Sodor og Man bispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Setet for Sodor og Man bispedømme ligger i Peel på Man.
Setets katedral er Katedralen i Peel (Også kalt for Katedralkriken til sankt German).

Sodor og Man bispedømme er et bispedømme i Den engelske kirke, og var opprinnelig langt større enn dagens område som i dag dekker kun øya Man i Irskesjøen og dens nærliggende øyer. Nåværende biskop er Robert Paterson som ble innviet den 14. juni 2008 i Katedralen i Peel.[1]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det har vært biskoper på Man fra kristendommens innføring på øya, noe som er klart fra det lille som er kjent om den tidlige keltiske kirken. Folk på Man ble antagelig gradvis konvertert til kristendom en gang på 500-tallet eller 600-tallet. Det finnes kun indirekte bevis for antagelsen da det var ingen samtidige nedtegnelser om kirkens aktiviteter på Man i tiden før 1134. Lokalt folkeminne og stedsnavn tyder på at det var irske misjonærer som sto for innføringen av den nye religionen. Sankt Maughold betraktes som Mans skytshelgen, og som i henhold til tradisjonen ble omvendt av selveste sankt Patrick av Irland.[2]

Det norske bispedømmet Sodor ble grunnlagt i 1154 og dekket da Hebridene og de andre øyene langs vestkysten av Skottland. Det opprinnelige norrøne navnet var Suðreyjar (Sudreys = Sørøyene) i motsetningen til Norðreyjar, de nordlige øyene, som var Orknøyene og Shetland. Sodor er således avledet fra diocesus Sodorensis, den latinske skrivemåten til bispedømmet Suðreyjar (bokstaven ð er uttalt th som i father). Bispedømmet Sodor og Man var et underbispedømme av Trondheim, det katolske Nidaros erkebispedømme som ble opprettet i 1154. Nidaros dekket et enormt område: Norge, Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Sørøyene som omfattet Hebridene, Mull, Islay, Kintyre og hvor Man var det sted som lå desidert lengst sør.[3]

Krønike skrevet på Man[rediger | rediger kilde]

Krøniken om kongene av Mann og Øyene er viktig kilde om blant bispedømmets historie.

En av de aller første biskopene som vi kjenner til blir nevnt som Roolwer (ca. 1079). Det er mulig det er en forvansking av Radulf, en senere middelalderform av Rolv. Navnet Radulf blir også nevnt i Krøniken om kongene av Mann og Øyene (latin Chronica Regum Manniæ et Insularum), en viktig kilde til Mans historie og Sodor og Man bispedømme. Krøniken ble satt sammen av munken ved klosteret Rushen Abbey på Man. Krønikens tidsrom dekker fra 1016 og fram til 1257, skjønt senere munker har føyd nyere hendelser inn i manuskriptet som fører fram til 1316.

Andre biskoper av norrøn eller norsk opprinnelse synes å være en Reginald eller Ragnvald fra Norge på slutten av 1100-tallet, og tilsvarende kan også en Christian Orcadensis (fra Orknøyene) ha vært. Deretter var det en rekke biskoper med opprinnelse fra Galloway i den tid da Man var underlagt Skottland før de overveiende grad var engelske. En av de merkeligste biskopene som det hviler mange sagn om og samtid er beheftet med stor usikkerhet om er en viss Wimund: han ble en sjøfarende krigsherre og pirat på slutten av 1130- og begynnelsen av 1140-tallet med Man som base. Hans historie har blitt videreført fra 1100-tallets engelske historiker William av Newburgh i hans Historia rerum anglicarum, Bok I, kapittel 24, med tittelen Om biskop Wimund, hans liv hvordan han sluttet som biskop og hvordan hans syn ble fjernet.[4]

Norge kontrollerte alle de ytre øyene som norsk skattland fram til 1266 da de ble avgitt til Skottland i henhold Perthtraktaten. Mull, Islay, og Kintyre hadde allerede blitt avstått til Skottland i 1156. Man ble avsondret fra de skotske øyene og i striden mellom Skottland og England kom Man inn under den engelske konge i 1334. De ble deretter holdt av de føydale herrene av Man (familien Stanley, jarlene av Derby, fra 1406 og fram til 1736, og av hertugene av Atholl fra 1736) inntil Man ble kjøpt av den britiske krone i 1765.

