Fredegund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
FredegundI
Dronning av Soissons (Neustria)
Fredegund
Kilperik og Fredegund
Fødtca. 545
Død8. desember 597
EktefelleKilperik I
BarnRigunth
Samson
Dagobert
Klodebert
Teoderik
Klotar

Fredegund (eller Fredegunda; latin: Fredegundis; fransk: Frédégonde;[1] født ca. 545, død 8. desember 597) var dronning av Kilperik I (539–584), frankisk konge av Soissons (eller Neustria), tilhørende merovingerdynastiet.[2] Hun var hans andre hustru og fødte ham sju barn, men kun to vokste opp, datteren Rigunth og hans etterfølger Klotar II.

Med sin hovedfiende dronning Brunhilda var de to kvinnene drivkreftene til en langvarig krig mellom de frankiske kongene som varte mer enn førti år, fra 570 og endte i 613 med seier for Fredegunds sønn Klotar II. Fredegund er blitt demonisert av historien, beskyldt for personlig å stå bak flere mord.[3]

Kildene[rediger | rediger kilde]

Hovedkilden til perioden er Gregorius av Tours og hans verk Historia Francorum, men han er ikke upartisk; han var selv direkte involvert i hendelsene, og støttet for Kilperiks bror og fiende Sigibert I og hans dronning Brunhilda.[4] Den senere Fredegars krønike, som fortsetter der Gregorius slutter i 591, er derimot tilsvarende fiendtlig innstilt til Brunhilda. Den italienske poeten Venantius Fortunatus beskrev Fredegund som en klok dronning og en solid støtte for kongen.[5]

Historisk kontekst[rediger | rediger kilde]

I 558 hadde Frankerriket under fire konger igjen blitt samlet under en monark. Tre av sønnene til Klodvig I var døde, og en sto igjen, Klotar I. Dette eneveldet varte i tre år, i 661 døde også Klotar I, og etterlot sitt rike fordelt mellom fire sønner. De fire brødrene innså at de var i tevling med hverandre. Da den nest eldste broren, Karibert I, døde i 567, rykket de andre tre brødrene inn og fordelte hans territorier seg i mellom i en inndeling som kom til å prege Frankerrikets politikk i det neste århundret. Den nordlige delen, styrt av Sigibert I, kom til å bli hetende Austrasia. Dens hovedstad var opprinnelig Reims, men Sigibert flyttet den til Metz. Guntram styrte over Burgund. Kilperik I styrte over landene i sentrale og sørlige Frankerriket, et område som ble kjent som Neustria, og med byene Soissons og Paris. Burgund var den minste delen, mens Austrasia og Neustria var nær likeverdige i størrelse og styrke. Både Sigibert og Kilperik forsøkte å utmanøvrere hverandre, og Guntram var alliert snart med den ene, snart med den andre, alt hvordan den politiske utviklingen gikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kongens frille[rediger | rediger kilde]

Fredegund ble født i landsbyen Angicourt i dagens departement Oise i nordlige Frankrike. Hun kom fra beskjedne kår, fra en familie av livegne,[6] men kom til makt ved sin tilknytning til kong Kilperik.[2] Hun var først tjenestepike for Kilperiks første hustru Audovera, men tiltrakk seg kongens oppmerksomhet i en slik grad at hun ble hans frille. Med kongens øre nær til sin munn overtalte hun Kilperik til å få plassert Audovera i et kloster og skille seg fra henne.[7]

Galswintha dør[rediger | rediger kilde]

En framstilling hvor Kilperik kveler sin hustru Galswintha i hennes seng. Grandes Chroniques de France.

