Mikael I Komnenos Dukas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikael I Komnenos Dukas
Seal of Michael Komnenos Doukas.png
Født12. århundre
Død1215 (juliansk)
Berat
Far John Doukas
Søsken Manuel Komnenos Doukas, Theodoros Komnenos
Barn Mikael II Komnenos Dukas, Theodora
Beskjeftigelse Patriark
Nasjonalitet Østromerriket

Mikael I Komnenos Dukas (gresk: Μιχαήλ Κομνηνός Δούκας), født ca. 1170, død 1215, også omtalt som Mikael I Angelos[1], var grunnlegger og den første keiser[2] i Despotatet Epirus fra ca. 1205 til han ble drept i 1215. Despotatet Epirus oppsto i kjølvannet av korsfarernes okkupasjon av Konstantinopel under Det fjerde korstog i 1204-1205. Rikets territorium lå vest i dagens fastlands-Hellas og omfattet også deler av dagens Albania.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Mikael ble født rundt 1170 som uekte sønn av sebastokrator Johannes Dukas[3]. Hans besteforeldre på farssiden var Konstantin Angelos og Teodora, datter til keiser Alexios I Komnenos. Mikaels onkel Andronikos var far til de framtidige keiserne Isak II Angelos og Alexios III Angelos[1]. Det er ikke kjent at Mikael selv brukte familienavnet Angelos. Hans fødselsår er ikke kjent, men historikere plasserer hans fødsel omkring 1170[4]. Han nevnes i kildene første gang da hans familie var vertskap for Fredrik I Barbarossa under Det tredje korstog i 1190. Under keiser Isak II rundt 1194-1195 var han guvernør i Mylasa og Melanoudion i Lilleasia. Av ukjent årsak deltok han i en oppstand mot keiser Alexios III sommeren 1201, og han måtte rømme og søke tilflukt hos seldsjukkenes sultan Suleiman II i Rum-sultanatet[5][6].

Miniatyr fra 14. århundre som fremstiller korsfarernes angrep på Konstantinopel

Ifølge Geoffrey av Villehardouin som deltok i Det fjerde korstog som inntok Konstantinopel i 1204, var Mikael tilbake i byen på det tidspunktet. Sannsynligvis kom han tilbake fra eksil da Isak II ble gjeninnsatt som keiser i 1203[7]. Mikael gikk i tjeneste hos Bonifatius av Montferrat som var leder for det fjerde korstog og av latinerne utnevnt til konge av Kongeriket Thessaloniki. Han fulgte med Bonifatius til Thessaloniki i september 1204 som en betrodd medarbeider til Bonifatius, men han forlot raskt Thessaloniki og etablerte seg i Epirus som leder for den greske motstanden mot de latinske korsfarerne[6][8].

Mikaels maktovertakelse i Epirus er noe usikker. Ifølge en hagiografi om St. Theodora av Arta som ble skrevet sent i det 13. århundre skal keiser Alexios III ha utpekt Mikael til guvernør i theme Peloponnes og en mann ved navn Senachereim, som var gift med søskenbarn til Mikaels kone, til guvernør i theme Nikopolis i Epirus. Under en lokal oppstand i Epirus ba Senachereim Mikael om hjelp. Mikale kom til unnsetning, men først etter at Senachereim var drept. Mikael, som da var enkemann, giftet seg med Senachereims enke og etterfulgte ham som guvernør i Epirus[7][9]. Hagiografien er ikke ansett som veldig pålitelig kilde, men på noen punkter sammenfaller den med Villehardouins skrifter. Mikaels rolle på Peloponnes er høyst usikker, men det er spekulert på om Mikael kan være den samme Mikael som ledet de peloponnesiske grekerne i kampen mot korsfarerne i 1205[10][11].

Herskeren i Epirus[rediger | rediger kilde]

Map of the Balkans and Asia Minor, with the Latin states in yellow, Venetian possessions in green, the Greek states in red, and the Seljuks and Bulgarians in brown
Kart over de latinske korsfarerstatene og de greske (bysantinske) rikene som oppsto etter Det fjerde korstog, ca. 1210

Fra sitt hovedsete i Árta styrket Mikael sitt herredømme over Epirus og etablerte det som et selvstendig rike mellom det latinske Thessaloniki, Bulgaria, Serbia og de venetianske besittelsene i nordvest[12]. Han er i ettertid gitt tittelen «despot», men moderne historieforskning mener at verken han eller hans halvbror Teodoros Komnenos Dukas benyttet denne tittelen. Despotatet Epirus og despot ble sannsynligvis benyttet fra 1230-årene under etterfølgeren Mikael II Komnenos Dukas, og da først i vesteuropeiske kilder[13][14].

Epirus ble under Mikaels styre et tilflukssted og et motstandssenter mot de latinske korsfarerne. Ifølge noen kilder skal Mikael ha ledet kamper mot korsfarerne på Peloponnes, mens andre kilder hevder at han innledet forhandlinger med pave Innocens III, og fått istand avtaler med Venezia og Det latinske riket i Konstantinopel. Under forhandlingene med pavekirken skal han ha lagt fram forslag om en gjenforening av den ortodokse og den katolske kirke. Kirkesamfunnene hadde vært splittet siden det store skisma i 1054.

Frikjøpet av Alexios III[rediger | rediger kilde]

Mikaels tidligere allierte fra Konstantinopel, den tidligere keiser Alexios III Angelos, var i 1205 tatt til fange av Bonifatius av Montferrat i Thessaloniki[15][16]. Da Mikael ble kjent med dette, betalte han løsepenger til Bonifatius for å få Alexios og hans kone frigitt og sendt til Àrta i Epirus. Alexios ble ikke lenge der, for han ønsket å overta makten i Keiserriket Nikea hvor hans svigersønn Teodoros I Laskaris var keiser. Alexios allierte seg med seldsjukkenes sultan Kaykhusraw I og dro mot Nikea i 1211. Alexios led et totalt nederlag. Kaykhusraw I ble drept og Alexios III ble tatt til fange og satt i kloster hvor han døde senere samme år.

