Borgerkrigen i Jugoslavia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Grbavica, en bydel i Sarajevo, bombet av bosnisk-serbiske styrker

Borgerkrigen i Jugoslavia var en borgerkrig i det tidligere Jugoslavia og foregikk mellom 1991 og 1999. De omfattet to perioder med påfølgende kriger som påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina er del av Serbia med autonome rettigheter. Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008, men flere land, inkludert Serbia, har nektet å anerkjenne den.

Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene i det tidligere Jugoslavia. Konfliktene hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner, ikke minst frykten for serbisk dominans.

Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene, spesielt de serbiske, har blitt anklaget for krigsforbrytelser.

Konfliktene[rediger | rediger kilde]

Slovenia-krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slovenia-krigen
Hjelpekonvoi fra FN

Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen, var den korteste og minst konfliktfylte av krigene. Det var kun en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991.

23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemning om uavhengighet fra Jugoslavia. 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var klar over at den sentrale Beograd-regjeringen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar (teritorialna obramba eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste deres rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA-hovedkvarteret i Beograd.

Den slovenske regjeringen motstod disse endringene og lyktes med å beholde det meste av det militære utstyret. Slovenia hadde også erklært en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som Manevrski Strukturi Narodne Zaščite eller MSNZ (Manøvreringsstruktur for nasjonal beskyttelse). Slovenerne var klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lengre tid. Under forsvarsminister Janez Janša etablerte de en strategi basert på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep ved å bruke anti-tankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye.

På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet hardt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle om en fredelig skillsmisse fra Jugoslavia, noe som ble avslått av vestlige land, som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til, og ikke flere små stater.

Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA-ledelsen var sterkt splittet, og ble ikke enige om hvordan de skulle gå frem. General Blagoje Adžić, JNA-stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny regjering som ville holde Slovenia innenfor Jugoslavia. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia om at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje.

Senere fulgte en rekke små konflikter og trefninger. Konflikten startet offisielt på morgenen 26. juni da enheter fra JNAs 13. korps begynte å bevege seg fra deres base i Rijeka i Kroatia mot Slovenias grenser mot Italia. Det var demonstrasjoner mot JNA, men ingen skudd ble avfyrt den første dagen. JNA-troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly regiment fra Karlovac i Kroatia beveget seg over grensen ved Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst gikk JNA-enheter ut fra Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest. På ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA-helikoptre over Ljubljana etter flere advarsler der alle som var ombord omkom. Paradoksalt nok var piloten slovensk.

I de påfølgende dagene satte det slovenske TO igang en rekke vellykkede operasjoner mot JNA. Utbruddet av krigen satte fortgang i diplomatiske forsøk fra EU på å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjeringsrepresentanter i Zagreb natten mellom 28. og 29. juni. Der ble det avtalt en våpenhvileavtale, men dette ble ikke overholdt. På morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære gjennombrudd. JNA-troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO-styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA-stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO-stridsvognskompani.

JNA stilte et ultimatum til Slovenia kl 0900 30. juli og krevde et umiddelbart opphør av alle fiendtligheter. Som motytelse lovte JNA å bidra med å finne en fredelig løsning på krisen som ikke innebar slovensk uavhengighet.

I de påfølgende dagene bygde konflikten seg opp mot klimaks 2. juli, da de heftigste kampene fant sted. En JNA-stridsvognskolonne i Krakovskiskogen ble sterkt beskutt av TO-enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO gjennomførte flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og tok flere JNA-soldater til fange. Et lengre slag mellom JNA og TO styrker fant sted på kvelden ved Dravograd, og flere JNA leire over hele Slovenia ble tatt av slovenske styrker. Kl 2100 erklærte den slovenske regjeringen en våpenhvile, men den ble avslått av JNA, som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden.

En viktig faktor i denne konflikten var den gryende krigen i Kroatia. Slovenia bestod stort sett av etniske slovenere og få etniske serbere. Kroatia bestod av en betydelig større andel etniske serbere og var derfor viktigere for den sentrale Jugoslaviaregjeringen i Beograd. Et bevis på dette var da en stor JNA-pansret konvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri frem; ifølge den offisielle forklaringen var dette på grunn av mekaniske feil. Men observatører har antydet at den virkelige grunnen til troppbevegelsen var å posisjonere dem for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia. På kvelden 3. juli aksepterte JNA tilbudet om våpenhvile i Slovenia og trakk styrkene tilbake til leirene.