Da Kilperiks bror og fremste rival Sigibert I en gang rundt 567 giftet seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild i Hispania. Ekteskapet innebar en dynastisk allianse som Kilperik ikke kunne overse. Han innså at broren hadde dratt fra ham i maktkampen. I henhold til Gregorius: «Selv om han hadde et antall hustruer, ba han om hånden til Galswintha, Brunhildas søster.» Han lovte også å sende fra seg alle andre hustruer om Atanagild gikk med på frieriet.[8] Omstendighetene antyder et komplekst årsaksforløp. Atanagild hadde ingen sønner, og ved å gifte sin to døtre til to frankiske konger er det mulig at han ønsket å involvere merovingerdynastiet i etterfølgelsen på den vestgotiske tronen. Med to døtre gift vurderte han antagelig at muligheten til en dattersønn som kunne overta tronen.[9] Galswintha kom og de ble gift i Rouen i 567. Kilperik holdt sitt løfte og æret hennes som sin eneste hustru. «Han elsket henne dypt,» skrev Gregorius gravalvorlig, «for hun kom med en store medgift.»[8] Atanagild døde allerede samme år, uten noe barnebarn å etterfølge seg. Snart oppdaget Galswintha at hennes ektemann fortsatt elsket andre kvinner, særlig Fredegund, som til tross for at hun var forvist fra hoffet, stadig dukket opp i hans sovekammer. «Hun klaget; han insisterte; hun ba om å få reise hjem; han nektet; og til sist en morgen ble hun funnet kvalt i sengen.»[8][10]

Hoffpoeten Venantius Forunatus skrev sørgedikt over hennes død, og valgte sin ord med omhu. Han beskrev hennes ekteskap og gikk rett fra livet og til døden uten å komme inn på hvordan og hvorfor. Både Kilperik og Fredegund ble mistenkt for å stå bak. Ingenting ble bevist, selv om Kilperik fikk Fredegund tilbake til hoffet og giftet seg med henne.[9] Brunhilda, dronning av Austrasia, på den annen side, var ikke tvil om hvem som kun anklages for søsterens død.[11] Hva som er sikkert er at drapet var utslagsgivende for at Galswinthas søster Brunhilda begynte en strid som kom til å vare mer enn førti år.

Sigibert dør[rediger | rediger kilde]

Drapet på Sigibert.
Fredegund beordrer Sigibert drept, maleri av Emmanuel Herman Joseph Wallet, 1800-tallet.

Sju år med krigføring mellom Kilperik og Sigibert fulgte, uten at det kom til noen avgjørelse. Ikke før i 575 da det hevdes at Fredegund sendte to mordere til Sigibert i hans palass.[12] De kom i dekke av være forrædere fra Kilperiks hoff som ønsket å bytte side. Straks de kom nær kongen angrep de ham med å stikke ham ned med korte kniver, eller egentlig scramasaxer, innsmurt med gift. Sigibert døde med store pinsler og etterlot sin fem år gamle sønn Kildebert II som sin arving og Brunhilda som regent. Brunhilda hadde da dobbel grunn til å hate Fredegund som ansvarlig for drapet på både hennes søster og ektefelle.[13]

Brunhilda sikret sin sønn ved å inngå en allianse med Gundtram, som var uten mannlige etterkommere, ved å overtale ham til å adoptere Kildebert II som sin egen sønn. Det gjorde gutten til konge av Austrasia, og arving av Burgund. Et annet mottrekk mot sine fiender var å forføre og gifte seg med Merovek, sønn av Kilperik ved hans første hustru Audovera, som således gjorde sin far til sin fiende. Biskop Praetextatus viet dem for å forhindre en skandale, selv om ekteskapet var mot vanlig lov da Merovek giftet seg med sin tante (via ekteskap, noe som var blodskam), og som Gregorius er rask til å bemerke.[14] Kilperik beleiret dem i kirken til sankt Martin, og inngikk en avtale hvor han tok med seg Merovek til Soissons. I et forsøk på å få ekteskapet annullert tvangsklippet han sønnen, og sendte ham til et kloster i Le Mans. Merovek flyktet til kirken i Tours, som var Gregorius' egen kirke, og var således øyenvitne til hendelsene.[15] Han dro siden til Champagne, før han kom tilbake til Tours i 578, men ved ankomsten til hans far, fikk han en tjener til drepe seg.[16]

Fredegund besøker Prætextatus på hans dødsleie, maleri av Lawrence Alma-Tadema.

Biskop Praetextatus rolle i hendelsene førte til at Kilperik fikk ham anklaget for høyforræderi ved et råd av biskoper. Gregorius kom til hans forsvar, men Praetextatus sa seg skyldig og ble forvist til Jersey. Gregorius antyder åpent at Fredegund var drivkraften bak forfølgelsen av Praetextatus.[17] Da biskopen kom tilbake fra forvisningen, ble det hevdet at Fredegund beordret at ham død og en av hennes menn stakk ham ned under påskemessen 586.[18] Dronningen besøkte biskopen på hans dødsleie og tilbød assistanse fra sin leger, noe Gregorius tolket som en unnskyldning for å være vitne til hans død.

