Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach

Carl Bernhard, prins av Sachsen-Weimar-Eisenach (født 30. mai 1792 i Weimar, død 21. juli 1862).[1]

Han utmerket seg som soldat og ble i 1815, etter Wienerkongressen, utnevnt til oberst for et regiment, som tjente under kongen av Nederlandene.[2] Han kjempet i slaget ved Quatre Bras og slaget ved Waterloo hvor han hadde kommandoen over 2. brigade av den 2. nederlandske divisjon.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Prins Bernhard ble født 30. mai 1792 i Weimar, som det syvende barn av Carl August von Sachsen-Weimar-Eisenach.[1] Han lot seg verve til den prøyssiske hær og i 1806 kjempet han med Hohenlohe-Ingelfingens hær. I 1809 lot han seg verve til den saksiske hær og han kom til å kjempe under kommando av marskalk Bernadotte under slaget ved Wagram.

Waterloofelttoget[rediger | rediger kilde]

Prins Bernhards 2. brigade av den 2. nederlandske divisjon (Sedlnitsky) var de første av hertugen av Wellingtons styrker som ankom korsveien ved Quatre Bras. Prins Bernhards brigade holdt sammen med 1. brigade, som ankom senere, korsveien i nesten 24 timer fra sent om ettermiddagen 15. juni 1815, til omkring kl. 15 den 16. juni, og forhindret dermed marskalk Michel Ney og den venstre flanke av den franske L'Armée du Nord i å innta korsveien innen hertugen av Wellington og større allierte styrker ankom for å konsolidere den 2. divisjon og kjempe i slaget ved Quatre Bras. Det suksessfulle forsvaret av korsveien utført av de to brigadene i den nederlandske 2. divisjon var en av den viktigste aksjonene av noen av koalisjonens brigader under hele Waterloofelttoget.

Under slaget ved Waterloo hadde prins Bernhard kommandoen over de allierte styrker som holdt gårdene ved Papelotte, Frichermont og La Haie på den ytterste venstre enden av hertugen av Wellingtons frontlinje.[3] De hadde stor strategisk viktighet, ikke bare fordi at hvis disse styrker lot seg overløpe kunne franskmennene flankere Wellington, men også fordi det var fra den retningen Wellington forventet og fikk prøyssisk støtte. Selv om Duruttes 4. franske divisjon under slaget kortvarig fikk et fotfeste i Papelotte, ble det aldri inntatt.[4]

Senere liv og familie[rediger | rediger kilde]

I årene etter Waterloo utmerket han seg som hærfører av en nederlandsk divisjon i den belgiske kampanje i 1831 (tidagerskampagnjen), og 184750 hadde han kommandoen over styrkene i Nederlandsk Ostindia.[2] Han døde 21. juli 1862 i Liebenstein.[1]

Han giftet seg med Ida av Sachsen-Meiningen, datter av Georg 1. av Sachsen-Meiningen, den 30. mai 1816 i Meiningen.[1] Prins Bernhards sønn, William Augustus Edward, kjent som Prins Edward av Sachsen-Weimar (18231902), lot seg verve til den britiske hær og utmerket seg i Krimkrigen, ble oberst i 1. Life Guards, og senere britisk feltmarskalk.[2]

Hans datter Amalia giftet seg med prins Henry av Nederlandene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Prince Bernhard of Saxe-Weimar-Eisenach – bilder, video eller lyd