Hiphopdans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hiphopdans
En b-boy som opptrer i en cipher i Tyrkia
Hovedstiler
Breakdance:
(ingen spesifikk)		Toprocks, Downrocks, Freezes, Powermoves
Locking:
(Don Campbell)		Robotdans (forløper)
Popping:
(Sam Solomon)		Waving, Liquid, Strobing, Animation, Tutting, Gliding, Vibrating, Ticking, Twist o Flex, Snaking
Avledede stilerKrumping, Tecktonik, Jerkin', Streetjazz, Newstyle, Turfing, Memphis Jookin', Lyrisk hiphop, Flexing
Kulturelle opphavAfroamerikanere, Latinamerikanere, The Bronx, New York, Brooklyn, Fresno, Compton, California, USA, Hiphopkultur, Uprocking, Funkmusikk, Hiphopmusikk, Turntablism

Hiphopdans refererer til dansestiler som blir danset til hiphopmusikk, eller som har utviklet seg som en del av hiphopkulturen. Dette inkluderer et bredt spekter av stilarter, blant annet breakdance, locking og popping som ble utviklet på 1970-tallet av afrikansk-amerikanere og latinamerikanere. Hva som skiller hiphopdans fra andre danseformer er at danserne freestyler (improviserer) ofte og at hiphopdanserne engasjerer seg i «dansebattles». Uformelle freestyle-sessions og battles er som oftest gjort i en cipher, «en sirkulær danseplass som danner seg naturlig når dansingen begynner».[1] Disse tre elementene – freestyling, battles og ciphers er nøkkelkomponenter i hiphopdans.

Mer enn 30 år gammel ble hiphopdansen veldig kjent etter de første profesjonelle breakdance, locking og popping dansegruppene som ble dannet på 1970-tallet. De mest innflytelsesrike gruppene er Rock Steady Crew, The Lockers og Electric Boogaloos som er ansvarlige for spredningen av breakdance, locking og popping. Parallelt med utviklingen av hiphopmusikk, utviklet hiphopdansingen seg fra breaking og funk styles til andre forskjellige danseformer; bevegelser som «running man» og «cabbage patch» traff mainstream og ble kjente dansediller. Danseindustrien spesielt svarte med en studiobasert versjon av hiphop, noen ganger kalt «new style», og «jazz funk». Disse stilene ble utviklet av teknisk utdannede dansere som ønsket å lage koreografi for hiphopmusikk fra hiphopdansene de så ble fremført på gaten. På grunn av denne utviklingen, blir hiphopdans nå praktisert på både dansestudioer og på uteområder.

Internasjonalt har hiphopdans hatt en sterk innflytelse i Frankrike og Sør-Korea. Frankrike er fødestedet til tecktonik, en house-dansestil fra Paris som minner om popping og breakdance. Frankrike er også hjemstedet til Juste Debout, en internasjonal hiphopdans-konkurranse. Sør-Korea er hjemstedet til den internasjonale breakdance-konkurransen R-16 som er sponset av regjeringen og blir kringkastet hvert år direkte på koreansk fjernsyn. Landet produserer så mange b-boys at den sørkoreanske regjeringen har utpekt Gamblerz og Rivers-breakdance-dansegruppene til offisielle ambassadører av koreansk kultur.[2]

For noen kan hiphopdans bare være en form for underholdning eller en hobby. For andre har det blitt en livsstil: en måte å være aktiv i fysisk form eller konkurrerende dans og å leve av å danse profesjonelt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Breakingens fødsel[rediger | rediger kilde]

Se også: Breakdance

Den reneste hiphopdansestilen, breaking (ofte kalt «breakdance»), begynte tidlig på 1970-tallet som utarbeidelser av hvordan James Brown danset på TV til sangen sin «Get on the Good Foot».[3][4][5][6] Folk etterlignet disse bevegelsene i sine stuer, i korridorer, og på fester. Det er på disse festene at breaking kom til sin rett ved hjelp av en ung Clive Campbell. Campbell, bedre kjent som DJ Kool Herc, var en jamaicansk-amerikansk DJ som ofte spilte plater på tenåringsfester i the Bronx. Can't Stop Won't Stop er en roman om hiphopkultur-historien, som beskriver DJ Kool Hercs eureka-øyeblikk.[7]

Breakdance, den originale hiphopdansestilen, fremført på MTV Street Festival i Thailand.

Breaking startet kun som toprock,[8] som er fotarbeid-baserte dansebevegelser fremført mens man står oppreist. Toprock brukes til vanlig som en åpning til en b-boys opptreden før overgangen til andre dansebevegelser nede på gulvet. En seperat dansestil som hadde innflytelse på toprock er uprock (også kalt Brooklyn uprock eller rocking). Uprock-dansestilen har sine røtter i gjenger.[9][10] Uprock kommer fra Brooklyn i New York.[11] Selv om den ligner på toprock, blir uprock danset med en partner[12] og er mer aggressiv da den involverer raskt fotarbeid, shuffling, bevegelser som treffer musikken og bevegelser som etterligner kriging.[8][13] Når det var et problem på torget, ville de to «krigsherrene» battle i uprock. Den som vant denne innledende battelen bestemte hvor den ekte kampen skulle bli.[9][13] Dette er hvor battle-mentaliteten i hiphopdans kommer fra.[14] Fordi uprocks formål var å moderere gjengvold, var det aldri krysset over til mainstream-breakdance slik det er sett i dag, bortsett fra noen spesifikke bevegelser adoptert av breakere som brukte det for variasjon i deres toprock.[10] Utenom James Brown og uprock, har toprock også innflytelse fra steppdans, lindy hop, salsa, afro-cubansk dans, og varierte afrikanske og innfødt-amerikanske danser.[15] Fra toprock ble breaking en mer gulvorientert dans som involverte blant annet freezes, downrocks, headspins og windmill.[16][18] Disse nye dansebevegelsene kom med dannelsen av mange breakdance-grupper[19], grupper av gatedansere som gikk sammen for å lage breakdance-rutiner.

Rock Steady Crew ble dannet i 1977 i the Bronx.[20] Sammen med Dynamic Rockers, New York City Breakers og Afrika Bambaataas Mighty Zulu Kings er de en av de eldste kontinuerlige aktive breakdance-gruppene.[23] For andre å komme inn i gruppen, måtte de battle en av Rock Steady-b-boyene.[20] Gruppen blomstret straks da den kom under lederskap av Richard «Crazy Legs» Colón.[20][24][25] Han fant opp bevegelsen suicide,[25] en bevegelse der en danser gjør en forlengs salto og lander på ryggen. Rock Steady var med i filmene Wild Style og Beat Street, filmer om hiphopkulturen fra 1980-tallet. De opptrådte også på The Ritz, på John F. Kennedy Center for the Performing Arts, og var med på Jerry Lewis Telethon.[20] Rock Steady Crew er nå verdensomspennende med medlemmer i Japan, Storbritannia og Italia.[26]

Det er lett for å komme fram til konklusjonen at breaking kom fra den afro-brasilianske kampsporten capoeira, «en form for selvforsvar forkledd som en dans».[4] Capoeira er flere hundre år eldre enn breaking, uprock har liknende formål til capoeira og både breaking og capoeira blir fremført til musikk. Uansett, når man legger merke til at det ikke var noen capoeirafilmer eller capoeiraskoler i the Bronx på 1970-tallet, er det usannsynlig at breakdance har utviklet seg fra det.[4] Breaking hadde innflytelse fra kampsportfilmer fra 1970-tallet.[27] Uansett, i motstand til populariteten til kampsportfilmene, var capoeira ikke sett i jam-sessionene i the Bronx helt fram til 1990-tallet.[15] En stor forskjell mellom begge kunstformene er at i capoeira kan en deltagers rygg aldri komme borti bakken.[28] I kontrast er en breakers rygg alltid borti bakken.[13]

