Alexander Kielland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Alexander L. Kielland)
Hopp til: navigasjon, søk
Alexander Kielland
Alexander Kielland by Emil Hohlenberg (cropped).jpg
FødtAlexander Lange Kielland
18. februar 1849
Stavanger, Norge
Død6. april 1906 (57 år)
Bergen, Norge
Ektefelle Beate Ramsland
Far Jens Zetlitz Kielland
Søsken Kitty Kielland
Barn Beate Kielland, Jens Zetlitz Kielland
Yrke Forfatter, amtmann, redaktør
NasjonalitetNorge
PeriodeSlutten av 1800-tallet
SjangerNovelletter, romaner, skuespill
BevegelseRealismen
DebutNovelletter (1879)
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden

Alexander Lange Kielland (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev noveller og romaner, noen skuespill, og han er kjent som en brevkunstner. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap faller innenfor 1880-tallet og tilhører realismen. Kielland hadde sans for vidd, ironi og satire.

Blant romanene er det især tre som utmerker seg, Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland ble inspirert av folk som Camilla Collett, Charles Darwin, John Stuart Mill, Georg Brandes og Søren Kierkegaard.

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som de fire store innen norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.


Biografi[rediger | rediger kilde]

Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867. Vitnemålet finnes i Kiellandarkivet ved Statsarkivet i Stavanger.

Alexander Kielland ble født inn i en rik, fornem familie i Stavanger 18. februar 1849. Familien var en av de eldste handelsfamiliene. Kiellands far hadde religiøse interesser og ønsket å gi sønnen del i andre verdier enn kun penger. Søsteren Dagmar var gift med litteraturhistoriker Olaf Skavlan.

Som gutt begynte Kielland på Stavanger katedralskole, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen "godt" i "Udarbeidelse i Modersmaalet".[1] Han skulle senere, i boka Gift , ta et oppgjør med skolen og dens undervisningsmetoder.

I oppveksten tegnet og spilte han fløyte i fritiden. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren og faren ble sammen med en kvinne med haugianerbakgrunn. Hun oppdro sine stebarn svært strengt.

Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste. Han kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. Mens han drev teglverket, leste han mye, ikke bare jus, men også radikale tenkere og filosofer, noe som skulle vise seg å komme diktergjerningen til gode.

Kjærlighetsforviklinger[rediger | rediger kilde]

I 1866, da Kielland var 17 år gammel, forlovet han seg med den ett år yngre Beate Ramsland, datter av en haugianer. 14. oktober 1872 fødte bondedatteren Bertha Elisabeth Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble dengang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter. Samme år som Aarre fødte sin sønn, giftet han seg med Beate.

Aarre og Kielland hadde kjent hverandre fra oppveksten. Det plaget Kielland resten av livet at han hadde sveket henne, og han beholdt en viss kontakt med henne til hun døde. Hun giftet seg i 1885 og fikk et barn i ekteskapet.

Ekteskapet med Beate utviklet seg negativt. Beate ble syk og reiste på flere kuropphold i utlandet, mens Kielland tok seg av hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I brev til Bjørnson skrev Kielland: «Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet». Han fikk alkoholproblemer, og meldte seg inn i en avholdslosje, men det hjalp ham lite.[2] Han skyldte ofte penger, og selv om han stadig mottok penger som forskudd fra sitt forlag Gyldendal, var han konkurs da han døde.

Redaktør, borgermester og amtmann[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland

Da Kielland sin stemor døde sommeren 1887, ønsket han å flytte tilbake til barndomshjemmet ved Breiavannet. Den siste boken han utgav før han dro hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest, et angrep på Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger var utenfor rekkevidde. Kielland aspirerte til å bli redaktør, og skrev til Bjørnson: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet».

I årene 18891890 jobbet Kielland som redaktør for Stavanger Avis. Han skrev utrolig mye i avisen, men hadde få allierte og følte seg mer og mer hudløs. Han skrev i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». To år senere ble han borgermester i Stavanger, og i 1902 amtmann i Romsdals amt. Etter at han påtok seg disse vervene, som ble en økonomisk redning for ham, ble det ikke mer skjønnlitteratur. Det var regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd å bli borgermester i hjembyen. Han var en samvittighetsfull embetsmann, men skammet seg over å tilhøre embetsstanden, som han hadde skjelt ut så grundig. I januar 1904, mens han var amtmann i Romsdal, hadde han akkurat lagt ut på en 5-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel da han fikk bud om at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han tverrsnudde, og neste morgen kl. 7 stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund og organiserte krisehjelp på en forbilledlig måte. Senere skrev han til venner at de 14 dagene brannen sto på, hadde vært «ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg".

Kiellands endelikt[rediger | rediger kilde]

Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!» Hans overvekt og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Diktergasje[rediger | rediger kilde]

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Ved debuten fremstod han som venstreorientert og radikal. I årene 18811883 bodde Kielland i Danmark, der han tok sterke inntrykk av Georg Brandes. Etter hjemkomsten til Norge brevvekslet han med Brandes. Da Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å skaffe ham en diktergasje fra Stortinget i 1885, ble forslaget avslått med den begrunnelse at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden.

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Arven etter Kielland[rediger | rediger kilde]

Kielland-skulpturen i Molde. Skulpturen er laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer, og ble avduket i 1907.

«Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»[3]

Verk[rediger | rediger kilde]

Noveller[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Paa Hjemvejen, 1878
  • Hans Majestæts Foged, 1880
  • Det hele er Ingenting, 1880
  • Tre par, 1886
  • Bettys Formynder, 1887
  • Professoren, 1888

Essays[rediger | rediger kilde]

  • Forsvarssagen, 1890
  • Mennesker og Dyr, 1891
  • Omkring Napoleon, 1905

Brev[rediger | rediger kilde]

  • Brev 1869-1906, 4 bind, 1978-1981

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867. Originalen er i Statsarkivet i Stavanger, Privatarkiv 11, boks 13.
  2. ^ Han ble observert på Grand, der han skålte med seg selv; han ble også observert da han snek seg ut i Grands bakgård etter inntak av en svær middag, kastet alt opp igjen – og deretter gikk inn og bestilte mer mat og vin.
  3. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 482

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Alexander Kielland – originaltekster av og om forfatteren