Våler (Hedmark)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°40′40″N 11°50′00″Ø

Våler

Våpen

Kart over Våler

Land Norge Norge
Fylke Hedmark
Status Kommune
Adm. senter Våler
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&502&705.26&705,26 km²
3&502&685.28&685,28 km²
3&501&19.98&19,98 km²
Befolkning 3&503&3 783&3 783[a]
Kommunenr. 0426
Målform Bokmål
Internettside www.vaaler-he.kommune.no
Politikk
Ordfører Kjell Konterud (AP) (2003)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Våler

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 
Krigsminnesmerke russiske soldater som døde ved Haslemoen under andre verdenskrig

Våler er en kommune i Solør i Hedmark. Den grenser i nord mot Elverum, i øst mot Trysil og Sverige, i sør mot Åsnes og i vest mot kommunene Stange og Løten.

Etter innførelsen av formannskapsloven i Norge, i 1837, var Våler en del av storkommunen Hof. I 1848 ble Åsnes utskilt som egen kommune, med Våler som en del av denne. Videre ble Våler en selvstendig kommune i 1854, etter sterk innsats fra blant annet stortingsmann Christian Svenkerud.

Kommunen ligger lengst nord i distriktet Solør, og kalles derfor ofte Våler i Solør. Solør omfatter området mellom byene Kongsvinger og Elverum, bestående av kommunene Våler, Åsnes og Grue, og er en del av Glåma-dalføret. Området øst i Solør, i grensetraktene mot Sverige, er kjent som en del av Finnskogen. Denne delen av kommunen refereres da også til som Våler Finnskog.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Våler kommune er preget av store skoger og jordbruksarealer, og jord- og skogbruk er de viktigste næringsveiene. Våler er blant landets store skogkommuner og nær 90% av kommunens samlede areal er dekket av skog.

Klima[rediger | rediger kilde]

Våler har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.

Normaler for Våler (175 moh.)[1] Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Temperaturnormal (°C) −9,3 −8,5 −2,8 2,6 9,2 14,2 15,1 13,6 8,6 3,9 −2,8 −7,7 3,0
Nedbør (mm) 37 30 36 39 53 75 80 75 77 66 57 45 670

Historie[rediger | rediger kilde]

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

Man vet ikke med sikkerhet når de første mennesker bosatte seg i Våler, men man regner med at det først skjedde mot slutten av yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Man har funnet redskaper av flintstein, som er datert til ca. 2000 f.Kr. Flintstein er ikke naturlig forekommende i området, og må derfor ha fulgt handelsveiene sørfra.

De første menneskene som streifet rundt i skogene i Våler levde hovedsakelig av jakt og fiske. Selv om folk i bygdene rundt Mjøsa allerede hadde husdyr og dyrket korn, tok det noe lenger tid før folk ble fastboende her.

Førkristen tid[rediger | rediger kilde]

Et rikt antall dyregraver, gravhauger og rydningsrøyser vitner om menneskelig aktivitet og bosetninger i Våler fra ca. 1000 f.Kr. Men det var først med vikingtiden, fra ca. 700 til 1000 e.Kr at Våler utviklet seg til mer enn bare noen spredte bosetninger. En stund i historien var Solør et mektig kongerike.

Navnet Våler kommer av ordet «vål», som betyr rydning eller haug med grener og trestubber fra ryddet mark. Et sagn forteller om da Olav den hellige dro gjennom Solør for å kristne folket her i 1022. Da han nådde Våler stoppet han ved stedets gudehov for å holde ting. Han møtte først en del motstand blant de lokale bøndene, men med sin overlegne makt fikk han til slutt overtalt folket til å konvertere til kristendommen, som han også gjorde så mange andre steder. Han bestemte at det skulle bygges en kirke, men det oppsto en uenighet om plasseringen. Dette avgjorde kongen på enkelt vis, ved å ta sin bue og skyte en pil opp mot himmelen og erklærte at der pilen landet, skulle kirken bygges. Pilen falt ned i et «vål» nede ved Glåmas bredd. Dette gav navnet til både stedet og kirka. (Selv om kirken senere ble kalt Mariakirken). Vålers kommunevåpen illustrerer Olav den helliges pil.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

I middelalderen var Solør i stor grad bare en utpost som lå langt fra de vanlige ferdselsårene. De få som fant veien dit var stort sett omstreifere og pilegrimer som skulle til Olav den helliges grav i Nidaros. En pilegrimsrute for svenske pilegrimer gikk gjennom Eidskog, Solør og Elverum; Adam av Bremen nevner denne ruten så tidlig som i 1070. Langs denne ruten stoppet pilegrimene ofte ved Olavskilden i Våler, der legenden forteller at Olav den hellige gav hesten sin vann. Kilden skal visstnok ha hatt legende egenskaper.

Svartedauen kom til Norge i årene 13481350. Hvor hardt Våler ble rammet vet man ikke med sikkerhet, men sagnet forteller at det kun overlevde én gutt og ei jente.