I 1387, grunnet striden mellom Skottland og England, ble bispedømmet Sodor og Man delt i to. Man ble etterlatt alene, men av tradisjonelle grunner fortsatte å kalle seg Sodor og Man. I Skottland fortsatte Sodor eller Øyene (Isles) som ett av Skottlands 13 bispedømmer i middelalderen. Dets sete ble først lagt til Snizort (= Skye) og deretter til Iona. Også Sodor/Øyene var underlagt Nidaros erkebispedømme, men fra 1472 ble bispedømmet i St. Andrews opphøyd til erkebispedømme, og Sodor/Øyene kom da også geistlig under skotsk kontroll.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Retten til å utpeke biskoper av Sodor og Man tilhørte herrene av Man, og ble senere utøvd av hertugene av Atholl etter 1765 inntil det ble overgitt til den britiske krone i 1828. Man ble underlagt kongedømmet England eller Storbritannia, men er en kronbesittelse. Som med den øvrige kirken i England forlot bispedømmet den romersk-katolske kirke under den engelske reformasjonen under kong Henrik VIII av England. Biskop Thomas Stanley i Sodor og Man var ikke en tilhenger av reformene, særlig ikke at hans bispedømme ble lokalisert om fra å være underlagt Canterbury erkebispedømme til å bli underlagt York erkebispedømme. Han ble også fratatt sitt embete av Henrik VIII, men den katolske dronning Maria I av England gjeninnsatte Stanley som biskop.[5] Under dronning Elisabeth I av England ble klokken igjen skrudd tilbake til protestantisme.

Et interessant trekk ved bispedømmet er at siden Man ikke var en del av England angikk ikke Loven om ensartethet av 1662 Man. Loven kom ved restaurasjonen i England som krevde at den engelske kirke fulgte alle ritualer og seremonier i Book of Common Prayer (Den allmenne bønneboken), et grunnleggende skrift i den anglikanske kirke som avløste de katolske liturgiske forordninger. På Man var biskop Thomas Wilson under sitt episkopat (16971755) fri til å introdusere kirkens seremonier på mansk språk som det store flertallet av befolkningen snakket, og kunne selv løse prestestandens saker og disiplin som Mans unike status hadde ført til.[6]

Bruken av ordlyden Sodor og Man[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige Katedralen i Peel ligger i ruiner innenfor området til Peel Castle.

Det er mulig at opprinnelsen til navnet «Sodor» gikk tapt og at dens mening ble tilskrevet St Patrick's Isle, hvor festningen Peel Castle ligger, og som var biskopens sete. Tillegget «og Man» synes å ha blitt lagt til på 1600-tallet av en juridisk planlegger som var uvitende om den riktige anvendelsen av navnet Sodor til bispedømme Man. Noe senere hadde begrepet «Sodor» og «Man» blitt skiftende, og bispedømmet ble nevnt som det av Sodor eller Man. Inntil 1604 signerte biskopene alltid som «Sodorensis» mellom dette årstallet og 1684, stundom benyttet de «Soderensis» og tidvis «Sodor og Man»; og etter 1684 har alle biskopene signert som «Sodor and Man».

Senere historie[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige katedralen til Sodor og Man bispedømme var på øya St Patrick's Isle ved havnen til Peel. Denne katedralen som sto innenfor murene til festningen Peel Castle falt ut av bruk i løpet av 1700-tallet, og i mange år var det kun en pro-katedral i Douglas[7] I 1980 ble det ved lov av Tynwald bestemt at sognekirken viet til sankt German i Peel ble utpekt som den nye katedralen for bispedømmet, og kalles nå i tillegg til det gamle navnet også for Katedralen i Peel.

Ettersom Man ikke er en del av Storbritannia teller ikke biskopene som en «Lord Spiritual» og sitter ikke i House of Lords i Det britiske parlamentet. Imidlertid er han et medlem av Mans lovgivende råd. Til felles med andre biskoper i den engelske kirke blir utnevnelsen av biskoper til Sodor og Man fortsatt gjort på råd fra statsministeren i Storbritannia, til tross for det faktum at han ikke har noen autoritet på Man.

Det tradisjonelle boligen til biskopene var Bishop's Court ved landsbyen Kirk Michael noe lengre nord på Man, men er i dag en privat bolig da dagens biskop bor i Douglas. På kirkegården til kirken St. Michael i den samme landsbyen er flere av biskopene gravlagt, den mest kjente er Thomas Wilson (nevnt overfor).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Appointment of new Bishop of Sodor and Man». Sodor og Man bispedømmes nettside.
  2. ^ Moore, A. W. (1893): Diocesan History. Sodor and Man: Chapter I. «Celtic Period». London
  3. ^ Isle-of-man.com: Diocese of Sodor and Man
  4. ^ «Heard at Byland: Wimund’s Woes» fra Byland Abbey nettsted, oppdatert januar 2005.
  5. ^ Phillips, Gervase (2004): «Thomas Stanley (d. 1569), in Stanley, Edward, first Baron Monteagle (c.1460–1523)» (Subskripsjon nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/26280.
  6. ^ Watterson Troxler, Carole (2004): «Wilson, Thomas, (1663–1755)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/29691
  7. ^ Betegnelsen «pro-katedral» er en sognekirke som midlertidig tjener som en bispedømmes katedral.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]