Beothuk

Se også: Beothuk-språk

Beothuk var en First Nations-stamme på øya Newfoundland i Canada. På den tid de fikk kontakt med europeerne, i det 16. århundre, antas det at det var mellom 500 og 1000 beothuker på øya^[1] som levde hovedsakelig av sel, fisk, skalldyr og reinsdyr (caribou). Beothukene var svært glade i rød farge og dekket både kroppen og redskaper med rød oker, noe som kan ha gitt opphav til begrepet «rødhuder».^[1] Beothukene var dyktige kanobyggere og bodde i wigwamer. De holdt seg for det meste langs kysten, mens de mer sjelden besøkte det ufruktbare innlandet. Mange av europeernes forestillinger om nordamerikanske urfolk bygger antagelig på tidlige møter med beothukene.^{[trenger referanse]}

Beothuk-språket deres var et isolert språk, og slektskap med andre språk er ikke påvist.^{[trenger referanse]} Visse likheter med micmac-språket kan skyldes langvarig naboskap. Man tror at beothukene er etterkommere etter den såkalte «Little Passage»-stammen som det finnes arkeologiske spor etter fra ca 50 f.Kr.^[2]

På 1000-tallet kom vikingene til vestkysten av Newfoundland, som de kalte Vinland. Der traff de beothukene, men hvordan de to folkene kom overens vet vi mindre om. Det var en del trefninger fordi beothukene begynte å jakte på vikingenes buskap, men for det meste drev de fredelig handel med hverandre.^{[trenger referanse]} Det finnes historier som forteller at noen beothuker hadde blå øyne og lysere hår enn andre urfolk.^{[trenger referanse]} Dette ble lenge avfeid, men nyere viten antyder at det kan ha vært et resultat av blanding mellom beothuker og vikinger.^{[trenger referanse]}

Vikingene forlot sin bosetning på 1100-tallet antagelig på grunn av et kaldere klima, som gjorde livet vanskeligere både for vikinger og beothuker. Konflikter om ressurser kan også ha bidratt til oppbruddet.^{[trenger referanse]}

Neste besøk fra Europa kom i 1497. Giovanni Caboto, en venetianer i engelsk tjeneste, gjenoppdaget Newfoundland.^[3] Han kunne fortelle om enorme forekomster av fisk, noe som førte til at portugisere, engelskmenn, baskere og spanjoler kom til området for å fiske. Mange av fiskerne begynte å fange beothuker for å bruke dem som slaver.^{[trenger referanse]} Etterhvert som fiskerne slo seg ned, begynte beothukene å stjele fra dem.^{[trenger referanse]}

Voldelig konflikt var uunngåelig, og franskmennene allierte seg med micmac-stammen på fastlandet for å holde beothukene unna. Etterhvert ble beothukene tvunget inn i det karrige innlandet, hvor de raskt sank i antall på grunn av dårlig mattilgang. Tyveriene fortsatte imidlertid, og straffeekspedisjoner ble sendt for å utrydde beothukene. I 1768 var det færre enn 400 igjen, og i 1810 ble de "fredet".^{[trenger referanse]} Det var altfor sent, og de siste beothukene rømte antagelig til fastlandet. Bare én var igjen i 1827, den siste kjente beothuk. Hun het Nancy Shanawhdit og døde i 1829.