Det var ikke mange som ble drept i denne konflikten. Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som havnet i kryssild.

Kroatia-krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kroatia-krigen

Som nevnt erklærte Kroatia selvstendighet samtidig som Slovenia 25. juni 1991. Bakgrunnen for dette var det første frie valget. Det ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april og andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ – Hrvatska Demokratska Zajednica) som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman. Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990 og da informerte president Tuđman om sine planer om en ny grunnlov og store politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Signeringen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne. August 1990 ble det holdt en folkeavstemning i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble gjort i den kroatiske grunnloven. Krajina-serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autonom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Krajinas serbiske nasjonale råd 30. september 1990. I april 1991 bestemte de seg for å gå lener, og ønsket nå uavhengighet fra Kroatia. Den kroatiske regjeringen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksministeriumet begynte å væpne flere og flere av politienhetene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å opprettholde status quo. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den involverte seg kun når kroatiske politienheter gjorde framstøt mot opprørske serbere.

19. mai holdt Kroatia en folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemningen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen.

I juli gikk JNA til aksjon mot Kroatiske mål. En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med hensyn til militært utstyr, og JNA bombet områder med granatartilleri, også sivile mål. Byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar ble alle angrepet av serbiske styrker.

Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker

I august 1991 omringet serbiske styrker Vukovar,«  men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen forskanset seg inne i byen og holdt stand over lengre tid. Dette ble omtalt som "Vukovar-slaget». Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november, og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept. Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt "feilplassert" under krigen i Kroatia. Tallene varier, men mange hundretusener av mennesker ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget.

Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN-policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at utbryter-republikkene havnet i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Partene i krigen endte for det meste i forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overvåke at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i en startfase. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. Mellom 1992 og 1993 kom ca. 225 000 (estimerte) flyktninger til Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia. Ingen andre land tok i mot flere flyktende bosnjaker enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Derda Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Hercegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina både finansielt og militært

Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og valset over RS Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca. 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, ifølge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca. 200 000.[1][2] Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble etterforsket av Tribunalet, som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser.[3] Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakerne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblanding. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som i Bosnia.

Etter Dayton-avtalen overtok NATO-styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre gjennomføringen av vilkårene i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til gjenoppbygging av økonomien.

Bosnia-krigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bosnia-krigen

Konflikten i Bosnia var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen.[4] Krigen varte i over tre år, fra 6. april 1992 til 14. desember 1995. Krigen var et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og fallet av kommunismen i tidligere Jugoslavia, oppsmuldringen av Jugoslavia som startet med Kroatia og Slovenia og de påfølgende krigene var også en viktig faktor. En av de mest kjente hendelser fra krigen er Srebrenica-massakren.

En av årsakene til at krigen ble så kompleks og forvirrende var at Bosnia-Hercegovina var den eneste jugoslaviske republikken som ikke hadde en klar majoritet av en enkel etnisitet, og hovedstaden Sarajevo hadde også en blandet befolkning. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt. Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å vinne over det jugoslaviske kommunistpartiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović var en kontroversiell person og ikke vel ansett av serberne.

I motsetning til Slovenia og Kroatia var den etniske sammensetningen i Bosnia heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å få til en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater.

Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemning 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet, som de fleste serbere boikottet. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat, Republika Srpska 7. april. Under press fra Tyskland spesielt, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai.

30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik, Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe de lokale myndighetene protesterte sterkt mot. JNA plasserte styrker langs hele Bosnia-Hercegovinas grenser og forsøkte å ta kontroll over alle store strategiske beliggenheter så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær organisasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd (Hrvatsko Vijeće Obrane, HVO), bosnjakene ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær (Armija Bosne i Hercegovine, ABiH) mens serberne var i Republika Srpska-hæren (Vojska Republike Srpske, VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner (Beli Orlov) bosniske Patriotisk Liga (Patriotska Liga) og Grønne Beret (Zelene Beretke) eller kroatiske forsvarsstyrker (Hrvatske Obrambene Snage).

Bygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker.

Krigen mellom de tre partene viste seg å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder hadde bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en liten periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvileavtaler ble undertegnet, for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakne enige og stod sammen mot serberne som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen-fredsplanen hadde liten innvirkning.

I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet til å beskytte humanitære hjelpesendinger og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.