Vi visste ikke hva f--- capoeira var. Vi var i ghettoen! Det var ingen danseskoler, ingenting. Hvis det var en danseskole var det stepping og jazz og ballett. Jeg så bare en dans i mitt liv i ghettoen på den tiden, og det var på Van Nest Avenue i Bronx og det var en ballettskole. Vår umiddelbare innflytelse i b-boying var James Brown.
– Richard «Crazy Legs» Colón (Rock Steady Crew)[9]

Funkstilene og Californias renessanse[rediger | rediger kilde]

Se også: Locking og Popping

Samtidig som breaking utviklet seg i New York, utviklet også andre dansestiler seg på samme tid i California.[29] I motsetning til breaking, er funkstilene, som hadde sin opprinnelse på 1970-tallet i California, ikke originale hiphop-dansestiler; de ble danset til funkmusikk i stedet for hiphopmusikk og var ikke assosiert med de andre kulturelle søyelene i hiphop (turntablism, graffiti og rapping).[29] Funkstilene er faktisk litt eldre enn breaking, siden locking ble utviklet sendt på 1960-tallet.[30]

Som breaking, kom de forskjellige dansebevegelsene samtidig med danningen av dansegrupper. Dansegruppen The Lockers ble dannet i Los Angeles av Don «Campbellock» Campbell, som skapte dansen locking. Locking er preget av å «låse» eller «fryse» bevegelsene i dansen. Campbell utviklet locking med et uhell mens han pauset bevegelsene inni mellom da han prøvde å huske hvordan han gjorde bevegelsen «the funky chicken».[30][31] Han utviklet rutiner basert på hans nye stil der han brukte disse pausene eller «låsingene».[30] Andre bevegelser som er fremført i locking, inkluderer; points, skeeters, scooby doos og stop 'n go.[32] Han dannet først dansegruppen The Campbellock Dancers, og forkortet dette navnet senere til The Lockers i 1973.[30] The Lockers gjorde opptredener på Soul Train, The Carol Burnett Show,[33] The Johnny Carson Show, The The Dick Van Dyke Show og Saturday Night Live.[4] En av de originale medlemmene av The Lockers var Adolpho «Shabba Doo» Quiones[34] som spilte hovedrollen i Breakin', en film fra 1984. Koreograf Toni Basil var også en original medlem av The Lockers[34] og ble etterhvert gruppens andre leder.

The Electric Boogaloos er en annen funkstil-dansegruppe som ble dannet i Fresno i California i 1977[30] av Sam Solomon, Joe Thomas og Nate Johnson.[33] Solomon, bedre kjent som Boogaloo Sam, er kjent for å ha utviklet popping og electric boogaloo.[29] Popping fikk dets navn fordi når Boogaloo Sam fremførte det, sa han «pop, pop, pop» under pusten hans når han «poppet» musklene sine til musikken.[35] Electric boogaloo er en kombinasjon av boogaloo, en dansestil preget av hofter, knær og hodebevegelser, og popping.[35] Boogaloo Sam ble inspirert til å lage boogaloo av tegnefilmer, dansen «Twist» fra 1960-tallet, «the popcorn»-dansen av James Brown og «the jerk», i tillegg til vanlige menneskebevegelser.[4][33] Navnet kom fra den gamle James Brown-sangen «Do the Boogaloo».[35] Noen ganger blir electric boogaloo feilaktig kalt electric boogie. Bugalú-dansen ble laget i New York City av cubanere og puertoricanere og danset til mambomusikk, soulmusikk og rhythm and bluesmusikk.[36] Ved å kalle dansen «electric boogie» går den opprinnelige essensen ut av hvor den egentlig kom fra. Electric boogaloo mistet popularitet etter 1970-tallet, men er fortsatt en respektert danseform. Den er signaturdansen til dansegruppen Electric Boogaloos.[35]

En jerkin'-danser med skinny jeans.

Selv om breaking og funkstilene er forskjellige stilistisk, har de alltid delt mange omkringliggende elementer, som deres improviserende natur og måten de oppstod fra gatene i afrikansk-amerikanske og latinamerikanske miljøer. Funkstilene ble integrert i hiphop på 1980-tallet når kulturen nådde vestkysten av USA.

Helt siden hiphopkulturen var omfavnet av vestkysten, ble California igjen og produserte mange regionale dansestiler. På 1970-tallet mens Fresno var kjent for popping og Los Angeles for locking, hadde flere andre byer i Nord-California sine egne dansestiler. Oakland var mest kjent for en dansestil kalt struttin, San Jose for dime stopping, og Sacramento for Sac-ing.[4] Disse stilene falmet og ble aldri mainstream. Roboting, også kjent som robotdans eller boting kom fra Richmond, California.[4] Charles «Charles Robot» Washington var en pioner av denne stilen. Før han turnerte med The Lockers, hadde han en dansegruppe kalt The Robot Brothers sent på 1960-tallet.[37] I 1974 fremførte The Jackson 5 robotdans til sangen «Dancing Machine» på Soul Train, noe som gjorde denne dansen populær.[38] Det nye årtusenet gav stigning til en ny dansestil i California fra Oakland, kalt turfing, en blanding av pantomime og gliding som har stor vekt på å fortelle en historie gjennom bevegelsene og å lage optiske illusjoner. Utenom Bay Areas stolthet, har turfing opprettholdt sin utholdenhet på grunn av lokale turf-dansekonkurranser og lokale ungdomsprogrammer som fremmer turfing som en form for fysik aktivitet.[39]

På hælene av dens eksponering er det en annen dansestil som stiger ut av Los Angeles, kalt jerkin'. Jerkin' ble popularisert i 2009 via New Boyz' rap-låt «You're a Jerk»[40][41] og videre derfra av Audio Pushs rap-låt «Teach Me How to Jerk».[42] Det som skiller denne dansestilen fra andre er at dansene som jerker vanligvis har på seg skinny jeans.[43] Dette er ganske likt locking-danserne på 1970-tallet som tradisjonelt hadde på seg svarte og hvite stripete skjorter og sokker.[30] En signaturbevegelse i jerkin' er «reject», som er «the running man» gjort baklengs.[41] Selv om begge er kjent nasjonalt, har turfing og jerkin' ikke klart å bryte ut av deres egne regioner slik krumping har.

Krumping ble dannet tidlig på 2000-tallet av Ceasare «Tight Eyez» Willis og Jo'Artis «Big Mijo» Ratti[44][45] sør i Los Angeles.[46] Det var kun sett og praktisert i Los Angeles' metroområde helt til dansen fikk mainstream-eksponering i flere musikkvideoer[47] og ble vist frem i krumping-dokumentaren Rize. Clowning, den mindre aggressive forgjengeren til krumping, ble laget i 1992 av Tommy the Clown.[47] Tommy og hans dansere pleide å male fjesene deres og fremføre clowning for barn i deres bursdagsselskaper eller for allmennheten som en form for underholdning.[47] I kontrast, fokuserer krumping på energiske battles og bevegelser som Tommy beskriver som intense, fartsfylte og skarpe.[46]

Krumping starter ikke med bevegelser eller din karakter. Det starter med hjertet ditt. Det starter med hva du føler. Det er mer enn å bare kaste armene rundt på en spesiell beat og å stompe på en spesiell beat. Det må komme fra et sted.
– Ceasare «Tight Eyez» Willis (Krump Kingz)[44]

Sammenlignet med funkstilene, er turfing, jerkin' og krumping relativt nye dansestiler. De kulturelle likhetene mellom disse gatedansstilene, funkstilene og breaking har samlet dem sammen under den samme subkulturen hiphop, som har hjulpet å holde dem levende og utvikle seg i dag.