På 1600-tallet var det et relativt stort husdyrhold i Våler, og etter hvert som bruken av oppgangssaga ble mer kjent, begynte skogbruket å bli viktigere og viktigere i de skogrike traktene langs de mange vassdragene i området.

Finneinnvandringen[rediger | rediger kilde]

En viktig del av Våler og Solørs historie er innvandringen og bosetningen av finner i de til da folketomme skogområdene mellom Solør og Värmland som startet på slutten av 1500-tallet. På denne tiden var de skogene som var langt fra bygdene nærmest verdiløse og det ble derfor lite konflikt med befolkningen i Våler. Den finske innvandringen skyldtes at det på denne tiden var hungersnød og krig i Finland, samt at den svenske kongen, Gustav Vasa, ønsket innvandrerne velkommen for å dyrke opp de enorme ubrukte skogarealene i grensetraktene, for på sikt å øke skatteinntektene til Sverige.

Finnene brakte med seg sin spesielle kultur og sitt levesett, blant annet sin spesielle form for jordbruk, kalt svedjebruk. Denne metoden innebar å sette fyr på skogen og dyrke det nedbrente området som på grunn av asken var veldig fruktbart. Første året dyrket de rug, andre og tredje året kål eller turnips. Så kunne husdyra gresse på området noen år før skogen fikk vokse seg til igjen. Slik flyttet de rundt og svidde av og dyrket nye områder.

Finnene brakte også med seg sitt språk, som setter sitt preg på området fremdeles, i form av stedsnavn og en del finske ord og uttrykk i dialektene på stedet. Området blir fremdeles kalt Finnskogen.

Kirkehistorie[rediger | rediger kilde]

Våler kirke i mai 1929

De eldste opplysningene man har om Mariakirken er fra 1600-tallet. Det var en stavkirke, som i 1686 var i meget dårlig stand. 800 år etter Olav den hellige var det neppe den samme kirkebygningen som ble bygget der på hans tid. Antakeligvis var den blitt revet og bygget på nytt minst én gang, men den må likevel ha vært flere hundre år gammel. Den ble restaurert sent på 1600-tallet, og varte i enda et århundre.

I 1804 sendte folket i Våler et brev til kongen i København, med spørsmål om man kunne få lov til å rive den gamle kirken og bygge en ny. På ny var den gamle stavkirken i dårlig stand, og den var dessuten alt for liten for det voksende bygdesamfunnet. Kongen ga lov til dette, og byggingen startet senere samme året. Kirkespiret er datert 1805, og den nye kirken ble vigslet 26. juni 1806. Den gamle kirken ble revet, og det står i dag et monument der den i sin tid sto. Den nye kirken brant ned til grunnen etter en påsatt brann 29. mai 2009.

Blant kirkens gamle ornamenter, er antakeligvis døpefonten i kleberstein den eldste. Den er fra 1100-tallet, og er fremdeles i bruk. Den er i romansk stil med flettverksmønstre og akantusranke. Den er antakeligvis hugget ved et av steinbruddene i Gudbrandsdalen. Den praktfulle alterkalken i gotisk stil, er fra 1200-tallet, men restaurert i 1717. Et smijernsbeslag, også fra 1200-tallet, opprinnelig har prydet inngangsdøren til den gamle stavkirken er nå gjenbrukt i en dør fra 1600-tallet og plassert i en av kirkens sideinnganger. Den likevel antakelig eldste skatten fra kirken er den såkalte Olavsspenningen. Det er en jernspenning som er smidd for å se ut som en vidjespenning, og skal i følge sagnet ha sittet i hestebisselet til Olav den hellige da han avgjorde kirkens plassering. Spenningen skal ha falt av, og deretter blitt gitt i gave som minne om begivenheten. Olavsspenningen blir i dag oppbevart på Historisk Museum i Oslo.

Det gamle alterert ble laget i 1697 av Johannes Skraastad (16481700) fra Vang i Hedmark og hang i nordre tverrskip. Det nye alteret fra 1806, ble modernisert rundt 1860, og restaurert tilbake til sin opprinnelige form i 1916.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Våler Nærradio

Forsvaret[rediger | rediger kilde]

Frem til 2003 holdt Befalsskolen for Artilleriet til ved Haslemoen, men virksomheten her er blitt flyttet til Rena leir og Haslemoen har blitt lagt ned[2].

Tusenårssted[rediger | rediger kilde]

Kommunen opprettet i forbindelse med opprustningen av sentrum sør et tusenårssted. Stedet er lokalisert utenfor Sparebanken Hedmark sine lokaler, og er primært en møteplass med benker og belysning. Sentralt på tusenårsstedet er det plassert en treskulptur inspirert av formen på Vålers kommunevåpen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hedmark, Sigmund Moren (red), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978
  • East Norway and its Frontier, av Frank Noel Stagg, George Allen & Unwin Ltd., 1956
  • Medieval Scandinavia, av Birgit og Peter Sawyer, University of Minnesota, 1993
  • Jubileumsskrift, av Mikal Lundstein (red), Våler kommune, 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]