Med Gregorius som Fredegunds fremste fiende ble hun anklaget for å stå bak Meroveks død. Hun skal også ha konspirert for å få drept en rekke personer, inkludert biskopen av Bayeaux og kong Guntram.[7] Hun skal også ha forsøkt å få tatt livet av Kildebert II og Brunhilda selv, dog uten å lykkes. Gregorius hevdet at Fredegund forsøkte å forføre lederen Eberulf, men ble avvist og sto bak det senere drapet på ham.[7] I tillegg hevdet Gregorius hun ha forsøkt å drepe sin egen datter i 589.[19] Da Kildebert II døde i 595 i midten av tjueårene anklaget Brunhilda sin svigerinne for å ha forgiftet ham fra en betydelig distanse.[20] Både Fredegund som Brunhilda var åpenbart villige til å gå til ytterligheter, men det er urimelig å ta alvorlig den uforsonlige Gregorius' gjentatte anklager for at de sto bak alle merkelige dødsfall i tiden. Da Kilperik i 584 mens han var på jakt ble stukket ned av en mann med en personlig ankemål mot kongen, anklaget den kvinnefiendtlige Gregorius nettopp Fredegund for å stå bak drapet på ektemannen.[13]

Kilperik dør[rediger | rediger kilde]

Kilperiks død, maleri av Évariste Vital Luminais, 1600-tallet.

Ekteskapet mellom Kilperik og Fredegund synes å ha vært lykkelig. Det var henne han synes å velge. De andre ektefellene var politiske. Sju ganger fødte hun ham barn, men fem av dem (Samson, Klodebert, Samson, Dagobert og Teoderik) døde som barn. Rigunth (født ca. 569, død etter 589) ble forlovet med den vestgotiske kong Reccared I, men bryllupet fant aldri sted. Den yngste, Klotar II, født i 584 vokste derimot opp som Kilperiks arving, skjønt han var ikke født da faren døde.

I 580 brøt en epidemi av dysenteri ut i Frankerriket. Alle ble berørt av sykdommen, også de kongelige. Fredegunds to sønner Klodebert og Dagobert ble rammet og døde. Enda en av sønnene, Samson, ble syk mens familien var beleiret i Tournai. Den uforsonlig Gregorius var klart bestemt på at det var Gud som straffet henne ved å drepe hennes små sønner, og hevdet at hun ga store donasjoner til kirken og til de fattige for å bøte for sine synder.[21] Gregorius har også sans for groteske detaljer som antagelig oppdiktet for å demonisere dronningen ytterligere, eksempelvis at Fredegund kastet Samson fra seg da hun var redd for å bli smittet, således lot sønnen dø. Kilperik skal ha blitt rasende da sønnen ennå ikke var døpt. Da Samson levde lengre enn forventet, lot Fredegund ham døpe.[18]

Fredegunde forsøker å drepe sin datter Rigunth, illistrasjon fra Vieilles Histoires de La Patrie, Paris, 1887.

Etter at Kilperik ble drept i 584 tok Fredegund hånd om kongens skattekiste og søkte tilflukt i katedralen Notre-Dame. Rett etter annonserte Fredegund at hun var gravid med kongens barn. Dette budskapet fikk blandet mottagelse. Hennes tilhengere var glade, men Guntram var blant de som viste skepsis, såpass at han offentlig antydet at barnets far kunne være en frankisk hoffmann framfor hans døde bror. Ved dette fikk Fredegund øyeblikkelig samlet tre biskoper og «tre hundre av de mer viktige lederne. De alle sverget en ed på at kong Kilperik var guttens far.»[22] Guntram ble tvunget til å gi seg, og dro til Paris til guttens døp. Fredegund navnga ham Klotar etter hans (påståtte) mektige bestefar, Klotar I. Hun styrte deretter som regent for sønn i Neustria. Akkurat som hennes svigerinne gjorde i Austrasia.

