Ljå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigd og ljå er gamle landbruksredskap for å kutte gress og høste korn.
Ljå med langt skaft, to håndtak, langt skjæreblad og bøyle.
Bruk av høygafler og ljå under slåttonn i Flandern ca. 1510.
Bryning av ljå under innhøsting av byggkorn ca. 1886.

Ljå er et landbruksredskap som særlig brukes til å slå eller skjære gress og korn med. Redskapet holdes med begge hender; ljåen føres langs bakken i en svingende rytmisk bevegelse, fram og tilbake, mens brukeren beveger seg framover, skritt for skritt. I Norge ble redskapet hovedsakelig brukt til gras, i slåttonna, men i resten av Europa ble ljåen også benyttet til korn i skurdonna. Ljåen var et redskap som endret jordbruket i jernalderen, og var et viktig og nødvendig redskap fram til 1900-tallet.


Typer, bruk og historikk[rediger | rediger kilde]

En ljå består av et skaft (et «orv») av tre og et langt skjæreblad smidd av jern som er festet vinkelrett på enden av skaftet. Bladet er smidd slik at det blir liggende i skjærevinkel mot graset og er lett bøyd oppover for å hindre at det skal skjære seg ned i bakken og sløves. En ljå med kort skaft kalles «kortljå» eller «stuttorv», en med langt skaft kalles «langljå» eller «longorv».

Det var viktig å ha en skarp ljå for at arbeidet skulle gå lettest mulig. Med rett teknikk kan en skarp ljå kutte langt gress svært effektivt. Ljåbladet måtte derfor være av god kvalitet; en god ljåsmed hadde høy status.

En ljå må slipes og brynes regelmessig. Den gang da slåttonna var ljåslått, ble ljåene vanligvis slipt en gang hver dag. Ljåen ble også brynet med jevne mellomrom, flere ganger hver dag. Slåttekaren bar ofte brynet med seg i ei slags slire. For sikkerhets skyld kunne en ta med seg flere ljåblad, dersom slåtten lå litt langt unna, og enga var steinet slik at eggen kunne bli haksete.

Det krever trening å bruke en ljå riktig. Overkroppen må «svinges» og følge ljåen i bevegelsen.

Stuttljåen var et godt barneredskap for opplæring, men den kom også til sin rett i bratte bakker og på steinete mark.

Sigd, lauvkniv og ljå kom i bruk i jernalderen, og muliggjorde en mer effektiv kornskurd og innhøsting av vinterfor til husdyra. Ljåkulturen var trolig på sitt høyeste nivå på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet kom hesteslåmaskinen, og den vant fort innpass på alle større gårder. Men ljåen var fortsatt et viktig redskap midt på 1900-tallet til slått på steder der slåmaskinen ikke kom til.

Kunsten å slå med ljå er bl.a. viktig i forbindelse med kulturlandskapspleie. Det arrangeres årlig mesterskap i ljåslått.

Symbolikk[rediger | rediger kilde]

Mannen med ljåen er et kjent symbol for Døden i folkediktninga. Han «høster» menneskeliv med sin lange ljå.

Alf Prøysen var en dikter som kjente godt til både ljå og slåttonn. I Slipsteinsvalsen er ljå og slipestein blant hovedmotivene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ragnar Pedersen: "Ljåen – en gjenstandsanalyse" i Norveg, 1975.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

landbrukstubbDenne landbrukrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.