Så fulgte tragiske hendelser som beleiringen av Sarajevo, beleiringen av Mostar og bombingen av den kjente bruen, og Srebrenica-massakren. Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde opplevd siden osman-tiden1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca. 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen. Siden har Sarajevo opplevd enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggeprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000.

Etnisk rensing[rediger | rediger kilde]

Handlingene begått under krigen blir av FNs folkemordkonvensjon fra 1948 kategorisert som etnisk rensning. Dette ble bekreftet allerede i 1995, etter at de første anklagene fra den internasjonale straffedomstol i Haag rettet mot krigsforbrytelser i området ble reist.[5] Begrepet har også blitt brukt av bosnisk- serbere i landet for å fremme egne intensjoner, etter at den bosnisk- serbiske presidenten Radovan Karadzic annonserte kampanjen “Six Strategic Goals of the Serbs in Bosnia and Herzegovina” 12. Mai 1992.[6] I denne ligger bevis på en politisk ambisjon om å begå genocidale handlinger mot bosniske muslimer.

Formålet ved denne etniske rensingen var å rense et område for å skape livsgrunnlag for sin egen folkegruppe i samme område. Dermed blir metodene for rensingen mindre viktig, enn det opphøyde målet om etnisk- homogene stater. Målet var at ulike folkegrupper skulle ha egne stater.[7]

I Bosnia ble betegnelsen etnisk rensing både en militær strategi og et politisk mål, og kunne skje på mange ulike måter.[8] Man kunne jage folkegrupper ut ved hjelp av drap på enkeltpersoner, mishandlinger og trusler, men også ved ødeleggelser av vanlige hus, men også religiøse og kulturelle steder. Utrenskningen ble også forsøkt gjennomført ved bruk av andre midler og metoder, deriblant ved overgrep og voldtekt av kvinner, tvangsforflytting av menneskegrupper, eller massedrap av deler eller hele folkegruppen.[9]

Totalt er det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, hvor 55 261 av disse var sivile.[10] I tillegg skal rundt 1 500 000 mennesker ha blitt tvangsflyttet fra landet som direkte følge av menneskeforbrytelsene i området.[11] Dette anslåtte dødstallet er vanskelig å estimere nøyaktig, der antall døde fortsatt er et sårt og omdiskutert tema. I kontrast til krigsforbrytertribunalets estimerte antall på 102 000 døde mennesker i Bosnia, henviser Cherif Bassiouni, datidens leder for krigsforbrytningsetteretning i området, til et beregnet dødstall på 200 000 bosnjaker i området.[12]

Konsentrasjonsleirer og fangenskap[rediger | rediger kilde]

Fredspalasset i Haag, hvor den internasjonale domstolen har sete.

De serbiske styrkene opprettet flere konsentrasjonsleirer for bosnjakene og kroatene i Bosnia. Menneskerettsaktivisten Hikmet Karcic opererer med et estimert antall på 677 slike aktive leire i landet fra 1992 til 1995,[13] hvor et nøyaktig og korrekt antall fanger ikke har blitt grundig dokumentert grunnet krigens natur. Historieprofessor Hamdo Camdo opererer med et anslått antall på 200 000 fanger i konsentrasjonleirene i landet.[14]

I henhold til domstolen i Haag, samt ulike domstoler i Bosnia, er det derimot dokumentert at minst 1000 mennesker skal ha blitt drept av fangevoktere[15] mens de var fanger i disse leirene. Disse tallene utelukker de som døde av andre årsaker, da underernæring og sult også var et stort problem i leirene. Umenneskelige leveforhold, mishandling, tortur og henrettelser var daglige forhold i disse leirene, og rundt 10 000 innsatte bosnjaker måtte bøte med livet.[16] Et eksempel er leiren Omarska, hvor flere hundre mennesker døde som direkte følge av vold, mishandling og sult.[17]

De ulike konsentrasjonsleirene og fangeleirene skilte seg svært mye fra hverandre på flere ulike måter. Mens noen av leirene var under en offisiell militær kontroll, hadde andre et mer privat preg, og var kontrollert av lokale soldater eller paramilitære styrker. Leirene var også aktive i ulike tidsperioder, der noen varte gjennom hele krigen, mens andre kun var operative i et par uker.[18]

I de forskjellige leirene var det også stor ulikhet i antall fanger. Tallene kunne variere alt fra en håndfull til flere tusen fanger. Leirene ble også brukt til ulike formål. Selv om flesteparten av leirene ble brukt som fangeleire, fantes det også leire med spesielle hensikter, deriblant leirer bare for kvinner – med overgrep og voldtekt som formål.[18] Denne kontrollen av befolkningen var militært viktig for å oppnå en etnisk rensingen av området. Leirene skapte også frykt i befolkningen, da kjennskap til overgrepene kunne være en utløsende faktor at mange valgte å flytte (flykte) til andre områder.

