Karl VI av Frankrike
| Karl VI av Frankrike Konge av Frankrike | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. desember 1368 Paris | ||
| Død | 21. oktober 1422 (53 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Isabella av Bayern | ||
| Partner(e) | Odette de Champdivers | ||
| Far | Karl V av Frankrike[1] | ||
| Mor | Johanna av Bourbon[1] | ||
| Søsken | Catherine av Valois, grevinne av Montpensier Louis Ier d'Orléans[1] | ||
| Barn | Isabella av Valois Johanna av Valois Ludvig, Dauphin av Viennois John, Dauphin av Viennois Marie av Valois Michelle av Valois Katherine av Valois Karl VII av Frankrike | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
| Utmerkelser | Gylne rose | ||
| Regjeringstid | 16. september 1380–21. oktober 1422 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Karl VI av Frankrike (født 3. desember 1368 i Paris, død 21. oktober 1422 samme sted), med tilnavnet den elskede (le Bienaimé) og den gale (le Fol eller le Fou), var konge av Frankrike fra 1380 og til sin død. I voksen alder hadde han psykotiske perioder med irrasjonell oppførsel, derav tilnavnet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Karl V av Frankrike og Johanna av Bourbon. I en alder av elleve år ble han kronet som konge i katedralen i Reims. Han giftet seg med Isabella av Bayern i 1385.
Kongen blir gal
[rediger | rediger kilde]Kongen led av en sinnslidelse. Sykdommen kom til å plage ham hele livet. På grunnlag av de symptomer som beskrives i kildene, har moderne leger beskrevet hans lidelse som enten schizofreni, porfyri eller bipolar affektiv sinnslidelse.
Det første kjente anfall fant sted i 1392, da kongens venn og rådgiver, Olivier V de Clisson, ble utsatt for mordforsøk. Karl var fast besluttet på å straffe den skyldige, Pierre de Craon, som hadde søkt tilflukt i Bretagne. Samtidige kilder beretter at Karl var som i en rus for å starte felttoget og samtidig hadde virket usammenhengende i sin tale. Karl drog av sted med en hær 1. juli 1392, men ble nærmest drevet ut i et vanvidd av utålmodighet over dens langsommelige fremskritt.
Kongen ble plage av perioder med mentale forstyrrelser gjennom resten av sitt liv; under et anfald i 1393 kunne han for eksempel ikke huske sitt eget navn, visste ikke at han var konge og flyktet i redsel for sin egen dronning. Han kunne ikke gjenkjenne sine barn, men sin bror og rådgivere husket han navnene på, og på personer som var døde.
Under senere anfall kunne han streife rundt i palasset mens han hylte som en ulv, nekte å bade i perioder på flere måneder og led av tvangstanker om at han var laget av glass.
Kongens mentale tilstand betød at regjeringsmakten var overlatt til hans embedsmenn og derfor sterkt avhengig av deres lojalitet; kongen kunne blant annet ikke lenger føre hæren i krig og Charles d'Albret, le Connétable de France, måtte for eksempel stå i spissen for hæren ved Agincourt.
Forholdet til England
[rediger | rediger kilde]Karl VIs regjeringstid ble preget av gjentatte kriger mot England, senere kjent som hundreårskrigen. Det ble gjort et forsøk på å inngå en fred allerede i 1396, da den enda ikke syv år gamle prinsesse Isabella av Valois ble gift med den 29-årige Rikard II av England.
Freden i Frankrike holdt ikke og feiden mellom kongefamilien og den burgundiske fyrsteslekten kastet landet ut i anarki og kaos. I 1415 besluttet Englands konge Henrik V å ta fordel av denne situasjonen og foretok derfor en invasjon. Dette felttoget ble avgjort i slaget ved Agincourt hvor den franske hæren led et totalt og avgjørende nederlag til de tallmessig underlegne engelske styrkene. I 1420 måtte Karl, sterkt preget av sin sykdom, underskrive en fredsavtale hvor Henrik V ble anerkjent som Karl VIs arving, hans egen sønn ble erklært illegitim og hans datter Katherine av Valois ble forlovet med Henrik.
Karl VI er gravlagt i klosterkirken Saint-Denis.