folkeavstemningen et vendepunkt, og en stor parade med gutter og jenter med flagg og sang ble arrangert av avholdsbevegelsen i Tórshavn. Dimmalætting mente at folk nå ville begrense sitt alkoholforbruk, mens Tingakrossur hevdet at mannfolkene ville komme fra alle hjørner av øyriket og samles der hvor det var mulig å kjøpe brennevin, slik at de kunne sikre seg litt av de siste dråpene. De fleste av lagrene i Tórshavn ble tømt med en gang. Lenge var det menn som solgte svart til de som trengte brennevin da julen kom.

Etter forbudet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rúsdrekkasøla Landsins

Da man opphevet forbudet i 1992, opprettet man de statskontrollerte utsalgene Rúsdrekkasøla Landsins etter mønster fra Vinmonopolet, Alko og Systembolaget. Et slikt monopol eksisterer ikke i Danmark. I dag er det seks slike monopolutsalg på øyene. Produkter som kan kjøpes i dagligvarebutikker i det øvrige Norden, kan på Færøyene kun kjøpes ved disse utsalgene. Det ene unntaket er det lyse ølet, «ljóst pilsnar», med knapt 2,8 volumprosent alkohol.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Hansen og Joensen, s. 188
  2. ^ «Færøerne – sundhedsforhold». Den Store Danske Encyklopædi. 
  3. ^ a b Hansen og Joensen, s. 187
  4. ^ a b Hansen og Joensen, s. 189
  5. ^ Hansen og Joensen, s. 192

Litteratur[rediger | rediger kilde]