Navnsforvirrelse og debatt[rediger | rediger kilde]

Media på 1970-tallet brukte begrepet «breakdancing» for det som ble kalt breaking eller b-boying på gaten.[48][49][50] En break er et musikalsk mellomspill under en sang. Når 70-talls-hiphop-DJ's spilte break beats, reagerte danserne på disse mellomspillene med deres mest imponerende dansebevegelser.[49][51] DJ Kool Herc laget begrepene «b-boys» og «b-girls» som står for «break-boys» eller «break-girls».[49]

Da filmene Breakin' og Breakin' 2: Electric Boogaloo kom ut, puttet de alle dansestilene som ble fremført under navnet «breakdance», noe som forårsaket navnsforvirring i USA. I tillegg ble Breakin' lansert internasjonalt som Breakdance: The Movie, noe som også forårsaket navnsforvirring i andre land.[52] På grunn av dette kalte media alle de representerte dansestilene for «breakdancing».[4][35] Breaking hadde sin opprinnelse i the Bronx, mens funkstilene kom fra vestkysten.[53] De er kalt funkstilene fordi de blir danset til funkmusikk og ikke hiphopmusikk slik som breakingen.

Eksponering på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Hiphop er nå praktisert over hele verden. Det er mange steg i dansens historie for den til å komme til den internasjonale godtagelsen den har i dag.

År Bidragsyter(e) Handling
1970 Don Cornelius Cornelius laget og lederproduserte Soul Train, et sang-og-dans TV-program med rhythm and blues, funkmusikk, soulmusikk og sosial dansing.[54] Soul Train ble kringkastet i Sør-Korea via U.S. Armed Forces Korea Network.[2] Før de ble dansegruppe hadde The Lockers flere opptredener på dette programmet.[55]
1973 Don Campbell The Lockers, opprinnelig kalt The Campbellock Dancers, ble grunnlagt i Los Angeles av Don «Campbellock» Campbell.[30][56]
1977 Sam Solomon,
Nate Johnson
og Joe Thomas 		The Electric Boogaloos ble grunnlagt i Fresno, California av Sam «Boogaloo Sam» Solomon,[57] Nate «Slide» Johnson og Joe «Robot Joe» Thomas.[33] Deres navn var egentlig The Electric Boogaloo Lockers, men «lockers» ble droppet det følgende året[30][58] etter gruppen flyttet fra Fresno til Long Beach.[57] The Electric Boogaloos opptrådte også på Soul Train.
Jamie White og
Santiago Torres 		The Rock Steady Crew ble grunnlagt i New York City av b-boyene Jamie «Jimmy D» White og Santiago «Jo Jo» Torres.[26][59]
1982 Ruza Blue Manageren Ruza Blue aka Kool Lady Blue organiserte New York City Rap Tour med Rock Steady Crew, Afrika Bambaataa, Cold Crush Brothers, the Double Dutch Girls og and Fab 5 Freddy.[60] Denne turnéen reiste til Frankrike og England.[60][61]
Rock Steady Crew Filmen Wild Style hadde premiere i Japan.[61] Rock Steady Crew b-boyene fra filmen fremførte breakdance på harajuku-shoppingdistriktet i Tokyo.[62]
1983 Michael Jackson Jackson fremførte moonwalk (kalt backslide i popping) på ABCs Motown 25s tv-spesial.[63][64] Denne opptredenen ble kringkastet over hele verden.[65]
Rock Steady Crew
og Norman Scott 		Flashdance ble lansert og ble den første Hollywood-filmen som hadde med breakdance[61] med en ung Crazy Legs.[13] Crazy Legs, Frosty Freeze, Ken Swift og Norman Scott danset alle i denne filmen som har bidratt til eksponeringen av hiphopdans internasjonalt.
Rock Steady Crew Rock Steady Crew opptrådte for dronningen av Storbritannia på the Royal Variety Performance.[13][26]
1984 Breakin'-filmene Selv om Breakin' og dens oppfølger Breakin' 2: Electric Boogaloo forårsaket navnsforvirrelse, bidra den til eksponeringen av popping, breakdance, locking og electric boogaloo internasjonalt. Danserne som var med inkluderte Michael «Boogaloo Shrimp» Chambers, Adolpho «Shabba Doo» Quinones, Timothy «Popin Pete» Solomon, Ana «Lollipop» Sanchez og Bruno «Popin Taco» Falcon.
NYC Breakers og
Rock Steady Crew 		Beat Street, en film om hiphopkultur, ble lansert i Tyskland der den introduserte breakdance, graffiti og turntablism for Europa, og var en av de første gangene breakdance ble vist i Norge.[66] Filmen inkluderer en battle med New York City Breakers og Rock Steady Crew.
1985 Tony Lewis Tony «Go-Go» Lewis, en av medlemmene i The Lockers, åpnet en lockingdanseskole i Japan.[67]
1990 Thomas Hergenröther Hergenröther organiserte Battle of the Year, den første og største internasjonale breakdance-konkurransen i Tyskland.[68][69]
1994 Asia One Det første internasjonale breakdance-toppmøtet ble holdt.[70] Det ble grunnlagt av b-girlen «Asia One».[71]
2005 Rize Krumping-dokumentaren Rize regissert av David LaChapelle premierte på Sundance film festival og ble senere sendt internasjonalt.[72] Pionerene av krumping Ceasare «Tight Eyez» Willis, Christopher «Lil' C» Toler, Marquisa «Miss Prissy» Gardner og oppfinneren av clowning Tommy «Tommy the Clown» Johnson er alle med i denne filmen.[73] Rize er også vist på NRK med tittelen Gatas dans.
2007 University of East London UELs institutt for scenekunst startet å spesialisere på hiphop, urban dans og globale danseformer.[74]

TV, film, musikkvideoer, internasjonale opptredener, danseklasser og internett har bidratt til å spre hiphopdans over hele verden. Selv om hiphopstilene først dukket opp på egenhånd uavhengige av hverandre, er de nå akseptert innenfor samme kategori.

Hiphopdans i Norge[rediger | rediger kilde]

Breakdance kom til Norge på 1980-tallet, og herjet stort i Østfold-området. Mange av de største breakerne var fra Moss, Sarpsborg og Fredrikstad, hvor breaking var et kjent fenomen, sammen med resten av hiphopkulturen. Fra da har populariteten variert stort. Mengden breakere har sunket i Østfold, men samtidig fikk resten av Norge øynene opp for dansen. Dansen er mer spredt nå.

Hiphopdans i Norge ble som resten av verden introdusert via filmer som Beat Street og Breakin' og senere av TV-programmer. Hiphop fikk stor publisitet under danseprogrammet Dansefeber som startet i 2006, og er den norske versjonen av So You Think You Can Dance. Den første sesongen vant breakeren Adil Khan og i den skandinaviske versjonen vant den norske hiphopdanseren Mona Jeanette Berntsen. Hiphopdans og popping har også fått stor publisitet av Norges «Got Talent», Norske Talenter. I 2009 vant hiphop-dansegruppen Quick.