Videre snakker man også  om en inndeling etter i hvilken stand de ulike leirene var i. Mest vanlig ble fengsler brukt for å kontrollere fangene, men også ulike skoler, sportshaller, politistasjoner, hoteller, moteller, forlatte gruver, varehus, diskotek, siloer, gårder, samt privathus, kunne alle bli brukt for å forvare og fengsle befolkningen.[18]

Felles for alle konsentrasjonsleirene er at de brøt grovt med Genèvekonvensjonen, som omhandler beskyttelse av krigsfanger og sivilbefolkningen.[18]

Kosovo-konflikten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovo-konflikten

Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo var en provins sør i Serbia. I 1989 ftok Slobodan Milošević selvstyret fra Kosovo, et selvstyre som området hadde hatt siden 1974. Kosovo-albanerne startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. Et omfattende bombeangrep fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK) å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Priština å demonstrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker startet en offensiv mot UCK-geriljaen og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom volden ikke ble stoppet. Utover i 1998 flyktet mange sivile albanere over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.

Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at Kosovo kunne holde folkeavstemning om selvstendighet etter tre år. Ultimatumet forutsatte også at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene, som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Etter at NATO startet bombingen av Jugoslavia ble flyktet mange kosovoalbanerne til nabolandene. De fleste flyktet til Albania eller Makedonia. I løpet av de årene krigen varte ble det ifølge tidsskriftet The Lancet drept 12 000 albanere.[19] Fortsatt er 2 500 albanere og 500 serbere savnet. De NATO-ledede angrepene mot Serbia ble avsluttet sommeren 1999 og resulterte i at den serbiske militære tilstedeværelsen i Kosovo opphørte. Kosovo erklærte seg uavhengig av Jugoslavia og Serbia og ble stilt under internasjonal administrasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC
  2. ^ BBC
  3. ^ ICTY tiltalen mot Ante Gotovina
  4. ^ [1]
  5. ^ «Bosnia-krigen – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 22. mai 2016. 
  6. ^ «Justice undone: twenty years since the Bosnian genocide». openDemocracy. 8. juli 2015. Besøkt 22. mai 2016. 
  7. ^ «Annex IV : The policy of ethnic cleansing». 4. mai 2012. Arkivert fra originalen 2012-05-04. Besøkt 22. mai 2016. 
  8. ^ «Folkemord | Etnisk rensing». www.folkemord.no. Besøkt 22. mai 2016. [død lenke]
  9. ^ «Folkemord | Massedrap». www.folkemord.no. Besøkt 22. mai 2016. 
  10. ^ NRK. «Se krigs- og fredsbildene fra Balkan». NRK. Besøkt 22. mai 2016. 
  11. ^ «::: AGRESIJA I GENOCID NAD BOSNJACIMA :::». www.camo.ch. Arkivert fra originalen 2017-01-02. Besøkt 22. mai 2016. 
  12. ^ Seybolt, Taylor B.; Aronson, Jay D.; Fischhoff, Baruch (14. mai 2013). Counting Civilian Casualties: An Introduction to Recording and Estimating Nonmilitary Deaths in Conflict (engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780199977321. 
  13. ^ «Justice undone: twenty years since the Bosnian genocide». openDemocracy. 8. juli 2015. Besøkt 22. mai 2016. 
  14. ^ «::: AGRESIJA I GENOCID NAD BOSNJACIMA :::». www.camo.ch. Arkivert fra originalen 2017-01-02. Besøkt 22. mai 2016. 
  15. ^ Bora Radović. «Jugoslovenski ratovi 1991-1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). Besøkt 08.02.2016. 
  16. ^ «Bosnian Genocide «  World Without Genocide - Working to create a World Without Genocide». worldwithoutgenocide.org. Besøkt 22. mai 2016. 
  17. ^ «omarska concentration camp | Genocide in Bosnia». genocideinbosnia.wordpress.com. Besøkt 22. mai 2016. 
  18. ^ a b c d Radovic, Bora. «Jugoslovenski ratovi 1991 - 1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). 
  19. ^ PDF fil av artikkelen i The Lancet.[død lenke]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]