Henrik VI av Det tysk-romerske rike
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Henrik VI Keiser av det tysk-romerske rike | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1165 Nijmegen | ||
| Død | 28. september 1197 Messina | ||
| Beskjeftigelse | |||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Constance av Sicilia | ||
| Far | Fredrik I av Det tysk-romerske rike[1] | ||
| Mor | Beatrice I, Countess of Burgundy[1] | ||
| Søsken | Philipp von Schwaben[1] Conrad II, Duke of Swabia Otto I, Count of Burgundy Frederick V, Duke of Swabia Fredrik VI av Schwaben | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Palermo katedral | ||
| Annet navn | Tysk-romersk keiser, konge av romerne, Burgund, og Sicilia; hertug av Schwaben | ||
| Regjeringstid | 18. juni 1155-10. juni 1190 | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Henrik VI av Det tysk-romerske rike (født november 1165 i Nijmegen, død 28. september 1197 i Messina) var konge av Tyskland fra 1190 til 1197, tysk-romersk keiser fra 1191 til 1197 og konge av Sicilia fra 1194 til 1197.
Tidlige år[rediger | rediger kilde]
Henrik var født i Nijmegen som sønn av keiser Fredrik I Barbarossa og Beatrix av Burgund. Fire år gammel ble han kronet som konge av romerne i Bamberg i juni 1169. Etter å ha overtatt kontrollen over riket fra sin far, som dro på korstog, i 1189–1190 slo han ned et opprør anstiftet av Henrik Løve, tidligere hertug av Sachsen og Bayern, og en slektning av Fredrik.
Constance av Sicilia ble trolovet med Henrik i 1184. Hun var enearving etter Vilhelm II av Sicilia, og etter at Vilhelm døde i november 1189, fikk Henrik muligheten å legge kongeriket Sicilia til sitt keiserdømme, da hans far døde under krysningen av elven Göksu i Tyrkia den 10. juni 1190.
Tysk-romersk keiser[rediger | rediger kilde]
I april 1191 ble Henrik og Constance kronet som keiser og keiserinne av pave Celestin III i Roma. Kronen til kongeriket Sicilia var derimot vanskeligere å overta, da baronene i sørlige Italia hadde valgt et barnebarn av Roger II til konge: Tancred, greve av Lecce. Henrik innledet beleiringen av Napoli, men ble nødt til å reise tilbake til Tyskland da Henrik Løve på nytt gjorde opprør, samtidig som hæren ble rammet av en epidemi. Constance, som satt igjen i palasset ved Salerno, ble forrådt av lokalbefolkningen som utleverte henne til Tancred, og hun ble kun løslatt fordi pave Celestin III grep inn. Til gjengjeld måtte paven godkjenne Tancred som konge av Sicilia. Henrik på sin side fikk et bedre forhandlingsgrunnlag da hertug Leopold V av Østerrike overlot ham sin fange, kong Rikard I av England, som han holdt innesperret i festningen Trifels. Henrik overså bannlysningen fra pave Celestin III for å holde en korsfarer fengslet, og tiltvang seg en engelsk løsesum på 150 000 sølvmark, en enorm pengesum den gangen. Med denne summen kunne han mobilisere en hær for å erobre Sør-Italia.
Henrik fikk fri adgang til det nordlige Italia ved å signere en avtale med de italienske kommunene i januar 1194. I april oppnådde han også en avtale med Henrik Løve. I februar døde Tancred og etterlot unggutten Vilhelm III av Sicilia som sin arving. Henrik møtte dermed liten motstand og gikk inn i Palermo, hovedstad i kongedømmet Sicilia, den 20. november, hvor han ble kronet den 25. desember. Etter sigende skal han ha fått den unge Vilhelm blindet og kastrert, mens mange sicilianske adelige ble brent levende.[trenger referanse] En del derimot, som den siciliansk-greske Eugenius Amiratus av Palermo, klarte overgangen til det nye styret med letthet.