Hovedstiler[rediger | rediger kilde]

Denne listen gir en generell oversikt over de viktigste hiphopdans-stilene: breaking, locking og popping. Disse stilene er de eldste og mest etablerte hiphopdansene. De har oppnådd mye oppmerksomhet over hele verden, blir ofte vist på film, og er de mest utøvde i internasjonale hiphopdans-konkurranser.

En b-boy som gjør en airchair-freeze på Street Summit 2006 i Moskva.

Breaking[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Breakdance

Breaking ble dannet i the Bronx i New York tidlig på 1970-tallet.[4] Det var Afrika Bambaataa som klassifiserte breaking som en av de fire søylene i hiphopkultur sammen med rapping, turntablism og graffiti.[75][76][77] Mens afroamerikanere er ansvarlige for å lage breaking,[78] var det latinoer (spesielt puertoricanere)[79] som holdt breaking levende da det ble ansett som «utspilt» sent på 70-tallet.[17][80] Breaking inkluderer fire grunnleggende danser: toprock, fotarbeid-orienterte steg fremført stående; downrock, fotarbeid fremført nede på gulvet der man bruker hendene til å støtte vekten; freezes, stilige poser gjort på hendene og powermoves, vanskelige og imponerende akrobatiske bevegelser. Headspins, backspins, flares, jackhammers, swipes og windmilles er alle eksempler på powermoves. Overganger mellom toprock og downrock er kalt «drops».[15]

Locking[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Locking

Locking, opprinnelig kalt Campbellocking, ble dannet i Los Angeles av Don Campbell og ble introdusert til USA av hans dansegruppe The Lockers.[81] Utenom Don Campbell, var de originale medlemmene av The Lockers Fred «Mr. Penguin» Berry, Leo «Fluky Luke» Williamson, Adolpho «Shabba Doo» Quiones, Bill «Slim the Robot» Williams, Greg «Campbellock Jr» Pope og Toni Basil som senere ble gruppens manager.[81][82] Til ære for hennes rolle i ha gitt locking kommersiell eksponering, fikk Basil tildelt The Living Legend Award under World Hip Hop Dance Championships 2009.[83] Locking ligner på popping og blir ofte forvirret med popping. I locking holder danserne posisjonene lenger. «The lock» er den mest vanlige bevegelsen som blir brukt i locking. Den er «lik til en freeze eller en brå pause».[84] En lockers dansing er preget av å «låse» bevegelsene på et bestemt sted i musikken, og så fortsette i samme tempo som tidligere.[30] Det er feil å kalle locking for «pop-locking».[30][58][85] Locking og popping er to forskjellige funkstiler med forskjellige historier, deres egne dansebevegelser og deres egne konkurransekategorier. Locking er mer leken og figurdrevet, mens popping er mer illusorisk.[30] Locking har spesifikke dansebevegelser som ikke identifiserer seg fra popping eller andre funkstiler. Disse bevegelsene inkluderer blant annet the lock, points, skeeter rabbit, scooby doos og stop 'n go.[84]

Popping[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Popping

En popper som danser på Solntsevo Industrial Building i Moskva.

Popping ble dannet av Sam Solomon i Fresno i California og ble fremført av hans dansegruppe, The Electric Boogaloos.[30] Dansen er basert på teknikken å «poppe» musklene på et bestemt sted i musikken. Popping er også brukt som en samlebetegnelse for et bredt spekter av andre nærstående illusoriske danser,[33] som for eksempel strobing, liquid,[86] animation og waving[33] som ofte blir kombinert med standard popping for å gjøre dansen mer variert. Forskjellen mellom hver subsjanger er hvor overdrevet poppingen er. I liquid skal bevegelsene se ut som vann. Poppingen er så myk at bevegelsene ikke ser ut som popping i det hele tatt; de ser flytende ut.[86] Det motsatte av dette er strobing (også kalt ticking) der bevegelsene er bråe og rykkete/hakkete.[87]

Popping som en samlebetegnelse inkluderer også gliding, floating og sliding[33][86] som er bevegelser gjort med ben og føtter. Når det blir gjort riktig ser det ut som danseren glir på gulvet som om det var på isen. Det motsatte av gliding er tutting som er bevegelser gjort med armene, hendene og håndleddene til å forme vinkler og lage geometriske bokseformer. Noen ganger blir ikke armene brukt i det hele tatt og blir bare gjort med håndleddene, hendene og fingrene. I begge variasjonene er bevegelsene intrikate og bruker alltid 90-graders vinkler. Når det blir gjort riktig skal det se ut som karakterene på kunst fra gamle Egypt. Navnet tutting er oppkalt etter King Tut.[35]

Mens popping som en samlebetegnelse er populært å bruke blant hiphopdansere og i komkurrerende hiphopdans, er Popin' Pete fra The Electric Boogaloos uenig med bruket av ordet «popping» på denne måten. Han mener at «det er folk som waver og det er folk som tutter. De popper ikke. Jeg sier dette for å gi folk som laget andre stiler deres respekt.»[30] Mange av disse relaterte stilene (animation, liquid, tutting osv) kan ikke spores til en spesifikk person eller gruppe som laget dette. Andre stiler kan ha hatt påvirkninger fra tidligere enn hiphop. Earl «Shakehips» Tucker var en profesjonell danser på 1920-tallet som var med i filmen Symphony in Black og opptrådte på Cotton Club i Harlem.[88] Fordi hiphop ikke eksisterte på 20-tallet var hans stil ansett som jazz, men hans «snikende, vridende» bevegelser virker som moderne waving og sliding.[89]

Internasjonale konkurranser[rediger | rediger kilde]

Det er flere internasjonale hiphopdansekonkurranser. Mesteparten av disse konkurransene har regionale turneringer begrenset til et spesifikt land eller kontinent. Disse turneringene tilbyr gruppene eller solodanserne ikke bare en regional tittel, men brukes også som kvalifiserende runder for det internasjonale mesterskapet.

