Irregulær måne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette bildet viser banene til Saturns irregulære måner som omgir planeten som en sverm. Titans, som er regulær, vises med rødt i midten for sammenligning.

Innen astronomien er en irregulær måne en naturlig satellitt som følger en fjern, skråstilt, og ofte eksentrisk og retrograd bane. De antas å ha blitt fanget av deres moderplanet, i motsetning til vanlige satellitter som dannes in situ.

Siden 1997 har nittitre irregulære måner blitt oppdaget i bane rundt alle fire gasskjempene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Før 1997 var kun ti irregulære måner kjent, deriblant Phoebe, den største irregulære månen til Saturn, og Himalia, den største irregulære månen til Jupiter. Sycorax, den største irregulære månen til Uranus ble oppdaget i 1997. Det antas at de irregulære månene ble fanget fra heliosentriske baner nær deres nåværende posisjoner kort tid etter dannelsen av moderplaneten. En alternativ teori, at de stammer fra lengre ute i Kuiperbeltet, støttes ikke av nåværende observasjoner.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Planet rH (Gm)[1]
Jupiter 51
Saturn 69
Uranus 73
Neptune 116

Der finnes ingen allmenn akseptert og presis definisjon for en irregulær måne. Uformelt vurderes månene som irregulære dersom de er langt nok unna planeten til at presesjonen til baneplanet primært kontrolleres av solen.

I praksis blir månens store halvakse sammenlignet med planetens Hill-sfære (det vil si sfæren til dens gravitasjonelle påvirkning) r_H. Irregulære måner har store halvakser større enn 0,05 r_H med apoapses som strekker seg så langt som til 0,65 r_H.[1] Radiusen til Hill-sfæren er gitt i tabellen ved siden av.

Utforskning[rediger | rediger kilde]

Til dags dato er Phoebe, Saturns største irregulære måne, den eneste irregulære månen som har blitt besøkt av en romsonde. Den ble besøkt i 2005 da den ble fotografert av Cassini. Romsonden tok også et fjernt bilde med lav oppløsning av jupitermånen Himalia i 2000. Det finnes ingen planer om å sende romsonder til noen irregulære måner i fremtiden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Scott S. Sheppard, Outer irregular satellites of the planets and their relationship with asteroids, comets and Kuiper Belt objects Asteroids, Comets, Meteors, Proceedings of the 229th Symposium of the International Astronomical Union held in Rio de Janeiro, Brasil August 7–12, 2005, Cambridge University Press, 2006., pp. 319-334 (preprint)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]