Erik Eiegod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik I Eiegod
Konge av Danmark
Erik Eiegod
Plakett til minne om Erik Eiegod i Paphos på Kypros
Regjeringstid: 10951103
Født: ca. 1055, SlangerupSjælland
Død: 10. juli 1103 (ca. 48 år), Kypros
Foreldre: Svein Estridsson og
Gunhild Sveinsdatter
Ektefelle: Bodil Thrugotsdatter
Barn: Med Bodil:

Utenfor ekteskap:

Erik Eiegod (født ca. 1055, død 10. juli 1103) var Danmarks konge i tidsrommet 10951103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige.

Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Hans mor var Gunhild Sveinsdatter og han giftet seg selv med Bodil Thrugotsdatter.

Erik ble født i byen Slangerup i nordlige Sjælland. Erik Eiegod sto ved sin halvbror Knuts side da denne ble drept i Odense, men i opprøret mot kong Knut ble han selv spart og han måtte dra i eksil. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død.

Krig med venderne[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av sin regjeringstid hadde han nok å gjøre med å bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble trengt av tyskerne som på denne tiden var i ferd med å bosette seg i den østlige delen av Tyskland. Venderne begynte atter å dra på plyndringstokt i den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn Henrik som vendernes fyrste.

Erkebispedømme[rediger | rediger kilde]

Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig danske bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olov Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden. Ved samme anledning klarte kong Erik å få broren Knut til å bli helgenkåret som Knut den hellige.

Til Det hellige land[rediger | rediger kilde]

Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, ettersom byen i 1099 under det første korstoget var blitt gjenerobret fra muslimenes okkupasjon. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland og han besøker keiseren av det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem og døde isteden på Kypros, vissnok ved Paphos hvor han blir begravd.[1] Hans dronning Bodil som var med på reisen fortseatte til Det hellige land hvor hun vissnok dør av sykdom på Oljeberget.

Middelalderkronikører som Saxo Grammaticus og myter har portrettert Erik Eiegod som en sterk person som ble godt likt av folk flest, en høylytt mann som likte store selskaper, og selv om han var en tilhenger av en sterk kongemakt i samvirke med kirken opptrådte han diplomatisk med bøndene og unngikk konflikter. Tilnavnet Ejegod er antagelig en forvanskning av en eldre form, egod fra norrønt ægóðr, «eviggod» eller «den alltid gode», med samme forstavelse som emune.[2]

Barn[rediger | rediger kilde]

De etterlot seg sønnene Knud Lavard og Harald Kesja, og hvor den første er den eldste, en ridderlig og populær dansk prins. Den 7. januar 1131 ble Knud Lavard myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en sannsynlig konkurrent til tronen. Knud Lavards død skjer kun dager før hans sønn Valdemar ble født og som likevel ble danske konge fra 1157 til 1182.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reuters: Denmark and Cyprus pay tribute to 12th century king, lest 10. april 2009
  2. ^ Svensk Uppslagsbok 1952, lest 10. april 2009


Forgjenger:
 Olav Hunger 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Nils av Danmark