  • Battle of the Year (BOTY) ble startet i Tyskland i 1990. Det er kun en breakekonkurranse for grupper. Det er flere BOTY-regionalkonkurranser som leder opp til det internasjonale mesterskapet som vanligvis blir holdt i Braunschweig i Tyskland. BOTY var med i filmen Planet B-Boy som dokumenterte historien om fem grupper som trente for mesterskapet i 2005.
  • B-Boy Summit er en internasjonal fire dagers konferanse laget i 1994 av b-girlen Asia One i San Diego i California.[70][90] Konferansen inkluderer en breaking-konkurranse, workshops og en markedsplass. Forskjellen mellom B-Boy Summit og andre hiphop-dansekonkurranser er at B-Boy Summit legger stor vekt på historien bak hiphopkulturen, og verdien av at b-boys/b-girls over hele verden forstår hvor røttene kommer fra.[70]
  • UK B-Boy Championships ble startet i 1996 i London. Det er fire verdensmesterskap-konkurranser: breaking for grupper, breaking for solodansere, popping for solodansere og locking for duoer.[91] Selv om det høres ut som en konkurranse kun for Storbritannia, er dette tvert imot. Grunnen til at konkurransen heter UK B-Boy Championships er fordi at den internasjonale finalen alltid blir holdt i Storbritannia. Verdensfinalen inkluderer også «Fresh Awards» som blir bedømt av Richard «Crazy Legs» Colón fra Rock Steady Crew.[92]
Fra Freestyle Session i 2009.
  • Freestyle Session ble startet i 1997[93] sør i California av graffitikunstner og DJ Chris «Cros1» Wright.[94] Det er den største breakekonkurransen i Storbritannia.[95] Hovedarrangementet er for breakdance-grupper, men det er også locking- og poppingkonkurranser for solodansere.[94]
  • The Notorious IBE er en hollandsk internasjonal breakekonkurranse som ble laget i 1998.[96] IBE er en utradisjonell konkurranse fordi det er ingen scener eller dommere. I stedet er det tidsinnstilte konkurransebaserte arrangementer som tar plass i en stor cipher i en stor arena der vinnerne blir kåret etter hvor mye jubel danseren får fra publikum.[96] Det er flere typer arrangementer, som for eksempel b-girl battles for grupper, Seven 2 Smoke battle (8 b-boys battler mot hverandre helt til det kåres en vinner), alle mot alle battle (alle de amerikanske b-boys mot alle de europeiske b-boys mot alle de asiatiske b-boys mot alle meksikanske eller brasilianske b-boys) og Circle Prinz IBE.[96]
  • Hip Hop International: World Hip Hop Championships er en hiphopdans-konkurranse som ble grunnlagt i 2000 i USA der både grupper og solodansere konkurrerer.[97] For hiphop-grupper er det fire divisjoner: junior (7-12 år), ungdom (12-18 år) og voksen (18 og eldre). Hver gruppe må ha mellom fem og åtte medlemmer og må fremføre et nummer som viser fram minst tre hiphop-dansestiler. Et unntak er «mega crew»-divisjonen for grupper med mellom 15 og 30 medlemmer der alderen er valgfri. På arrangementet kan locking- og poppingdansere konkurrere solo, og b-boys kan konkurrere i grupper på 3 medlemmer. I World Hip Hop Dance Championships 2009 var det 120 grupper som representerte totalt 30 land.[98] Det blir også arrangert USA Hip Hop Dance Championships, som er kvalifisering til konkurransen for grupper fra USA.
  • Juste Debout er en hiphop-dansekonkurranse som har blitt holdt hvert år i Paris i Frankrike siden 2002.[99] Konkurransekategorier inkluderer popping, newstyle (studio-hiphop), locking, house og eksperimentell hiphop. Breaking er ikke inkludert for å putte mer fokus på hiphop-dansestilene som blir gjort oppestående, derfor navnet Juste Debout som betyr bare oppestående på fransk. Det er ingen gruppe- eller lag-trofeer på Juste Debout. Den eksperimentelle kategorien er kun for solodansere, mens popping, locking, newstyle og house er for duoer.[99] Juste Debout publiserer også et gratis hiphopdans-magasin med samme navn som blir gitt ut annenhver måned.[100]
  • United Dance Organization: World Street Dance Championships er en hiphopdans-konkurranse som ble startet i Storbritannia i 2002.[101] Der kan dansere konkurrere som solodansere, duoer eller i grupper.[102] United Dance Organization organiserer også European Street Dance Championships og USA Street Dance Championships.
  • Red Bull BC One samler de 16 beste b-boys fra hele verden som blir valgt av et internasjonalt panel av eksperter.[103] Konkurransen ble dannet i 2004 av Red Bull og blir holdt i forskjellige land hvert år.[103] Tidligere BC One-deltagere inkluderer blant annet Ronnie Abaldonado fra Super Cr3w, Menno «The Seagull» Van Gorp fra Mighty Zulu Kings, og Mauro «Cico» Peruzzi.
  • R-16 Korea er en sørkoreansk breakekonkurranse som ble grunnlagt i 2007 av Charlie Shin og John Jay Chon.[2] Som BOTY og Red Bull BC One er R16 en konkurranse for de 16 beste b-boys i verden.[104] Det som skiller den fra andre konkurranser er at den er sponset av myndighetene og blir kringkastet direkte på koreansk fjernsyn og i flere land i Europa.[2]
  • World of Dance Tour er en reisende hiphopdans-konkurranse som er grunnlagt i USA. Den er forskjellig fra andre konkurranser fordi det er ingen finalemesterskap. Grunnen til at det blir kalt turné er at World of Dance reiser til forskjellige byer i verden og holder en konkurranse på hvert sted. Hvert arrangement er ment for å være en frittstående konkurranse. I 2011 reiser World of Dance til London, Winnipeg, Toronto, Dallas, Honolulu, New York, Los Angeles, San Francisco, San Diego og Chicago.[105] Konkurransekategorier er koreografi for grupper (voksen og yngre), duoer, b-boy/b-girl battles, og freestyle battles (improvisering).

Innvirkning[rediger | rediger kilde]

Hiphop-dansediller er populære dansetrinn snarere enn dansestiler som ofte utføres på fester. Mange av disse dansedillene ble skapt av musikkartister som MC Hammer, som grunnla hammer dance, og Digital Underground som grunnla humpty dance. Hammer dance og humpty dance var nasjonalt kjente dansetrinn som ble svært populære, men tapte etter hvert populariteten. Andre eksempler på dansediller er running man, harlem shake, crankin, shoulder lean og snap dance.

Tecktonik er en dansestil der man kombinerer vogue, breaking (toprock) og popping (waving) som startet på nattklubber i Paris i Frankrike.[106] Som hiphopdanser er den assosiert med urban ungdom og tecktonik-dansere engasjerer seg i dansebattles både på gaten og på klubber,[106] men på grunn av dens musikk- og klubbopprinnelse, er denne stilen mer passende i housedans-kategorien.

Bortsett fra fester, har hiphopdans etablert seg på internett gjennom sosiale nettverk. Nettsteder som DanceJam og West Coast Poppin ble opprettet spesielt for dansere å opprette profiler og kommunisere med hverandre. West Coast Poppin fokuserer på popping- og lockingdansere mens DanceJam inkluderer alle hiphop-dansestiler. DanceJam ble stiftet av Geoffrey Arone, Anthony Young og MC Hammer i 2008.[107] Deres nettsteder verter battles online og online opplæringsprogrammer for hvordan man gjør populære hiphop-dansebevegelser.

Dansegrupper[rediger | rediger kilde]

En dansegruppe er en gruppe av gatedansere som går sammen for å lage dansenumre. Jo mer hiphopkulturen spredde seg utover i New York, jo flere breakegrupper gikk sammen for å øve og battle mot hverandre. Det var på denne tiden at de forskjellige dansebevegelsene innimellom kunne utvikle seg organisk.[19] Det samme kan bli sagt om forskjellige dansebevegelser innimellom funkstilene popping og locking, og tiår senere med krumping. Å være en del av en gruppe var den eneste måten å lære seg disse stilene. Å være med i en dansegruppe var hvordan du øvde, forbedret deg, og bygget vennskap. I begynnelsen var gruppene basert på nabolag og ville delta i battles i sine egne byer. I dag kan grupper battle i organiserte konkurranser med andre grupper fra hele verden.

Grupper dannes fortsatt på grunnlag av vennskap og nabolag. De dannes også av andre grunner, for eksempel kjønn, etnisitet og dansestil. Det er vanlig for dansere å være med i mer enn én gruppe, spesielt hvis en spesiell gruppe er stil-spesifisert (som for eksempel bare danser popping) og en danser vil være velstrukturert.[108] I tillegg har det blitt dannet dansegrupper utenom hiphop. FootworKINGz er en dansegruppe som fremfører footwork, en type house-dans, og Fanny Pak fremfører moderne dans og jazzdans.