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Photo of a hilltop fortress with the sea in the background
Festningen Angelokastro på Korfu, som i enkelte kilder tilskrives Mikael I

I 1210 mente Mikael at han hadde militærstyrke nok til, sammen med Bulgaria, å angripe det lombardiske styret i Thessaloniki. Han benyttet muligheten da Konstantinopels keiser Henrik I av Flandern forberedte et angrep på Nikea. Henrik endret imidlertid sine planer og gikk mot Thessaloniki. Mikael skiftet etter hvert side og allierte seg med Henrik for å unngå at Thessaloniki falt i bulgarernes hender[17][18]. I 1212 overtok han makten i Thessaloniki, og i løpet av 1213-1214 også andre områder som var under venetiansk kontroll, blant annet øya Korfu[19][20].

Mikaels død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter, i 1215, ble han drept av ukjente gjerningsmenn under et attentat, og han ble etterfulgt av sin halvbror Teodoros Komnenos Dukas. Han hadde bare en mindreårig sønn (Mikael II Komnenos Dukas), og hans halvbror Teodoros Komnenos Dukas overtok makten. Han hadde vært i tjeneste hos Teodoros I Laskaris i Keiserriket Nikea, men ble hjemkalt for styrke lederskapet i Epirus. Han sendte imidlertid sin mindreårige nevø og hans mor i eksil til Peloponnes[21]. Teodoros ledet riket med stor styrke, og underla seg Thessaloniki hvor han også ble kronet til keiser i 1224. I 1230 ble Teodoros slått av bulgarerne og tatt til fange. Dette ga Mikaels sønn Mikael II mulighet til å komme tilbake til Epirus og overta sin fars rike[22]. Mikael skapte riket Epirus og grunnla Komnenos-Dukas-dynastiet[1] som hadde makten i riket fram til 1318 da den italienske Orsini-familien overtok. Medlemmer av familiedynastiet innehadde også keisermakten i Thessaloniki fra 1224 til 1246[23].

Mikael I var en populær hersker[24]. Biskop Johannes Apokaukos i Nauoaktos (i Epirus) hyllet Mikael som «en ny Noah som skapte et tilfluktssted for flyktingene fra den latinske katastrofen»[24].

Familie[rediger | rediger kilde]

Identiteten til Mikaels kone eller koner er ikke kjent. Ifølge hagiografien om St. Theodora av Àrta var han gift to ganger. Hans første kone tilhørte den aristokratiske Melissenos-familien. Det er ikke kjent når hun døde. Hennes kusine var gift med guvernøren i Nikopolis, Senachereim. Etter at han var blitt drept overtok Mikael både hans embete og hans enke. Hagiografien er en høyst usikker kilde, men noe av det bekreftes av andre kilder. Etter kirkens syn var ekteskap med den første konens nære slektninger forbudt, og når det derfor henvises til sønnen Mikael II Komnenos Dukas som en «uekte» sønn, kan det likevel være at Mikael II’s mor var Mikael I’s andre kone[25].

Mikael hadde fem barn. Med sin første kone:

  • En datter (ukjent navn), som i 1209 giftet seg med Eustace, bror til den latinske keiser Henrik I av Flandern[25][26].
  • Teodora Komnene Dukaina, som bare nevnes kort av Demetrios Chomatianos i 1216[25][26].
  • Konstantin Komnenos Dukas, som bare nevnes en gang i den latinske teksten til avtalen mellom Mikael og venetianerne i 1210 hvor han er tiltenkt rollen som farens etterfølger. Han har sannsynligvis dødd før sin far[25][26].

Med sin andre kone:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Talbot 1991, s. 1362
  2. ^ Herskerne i Despotatet Epirus tok senere tittelen «despot», men verken denne tittelen eller betegnelsen «despotat» om selve riket ble benyttet fra starten.
  3. ^ Polemis 1968, s. 91
  4. ^ Varzos 1984, s. 669
  5. ^ Varzos 1984, s. 671
  6. ^ a b Loenertz 1973, s. 364
  7. ^ a b Varzos 1984, s. 673–674
  8. ^ Varzos 1984, s. 673
  9. ^ Loenertz 1973, s. 365–366
  10. ^ Loenertz 1973, s. 377–381, 388–391
  11. ^ Fine 1994, s. 66–67, 69–70
  12. ^ Varzos 1984, s. 674, 679
  13. ^ Stiernon 1959, s. 122–126
  14. ^ Fine 1994, s. 68–69
  15. ^ Loenertz 1973, s. 370–374
  16. ^ Varzos 1984, s. 674–675
  17. ^ Loenertz 1973, s. 392
  18. ^ Varzos 1984, s. 683–684
  19. ^ Fine 1994, s. 68
  20. ^ Varzos 1984, s. 685–686
  21. ^ Varzos 1984, s. 552, 553
  22. ^ Fine 1994, s. 112–128
  23. ^ Talbot & Kazhdan 1991, s. 716–717
  24. ^ a b Varzos 1984, s. 688
  25. ^ a b c d e f Varzos 1984, s. 689
  26. ^ a b c d Polemis 1968, s. 92–93 (note 10)
  27. ^ Polemis 1968, s. 92, 93–94

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger
Første despot
Despot av Epirus
12051215
Etterfølger
Teodoros Komnenos Dukas