Scota

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Scota (til venstre) med Goídel Glas som seiler fra Egypt, avbildning i et manuskript fra 1400-tallet, Scotichronicon ved Walter Bower; i denne versjonen er Scota og Goídel Glas (latinisert som Gaythelos) hustru og ektemann.

Scota er et navn i irsk mytologi, skotsk mytologi og i pseudohistorie som er gitt til to forskjellige mytologiske døtre av to forskjellige egyptiske faraoer som gælerne mente var deres stammor. Ved å spore sin avstamning tilbake til Scota mente man å forklare navnet scoti, «skottene», som romerne kalte de irske angriperne og innvandrerne av Argyll og Caledonia, områder som siden ble til dagens Skottland.

Scotia, som etter sigende hustru av Míl Espáine, navngitt som datter av en farao kalt «Nectanebus» (et navn som kanskje hadde til hensikt å henvise til enten Nektanebos I eller Nektanebos II), og i denne myten var det sønnene til Míl og Scota som bosatte seg i Irland.

I henhold til den tidlig irske krøniken Lebor Gabála Érenn var den andre Scota datteren av en egyptisk farao kalt Cingris, et navn som finnes kun i irsk legender. Hun var gift med Niul, sønn av Fenius Farsaid, en babylonier som reiste til Skytia etter at Babels tårn raste sammen. Niul var lærd i språk, og ble invitert av farao til Egypt og gitt Scota i ekte. De fikk en sønn, Goídel Glas, den eponymiske stamfaren til gælerne som skapte det gæliske språk (irsk og skotsk-gælisk) ved å sette sammen de beste trekkene til de 72 språkene som den gang eksisterte.

Goídel (eller hans sønn Sru) ble utvist fra Egypt kort tid etter jødenes forvisning fra Egypt (Exodus) av en farao som den irske krønikeren fra 1600-tallet, Geoffrey Keating, kalt for Intuir. Etter lange reiser bosatte hans etterkommere seg i Iberia hvor Míl Espáine ble født, og det var hans sønner: Eber Finn og Eremon som etablerte gælisk innvandring og bosetning i Irland.

I henhold til Seumas MacManus i hans bok The Story of the Irish Race (Historien om den irske stamme), giftet Scota seg med Niul, men han var barnebarn av Gaodhal Glas. Deretter giftet en helt annen Scota, som tilfeldigvis også var en datter av en egyptisk farao, seg med Miled (eller Milesius). Denne andre Scota forlot Iberia med sine åtte sønner og deres familier etter at Miled var død og satte kursen mot Irland. Mange av sønnene døde på reisen i en storm, og dronning Scota døde i et slag mellom milesierne og Tuatha Dé Danann.

Sør for den irske byen Tralee, i en dal tidligere kjent som Glenn Scoithin, «Dalen for den lille blomst», i dag kjent som Foley's Glen, skal graven til Scota etter sigende ligge, Scotia's Grave.[1][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scota's (Scotia's) Grave, Google Map
  2. ^ Keating, Geoffrey; John O'Mahony; Michael Doheny: Foras feasa ar Eirinn do reir an athar seathrun ceiting, ollamh re diadhachta. The history of Ireland, from the earliest period to the English invasion, P.M. Haverty, New York, 1857 s. 202

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lebor Gabála Érenn
  • Keating, Geoffrey: Forus Feasa ar Éirinn
  • MacManus, Seumas (1970): The Story of the Irish Race, The Devin-Adair Company New York, gjenutgitt 1990 Wings Books
  • O'Clery, Michael: Annals of the Kingdom of Ireland (1616-1636 Donegal)
  • Dodson, Aidan (1995): Monarchs of the Nile