Selv om dansegrupper er mest vanlig i hiphop, eksisterer også dansekompanier i både USA og utenom. Eksempler inkluderer Culture Shock (USA), Lux Aeterna (USA), Boy Blue Entertainment (Storbritannia), BouncE Streetdance Company (Sverige), 2Faced Dance (Storbritannia), Funkbrella Dance Company (USA), Blaze Streetdance Company (Nederland) og Zoo Nation (Storbritannia).

Danseindustrien[rediger | rediger kilde]

Danseindustrien responderte til hiphopdans ved å lage en mer kommersiell versjon av det. Denne «studio-hiphopen», også kalt newstyle er sett på mange rap og R&B-musikkvideoer og konserter. Mange mener at all hiphopdans som ikke kommer fra gatene, ikke er en verdig hiphopdanseform.

{{Quote|Hiphopdans på gaten var aldri gjort til en telling. Man teller ikke 1, og 2, og 3, og 4, og 5, og 6 til hiphop. Det skal være en følelse der man lager lyder som «ou», «ah», «aw», «tsi», det er sånn vi teller.
– Timothy «Popin Pete» Solomon (The Electric Boogaloos)[50]

Fra en teknisk side er hiphop (newstyle) kjent for å være hardtslående og involverer både fleksibilitet og isolasjoner, der man beveger en del av kroppen motsatt vei som en annen del av kroppen, slik at det blir en illusjon.[109] Som oftest peker brystkassen nedover, beina er på bakken og kroppen er ganske avslappet, slik at danseren kan veksle mellom å «hitte» bevegelsene hardt på en rytme eller å gjøre bevegelsen «smooth» til musikken. Slik dannes variasjon og dynamikk i en newstyle-hiphopkoreografi. Dette er en stor kontrast til ballett eller selskapsdans der brystkassen er oppreist og kroppen er stiv. I tillegg er newstyle-hiphop veldig rytmisk og legger vekt på musikalitet og hvor synkrone bevegelsene er til musikken, men også å kunne freestyle (improvisere). Så lenge danserne opprettholder de grunnleggende bevegelsene, kan de legge til sin egen stil eller følelse.[15]

En annen stil som danseindustrien laget var streetjazz. Streetjazz, også kjent som jazz funk er en blanding av hiphop og jazzdans.[86] Denne stilen blir brukt av artister som for eksempel Beyoncé Knowles.[86] Selv om dansen låner fra hiphopdans, er den ikke ansett som en hiphopdansestil, fordi de grunnleggende bevegelseselementene er jazz. I hiphop er det ingen piruetter eller arabesquer, og du danser ikke på tåballene. Likevel er disse metodene brukt i streetjazz og i jazzdans generelt.[86] Dansestudioer responderte til disse stilene ved å ansette teknisk trente dansere og tilby hiphop (newstyle) og streetjazz-danseklasser. Noen av dansestudioene i verden som lærer vekk hiphop og streetjazz inkluderer Millennium (Los Angeles), Broadway Dance Center (New York), Edge Performing Arts Center (Los Angeles), Pineapple Dance Studios (London), Boogiezone (Los Angeles), Debbie Reynolds (Los Angeles), Sunshine Studios (Manchester), DREAM Dance Studio (Vancouver), Ones to Watch (Japan og Hongkong), KJD Dance Studio (Sydney) og The Vibe – International Dance Center (Oslo). The Vibe i Norge tilbyr danseklasser med koreografer fra hele verden, og har tidligere holdt klasser med koreografer som har jobbet med Janet Jackson, Justin Timberlake, Madonna, Missy Elliott, Omarion, Ne-Yo m.fl.

Andre utviklinger i industrien kom som respons til den voksende populariteten til hiphopdans. På den omreisende konvensjonskretsen var det stepping, ballett og jazzdans-konvensjoner, men ingen spesifisert for hiphop. Det samme tomrommet var det også for danseklær. Det var danseklær for stepping, ballett og jazzdansere, men ingen for hiphopdansere. Monsters of Hip Hop og Nappytabs Dancewear ble dannet for å dekke begge behovene. Monsters of Hip Hop er den første konvensjonen for kun hiphopdans. Den ble grunnlagt i 2003 i Baltimore av Andy Funk, hans kone Becky, og hennes søster Aggie Servant.[110] Konvensjonen reiser nå til Mexico og flere byer i USA.[111] Noen av instruktørene der er Dave Scott, Teresa Espinosa, Popin Pete og Marty Kudelka.[112] Nappytabs er den første danseklær-produsenten som lager klær kun for hiphopdansere.[113] Klærne er kun solgt på danseklær-butikker på nettet gjennom deres offisielle nettside, og på deres eneste utsalgssted og studio i Los Angeles. På grunn av at Nappytabs er laget for det urbane dansemiljøet, selger de ikke leotarder, unitarder, tights eller leggvarmere. De selger kun singleter, shortser, t-skjorter, svettebånd og hettegensere.

Threaderwear er en nettbutikk for hiphop-danseklær som ble laget av hiphopkoreografer og dansegrupper.[114][115] Threaderwear ble grunnlagt i 2009 av Traci Copeland, Marc David og koreografen Luam Keflezgy. Threaderwear har distribuert klær for dansere som Shoetrue, Poreotics, Wildchild, Beat Freaks, Dance2XS og Laurie Ann Gibson.[114][116]

Lyrisk hiphop[rediger | rediger kilde]

Lyrisk hiphop er en flytende og mer fortolkende versjon av newstyle-hiphop som oftest danset til saktere rap- eller R&B-musikk. Koreografen Kate Prince beskriver det som «hiphop med følelser».[117] Det fokuserer mer på koreografi og opptreden og mindre på freestyling og battling. Lyrisk hiphop fikk først mainstream og sitt navn på den 4. sesongen av reality-dansekonkurransen So You Think You Can Dance.[118] Selve begrepet er kreditert til Adam Shankman, en koreograf og dommer på programmet, som gjorde en kommentar i referanse til et nummer koreografert av Tabitha og Napoleon D'umo til «Bleeding Love» av Leona Lewis.[118]

Det som er bra med dette programmet er at vi har oppdaget en helt ny greie, som er lyrisk hiphop, og Tabitha og Napoleon nailer det. Dette programmet har vist at hiphop er bare en helt nydelig sjanger der man kan fortelle nydelige og hjerteknusende historier.
– Adam Shankman[119]

På grunn av Shankmans kommentar og deres etterfølgende arbeid på sesong fire, fem, seks, syv og åtte, er Tabitha og Napoleon ofte kreditert for å ha utviklet denne stilen.[120][121][122][123][124][125] Ifølge Dance Spirit-magasinet er det som skiller lyrisk hiphop fra standard newstyle-hiphop at danserne tolker beaten annerledes.