Rigunth var den eneste datteren til Kilperik og Fredegund. En gang rundt 583 ble hun forlovet til Reccared I, den eldste sønnen til Liuvigild, konge av vestgoterne. I september 584 ble hun sendt til Spania i en konvoi med en stor rikdom som medgift. Under reisen døde Kilperik og soldatene som eksorterte prinsessen tok det kunne stjele og flyktet.[23] Da hun kom til Toulouse hadde hertug Desiderius hørt at hennes far var død, og konfiskerte hva som var igjen ettersom han støttet en usurpator, Gundoald, til tronen, men som siden raskt ble nedkjempet av Guntram og henrettet. Rigunth ble forvist fra Toulouse med sin biskop, og reiste hjem til sin mor i 585.[24][25]

Forholdet mellom mor og den hjemvendte, ugifte datter var blitt anstrengt. I henhold til Gregorius' fargerike framstilling, som må bli tatt for hva den er, en berømt fortelling, kranglet de hissig, oppflammet av Fredegunds anklager om at datteren «sov med alle og enhver», men også om kontrollen over kongens skattekiste og den relative posisjonen mellom de to kvinnene i den kongelige husholdningen. Rigunth hevdet hun var datter av en konge og moren var datteren av en tjener. Fredegund skal da ha vist datteren skattekisten, åpnet den og vist henne juveler og andre rikdommer. Da Ringunth bøyde seg ned for å gripe et smykke, slamret moren igjen lokket og lente seg på det med all sin vekt. Rigunth berget livet ved at tjenerne grep inn og trakk dronningen unna.[25]

Kvinne mot kvinne[rediger | rediger kilde]

Fredegund fører krig på vegne av sin lille sønn, kong Klotar II. Grandes chroniques de France.

Guntram offentlige aksept av den nyfødte og fjernet således den uroen som hadde preget Neustria etter Kilperiks død. Fredegund og den unge arvingen var trygg helt til Guntram døde i 592. Hans adopterte sønn Kildebert II arvet Burgund og resten av hans rike. Det betydde at Brunhilda styrte både Austrasia og Burgund med tilknyttede områder mens Fredegund styrte Neustria. Det frankiske rike var i hendene på to mektige kvinner som hatet hverandre intenst.

Kildebert II døde brått i 595, kun tre år etter, og hun ble regent for hans to små sønner, 9 og 8 år gamle som etter germansk skikke fikk riket delt mellom seg, den ene i Austrasia og den andre i Burgund. Fredegund og hennes sønn forsøkte å ta Paris, og ifølge Fredegars krønike førte det til et «stort blodbad», men endret ingenting. Hatet mellom dronningmødrene kunne ha forverret seg ytterligere til hele Frankerriket endte i en bitter innbyrdeskrig, men det påfølgende året, den 8. desember 597 døde Fredegund av naturlige årsaker,[26] og Klotar II styrte på egen hånd.[20] På hennes grav i Paris er det en mosaikkfigur av marmor og kobber. Graven er i klosterkirken Saint-Denis etter først å ha vært i klosterkirken Saint-Germain des Prés.

For Brunhilda endte det ikke godt. Til sist ble hun forlatt av sine egne og endte opp i hendene til sønnen av sin argeste fiende. «Han kokte av raseri mot henne,» i henhold til Fredegars krønike, lot sin gamle tante bli torturert i tre dager før hun ble slitt i stykker ved enden av fire hester.

Fredegunds omdømme[rediger | rediger kilde]

Gregorius av Tours' fordomsfulle framstilling av Fredegund som nådeløst morderisk og sadistisk grusom står i kontrast til andre kilder. Gregorius' Historia Francorum er fylt av fargerike og dramatiske anekdoter, ikke alle er like sannferdige, og svært preget av forfatterens personlighet.[27] Uansett hvor skyldig eller uskyldig Fredegund var i de mord som ble tilskrevet henne, forfølger de dramatiske hendelsene henne i historieskrivingen, i kunsten og populære framstillinger. Det ble skrevet to operaer om henne (dobbelt så mange som for Kilperik); Frédégonde (1895) av Ernest Guiraud og Camille Saint-Saëns, og Fredigundis (1922) av Franz Schmidt.

