Nils av Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nils av Danmark
Konge av Danmark
Nils av Danmark
Regjeringstid: 11041134
Født: ca. 1065, ?
Død: 25. juni 1134 (ca. 69 år), Slesvig
Begravet: St. Bendts kirke i Ringsted
Foreldre: Svein Estridsson
og frille
Ektefelle‍(r): 1.Margret Fredskolla 2.Ulvhild Håkonsdatter
Barn: Med Margret Fredkulla:

Utenfor ekteskap:

Nils av Danmark eller Nikolas Sveinsson (født ca. 1064/1065, død 25. juni 1134) var Konge av Danmark 1104–1134.

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kypros på pilegrimsreise. I sitt fravær har Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedsfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den førtiårige Nils, til konge.

I 1104 giftet Nils seg med Margret, datter av kong Inge Stenkilsson av Sverige. Hun har tilnavnet «Fredskolla» (‘Fredskvinne’) ved at hun ble giftet med den norske krigerkongen Magnus Berrføtt som en del av fredspakt mellom de tre nordiske kongedømmene. Ekteskapet med nordmannen ble derimot kort da han falt i et slag på Irland i 1103.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongsmakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte Nils seg for «konge av Guds nåde». Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil har fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert rundt om i kongeriket som en form for embetsmenn som kreve bøter, legge beslag på vrak og vrakgods, samt inndra arv som skal tilfalle kronen om det ikke finnes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvideætten. Senere var han hos hertugen av Sachsen, Lothar som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med stort hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard er åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevner Knud som deres skytsherre.

Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongsmakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenka Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen utenfor Ringsted, den 7. januar, dagen etter Hellige tre konger, begikk Magnus Danmarkshistoriens mest omtalte mord ved å drepe sin fetter.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringstad. Snart begynte det å oppstå undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hviteætten, og i følge tradisjonen sprang det opp en kilde på det sted hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden. I 1134 opphevet pave Innocens II den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hviteætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham fem bisper som har tatt parti med kongen. Kong Nils greide å flykte, men uforklarlig nok valgte han å ri sørover til Slesvig hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard høy i aktelse. Nils kom til byen den 25. juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet. «Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?», skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem en etter en mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner. Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over seksti år, og selv om de alle satte sitt preg på landet var kanskje den siste av dem, som hadde tronen i tretti år, den beste kongen. Han var en dyktig administrator og en pragmatiker som fullførte den kongsgjerning hans far hadde påbegynt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Erik Eiegod 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Erik Emune