På et tidspunkt var Henrik den mektigste monarken ved Middelhavet og i Europa, ettersom kongedømmet Sicilia nå var i hans personlige besittelse. Henrik følte seg dermed sterk nok til å returnere skipene fra Pisa og Genova uten å gi deres regjeringer, som han hadde lovet, konsesjoner i Sør-Italia. Faktisk mottok han tributt fra Østromerriket. I 1194 ble hans sønn Fredrik, framtidig keiser og konge av Sicilia, født. Henrik sikret sin posisjon i Italia ved å utnevne sin venn Konrad av Urslingen som hertug av Spoleto, og ga den italienske regionen Marche til Markward von Annweiler.
Hans neste mål var å gjøre keiserkronen arvelig. Ved riksdagen i Würzburg som ble holdt i april 1196, greide han å overbevise flertallet av prinsene til å stemme for hans forslag, men i den påfølgende riksdagen i Erfurt i oktober 1196 klarte han ikke å oppnå det samme resultatet.
Død[rediger | rediger kilde]
I 1197 utløste det tyranniske styret til den utenlandske kongen av Italia et opprør, særlig i den sørlige delen, hvor en stor andel av befolkningen besto av arabere som Henriks tyske soldater undertrykte uten nåde. Samme år forberedte Henrik et korstog, men den 28. september døde han av malaria i byen Messina.[2]
Hans sønn Fredrik II arvet både det tysk-romerske riket og kongedømmet Sicilia.
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Henrik behersket latin flytende, og i henhold til den franske krønikeskriveren Alberic eller Aubry de Trois-Fontaines «utmerket han seg med kunnskapens gaver, tvinnet i talekunstens blomster, og var lærd i romersk og kirkelov». Han støttet poeter og poesi, og det er bortimot helt sikker at han selv komponerte sangen «Kaiser Heinrich», nå blant manuskriptene med Weingartensangene.
I samsvar med sin rang er han avbildet med den keiserlige ørn, riksregalier, og en skriftrull i Codex Manesse, et manuskript fra 1300-tallet som viser 140 aktverdige poeter (se Minnesang), og minst tre dikt er tilskrevet den unge og romantiske Henrik VI. I ett av dem beskriver han en romanse som får ham til å glemme all jordisk makt, og hverken rikdom eller kongelig verdighet kan veie opp for hans lengsel for denne damen: «ê ich mich ir verzige, ich verzige mich ê der krône» – «før jeg oppgir henne, vil jeg heller oppgi kronen».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ I 1197, selv om «det godt forberedte korstoget til keiser Henrik VI hadde som mål å erobre Det hellige land, var hensikten også å oppnå det gamle mål i normannisk politikk i øst: erobringen av Det bysantinske riket». Se Hilgemann, Werner & Kinder, Hermann: The Anchor Atlas of World History, bind I: From the Stone Age to the Eve of the French Revolution, oversatt av Ernest A. Menze (New York: Anchor Books, Doubleday, 1974), 153; «Henrik fremsatte territoriale og politiske krav mot Konstantinopel, krevde områder som normannerne hadde hatt i 1185 og benyttet seg av en fjern familieforbindelse for å opptre som hevner av den avsatte keiser Isak II. (...) Selv pave Innocent III var skremt av den tyske keiserens krav på verdensherredømme. Slik som hendelsene utspilte seg, derimot, døde Henrik brått i 1197 før han kunne utføre sine planer om å ekspandere østover.» Se Gregory, Timothy E.: A History of Byzantium (Malden: Blackwell Publishing, 2005), 273.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Alberic av Troisfontaines (Aubry de Trois-Fontaines): Chronicon
- David Abulafia: Frederick II
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Henry VI, Holy Roman Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Henry VI, Holy Roman Emperor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Vilhelm III |
Konge av Sicilia de jure uxoris |
Etterfølger: Fredrik II |
| Forgjenger: Fredrik I |
Tysk-romersk keiser |
Etterfølger: Otto IV |