Fredegund har blitt foreslått som en av de mange kildene som har satt farge på eventyret om Askepott. Det er da særlig hendelsen med Rigunth som fikk folkloristen Alan Dundes i Cinderella: A Casebook (1982) til å fremme Fredegund som det ypperste eksempelet på den onde stemor.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Friedgund på frankisk, fried, «fred» + gund, «slag, krig»; jf. Gobry, Ivan (1998): Les premiers rois de France. La dynastie des Mérovingiens, Tallandier,‎ s. 16
  2. ^ a b Denton, C.S. (2011): Absolute Power: The Real Lives of Europe’s Most Infamous Rulers. London: Arcturus Publishing. ISBN 978-1-84858-474-7.
  3. ^ Badass of the Week: Fredegund
  4. ^ Dumézil, Bruno (2008): La reine Brunehaut, Paris: Éditions Fayard,‎ s. 158 og 171.
  5. ^ Venance Fortunat: Poèmes (carmina), bind 9, kapittel 1
  6. ^ Armand, Frédéric (2008 ): Chilpéric 1er, La Louve,‎ ISBN 9782916488202, s. 278-279. Sitat: « La chronique de Saint Vaast d Arras composée au début du XIe siècle se veut plus précise lorsqu elle assure que Frédégonde est la fille d'un couple de serf appartenant à cette abbaye et qu elle est née dans le village d'Angicourt».
  7. ^ a b c Dailey, E.T. (2015): Queens, Consorts, Concubines: Gregory of Tours and Women of the Merovingian Elite. Boston: BRILL. ISBN 978-90-04-29089-1.
  8. ^ a b c Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, London: W.W. Norton, s. 247
  9. ^ a b Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 170
  10. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 28.
  11. ^ Gilman, D. C.; Thurston, H. T.; Colby, F. M., red. (1905): «Fredegunda». New International Encyclopedia, 1. utg., New York: Dodd, Mead.
  12. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 51.
  13. ^ a b Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, s. 248
  14. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 2
  15. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 14
  16. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 18
  17. ^ «Fredegund», Encyclopedia of World Biography, 2004
  18. ^ a b Myrl Jackson-Laufer, Guida (1999): Women Rulers Throughout the Ages: An Illustrated Guide. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-091-3.
  19. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IX, 34
  20. ^ a b Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, s. 249
  21. ^ Reimitz, Helmut (2015): History, Frankish Identity and the Framing of Western Ethnicity, 550-850. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-03233-0.
  22. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, VIII, 9
  23. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, VI, 45; VII, 9-15 & 35.
  24. ^ Lot, Ferdinand (1948): Naissance de la France. Paris: Librairie Arthème Fayard.
  25. ^ a b Tyler, Elizabeth M. (2000): Treasure in the Medieval West, Boydell & Brewer Ltd, s. 62
  26. ^ Waldherr, Kris (2008): Doomed Queens: Royal Women Who Met Bad Ends, From Cleopatra to Princess Di. New York: Crown/Archetype. ISBN 978-0-7679-2899-1.
  27. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 198
  28. ^ Dundes, Alan (1982): Cinderella, a Casebook, University of Wisconsin Press, s. 12

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum.
    • Gregory of Tours: History of the Franks, bok IX, kapittel 34, overs. O. M. Dalton, bind II. s. 405–406
  • Fredegars krønike.
    • Frédégaire, Chronique des Temps Mérovingiens, traduction de O. Devilliers et J. Meyers, Éditions Brepols, 2001, ISBN 2503511511
  • Venantius Fortunatus
Om Fredegund
  • Cassou, Jean (1928): Frédégonde, Paris: M.-P. Trémois, coll. «Galerie des grandes courtisanes».
  • Brion, Marcel (1935): Frédégonde et Brunehaut, Paris: Éditions de France.
  • Bernet, Anne (2012): Frédégonde : Épouse de Chilpéric Ier, Paris: Pygmalion, coll. «Histoire des reines de France»,‎ ISBN 978-2-7564-0178-2.
  • Farnoux, Claude (2013): Ravissante Frédégonde : Reine de fer, Paris: Amalthee,‎ ISBN 9782310013932.
  • Beaune, Colette (2001): «La mauvaise reine des origines. Frédégonde aux XIVe et XVe siècles» i: Mélanges de l’école française de Rome, - Italie et Méditerranée, 113, s. 29-44.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]