Enkelte hiphoppurister føler at den fortolkende og mykere stilen betyr at det ikke er hiphop i det hele tatt.[118] Andre, som for eksempel hiphopkoreograf Shane Sparks, føler at det er hiphop, men ikke forskjellig nok til å være i sin egen sjanger.[118] Ut av alle subsjangerne i hiphopdans, er lyrisk hiphop den nyeste. Selv om Tabitha og Napoleon er kjent for denne stilen, har andre koreografer laget lyriske hiphopnumre på søsterversjoner av So You Think You Can Dance i Polen,[126] Norge,[127] og Storbritannia.[117][128]

Underholdning[rediger | rediger kilde]

Breaking begynte å bli en form for underholdning like etter dansens fødsel på 70-tallet. De første hiphopfilmene Wild Style og Beat Street ble laget tidlig på 80-tallet. Wild Style var den første filmen om hiphopkultur, men uansett var Flashdance den første Hollywood-filmen som hadde med breaking. Filmene Breakin' og Breakin' 2: Electric Boolagoo som også ble utgitt på 80-tallet, introduserte funkstilene til den store skjermen. Det neste årtusenet produserte flere hiphopdansefilmer. The Freshest Kids, B-girl og Planet B-Boy viste frem breaking. Filmer som Honey, You Got Served, How She Move, Step Up, Step Up 2: The Streets, Step Up 3D og StreetDance 3D viste frem alle former for hiphop, spesielt newstyle-hiphop. Rize, The Heart of Krump og Shake City 101 er dokumentarer og krumping og gatedanserne som utviklet det. Disse filmene og dokumentarene er alle eksempler på filmer der handlingen og temaet omgir hiphopdans og hvordan det påvirker karakterenes liv.

JabbaWockeeZ, vinnerne av den første sesongen av America's Best Dance Crew.

Hiphopdans flyttet seg senere fra kinoer til TV. Soul Train, som hadde premiere på 70-tallet, var det tidligste danseprogrammet som viste fram funkstiler på konsekvent basis. Andre hiphopdanseprogrammer som kom på 1990-tallet og 2000-tallet var Dance Fever, Dance 360, MTVs The Grind, The Wade Robson Project og Nickelodeons Dance on Sunset. America's Best Dance Crew er en virkelighetsdrama-preget hiphopdansekonkurranse på MTV som ble laget i 2008 av Howard og Karen Schwartz, grunnleggerne av Hip Hop International, organisasjonen som driver World Hip Hop Dance Championships.[98] På programmet konkurrerer forskjellige grupper fra hele landet i danseutfordringer og kjemper mot hverandre hver uke. America's Best Dance Crew har vært med å eksponere dansegruppene JabbaWockeeZ, Quest Crew, Kaba Modern, Beat Freaks, We Are Heroes, Fanny Pak, Poreotics og IaMmE. Disse gruppene har nå offisielle nettsider, opptrer på klubber og på mange arrangementer og konkurranser, og er med som gjester på nyhetsprogrammer.

Virkelighetsdrama-dansekonkurransen So You Think You Can Dance oppfordrer dansere fra alle bakgrunner, inkludert hiphop, til å delta. Det har noen lunde likt premiss som American Idol-sangkonkurransene, med landsdekkende opptaksprøver som leder til oppdagingen av den neste store stjernen. «Ved å bringe disse stilene sammen i en konkurranse som også har med selskapsdans, ballett og jazz hjelper å rettferdiggjøre hiphopdans som en seriøs form for uttrykk.»[76] I 2008 var popperne Robert «Mr. Fantastic» Muraine og Phillip «Pacman» Chbeeb på opptaksprøve for sesong fire. Ingen av dem kom blant «topp 20», men dommerne var så imponert av dansingen deres at begge ble invitert tilbake til å delta i en poppingbattle mot hverandre på programmets direktesendte finale.[129] Dette var den første popping-battelen som ble sendt på TV nasjonalt.[129] Etter battelen ble Joshua Allen, en hiphopdanser, kåret som vinneren av sesong fire av konkurransen.[130] Samme året ble Mona Jeanette Berntsen, en norsk hiphopdanser kåret som vinneren av So You Think You Can Dance Scandinavia.[131]

Hiphopdans har også blitt populært over hele verden blant seere av Got Talent-seriene. I 2006, vant den franske hiphopdanseren Salah den første sesongen av Incroyable Talent. Den franske breakdanseren Junior vant den andre sesongen i 2007. I 2008 vant hiphopdanseren George Sampson den britiske versjonen Britain's Got Talent. Etter George Sampson, vant hiphopdansegruppen Diversity den neste sesongen i 2009. Også i 2009, vant den sørafrikanske hiphopdanseren Darren Rajbal SA's Got Talent, den brasilianske dansegruppen D-Efeitos vant Qual é o Seu Talento? og den norske dansegruppen Quick vant den norske versjonen, Norske Talenter. I 2010 vant dansegruppen Justice Crew den australske versjonen Australia's Got Talent.

The Legion of Extraordinary Dancers (LXD) er en «god mot ond»-preget webserie om en gruppe dansere som oppdager at de har superkrefter gjennom deres dansebevegelser.[132] Hver karakter har et spesifikt dansetalent som rangerer fra krumping, tutting, breakdance, locking, electric boogaloo og popping.[132][133] Mesteparten av dansingen som er vist i serien er hiphop, men uansett har andre stiler blitt vist fram også, blant annet steppdans, moderne dans og ballett. LXD hadde premiere på nettstedet Hulu 7. juli 2010.

Selv om hiphopdans har klart å etablere seg selv på film og TV, har det ikke nådd den samme fremdriften i teater. Grunnen til dette er mest sannsynlig at hiphopdans er mest fremført på film og TV enn det blir gjort på teatralsk setting.[134] De første hiphop-sceneshowene var 1991s musikal So! What Happens Now? og 1995s Jam on the Groove[135] begge fremført av Rock Steady Crew, Magnificent Force og Rhythm Technicians.[20][136][137]

Trening[rediger | rediger kilde]

I dag er hiphopdans gjenkjent av dansere og trenere som en alternativ form for mosjon. Hip Hop International, organisasjonen som arrangerer World Hip Hop Dance Championships, ble grunnlagt som et datterselskap til Sports Fitness International.[138] I 2007 produserte Beachbody, skaperne av P90X workout Hip Hop Abs,[139] et treningsprogram som ble laget av danser og personlig trener Shaun T[139] som bruker hiphopdans, i stedet for armhevinger eller sit-ups, for å bygge magemuskler. Ifølge Lance Armstrongs helse- og treningsnettside LiveStrong.com, er hiphopdans veldig hjelpsom for å bygge magemuskler:

Mange av hiphop-bevegelsene isolerer musklene, så hiphopdansere får en god muskelformende trening. Det er mye hofterulling o.l. i hiphop og alle disse trener musklene. Hiphop-«poppingen» er en teknikk som treffer på beaten, mange ganger danset i en kombinasjon med armbevegelser og det abdominale området som blir «poppet» i samme øyeblikk. Ved å gjøre disse popping-bevegelsene om igjen og om igjen er dette en utmerket abdominal trening.[140]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chang 2006, p.24
  2. ^ a b c d Chang, Jeff (26. juni 2008). «So you think they can break-dance?». Salon.com. Salon Media Group. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 28. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. august 2011. Besøkt 1. juli 2017. 
  3. ^ Chang 2005, p.76
  4. ^ a b c d e f g h i Pabon, Jorge (1999). «Physical Graffiti... The History of Hip Hop Dance». Davey D's Hip Hop Corner. eLine Productions. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 31. juli 2009. 
  5. ^ «Fearless Dancer». The Courier Mail. 23. april 2009. 
  6. ^ «Breakdancing, Present at the Creation». NPR.org. National Public Radio. 14. oktober 2002. Arkivert fra originalen 28. november 2010. Besøkt 8. september 2009. 
  7. ^ Chang 2005, p.79
  8. ^ a b Chang 2005, p.115
  9. ^ a b c Chang 2005, p.116
  10. ^ a b Chang 2005, p.138
  11. ^ «B-Boy Knowledge - The Roots - Uprocking». Spartanic.ch. 2009. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 13. februar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juli 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  12. ^ Chang 2006, p.21 "The structure was different from b-boying/b-girling since dancers in b-boy/b-girl battles took turns dancing, while uprocking was done with partners."
  13. ^ a b c d e f Edwards, Bob (25. april 2003). «Profile: Rerelease of the classic hip-hop documentary "Style Wars"». Morning Edition (NPR). 
  14. ^ Crane, Debra (23. januar 2006). «What dance needs: a hip-hop operation». The Times (UK). s. 17. 
  15. ^ a b c d Chang 2006, p.20
  16. ^ Chang 2005, p.117-118, 138
  17. ^ a b «Crazy Legs Speaks». Davey D's Hip Hop Corner. eLine Productions. 2001. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 6. september 2009. 
  18. ^ Crazy Legs fant opp windmill.[13][17]
  19. ^ a b Chang 2005, p.136
  20. ^ a b c d e Milosheff, Peter (7. juli 2008). «Rock Steady Crew 32nd Anniversary». Bronx.com. The Bronx Times. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 25. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  21. ^ «History of the Mighty Zulu Kings». Ness4.com. 2009. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 21. september 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  22. ^ «MZK Members». Ness4.com. 2009. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 21. september 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. mai 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  23. ^ The Mighty Zulu Kings (MZK) ble dannet av Afrika Bambaataa i 1973—samme året som han dannet Universal Zulu Nation.[21] Tre av medlemmene er Asia One, grunnleggeren av B-Boy Summit; Nacho Pop, koreograf på So You Think You Can Dance Australia; og Luis Martinez, MZKs president.[22]
  24. ^ Wayne "Frosty Freeze" Frost died on April 3, 2008.
  25. ^ a b Irwin, Demetria (2008). «Breakdancing pioneer, Frosty Freeze, passes away». New York Amsterdam News. 99 (17): 6. 
  26. ^ a b c Milosheff, Peter. «Rock Steady Crew 32nd Anniversary». Bronx.com. The Bronx Times. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 6. april 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. juli 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  27. ^ Chang 2006, p.20 "Early influences on b-boying and b-girling also included martial arts films from the 1970s."
  28. ^ Essien, Aniefre. Capoeira Beyond Brazil: From a Slave Tradition to an International Way of Life. Berkeley: Blue Snake Books. s. 31. 
  29. ^ a b c Mackrell, Judith (28. september 2004). «We have a mission to spread the word». Guardian.co.uk. The Guardian. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 16. august 2009. 
  30. ^ a b c d e f g h i j k l m Garofoli, Wendy (1. april 2008). «Urban Legend». DanceSpirit.com. Dance Spirit Magazine. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 24. november 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  31. ^ Chang 2006, p. 22
  32. ^ Chang 2006, p.22
  33. ^ a b c d e f g Chang 2006, p.23
  34. ^ a b «The Lockers». TheLockersDance.com. Besøkt 28. august 2010. 
  35. ^ a b c d e f «'Funk Styles' History And Knowledge». ElectricBoogaloos.com. 2008. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 24. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  36. ^ «Boogaloo». SalsaCrazy.com. Arkivert fra originalen 4. mars 2007. Besøkt 1. juli 2010. 
  37. ^ «Old School (O.G.) Hall of Fame». LockerLegends.net. Arkivert fra originalen 24. november 2010. Besøkt 24. november 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juli 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  38. ^ «The Jackson 5». Don Cornelius. Soul Train. 1973-11-03. Nr. 10, sesong 3.
  39. ^ Hix, Lisa (16. oktober 2005). «Clubland». San Francisco Chronicle. Hearst Communications. Arkivert fra originalen 28. mai 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. mars 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  40. ^ Weiss, Jeff (5. august 2009). «We’re Jerkin’ (Starring the New Boyz, J-Hawk and Pink Dollaz)». LAWeekly.com. s. 1. Besøkt 20. desember 2010. 
  41. ^ a b Ducker, Eric (12. juni 2009). «Jerky boys and girls: New Boyz, Rej3ctz and more lead a new youth movement». LATimes.com. Besøkt 20. desember 2010. 
  42. ^ Weiss, Jeff (30. juli 2009). «Interscope signs Audio Push, attempts to cash in on the jerkin' craze». LATimes.com. Besøkt 20. desember 2010. 
  43. ^ Stidham, Lindsay (31. juli 2009). «‘Skinny Jeans Movement’ bringing Jerkin’ online». Tubefilter News. Arkivert fra originalen 28. mai 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. mai 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  44. ^ a b Shiri Nassim (producer) (2005). The Heart of Krump (DVD). Los Angeles: Ardustry Home Entertainment, Krump Kings Inc. 
  45. ^ «Krumping». RapBasement.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 8. november 2010. 
  46. ^ a b Paggett, Taisha (juli 2004). «Getting krumped: the changing race of hip hop». BNET. Dance Magazine. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 30. juli 2009. 
  47. ^ a b c Reld, Shaheem; Bella, Mark (23. april 2004). «Krumping: If You Look Like Bozo Having Spasms, You're Doing It Right». MTV.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009. 
  48. ^ Scholss, Joseph (2009). Foundation: B-boys, B-girls, And Hip-Hop Culture In New York. New York: Oxford University Press. s. 60. ISBN 019533406X. 
  49. ^ a b c Israel (director) (2002). The Freshest Kids: A History of the B-Boy (DVD). QD3 Entertainment. 
  50. ^ a b Klopman, Alan (1. januar 2007). «Interview with Popin Pete & Mr. Wiggles at Monsters of Hip Hop – July 7–9, 2006, Orlando, Fl.». DancerUniverse.com. Dancer Publishing. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 31. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. november 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  51. ^ Kugelberg 2007, p.140
  52. ^ «Release dates for Breakin' (1984)». IMDb.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 16. august 2009. 
  53. ^ Freeman, Santiago (1. juli 2009). «Planet Funk». DanceSpirit.com. Dance Spirit Magazine. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  54. ^ Stelter, Brian (17. juni 2008). «After 38 Years, ‘Soul Train’ Gets New Owner». NYTimes.com. The New York Times. Besøkt 18. august 2009. 
  55. ^ «The Twilight Players Hall Of Fame». The Twilight Players. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 17. august 2009. 
  56. ^ Icons of hip hop: an encyclopedia of the movement, music, and culture. 1. Westport: Greenwood Press. 2007. s. xxi. ISBN 0313339031. 
  57. ^ a b «Electric Boogaloos Group History». TheElectricBoogaloos.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 17. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mars 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  58. ^ a b Pope, Gregory; Higgins, James. «Is PopLocking a valid term?». LockerLegends.net. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 31. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. desember 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  59. ^ Icons of hip hop: an encyclopedia of the movement, music, and culture. 1. Westport: Greenwood Press. 2007. s. xxii. ISBN 0313339031. 
  60. ^ a b Chang 2005, p.182-183
  61. ^ a b c Kugelberg 2007, p.59
  62. ^ Chang 2005, p.189
  63. ^ Crazy Legs, Jeffrey Daniel, Louis Theroux, Cookie Pryce, Adam Bloom, Michelle Gayle and Ed Hall (6. april 2008). Poppin' & Breakin' in the UK (Adobe Flash video). BBC. Besøkt 11. april 2010. 
  64. ^ Jeffrey Daniel, Benji Reid, Robert Hylton, Kymberlee Jay, Spider Billy and Rowdy (24. januar 2009). Jeffrey Daniel Street Dance with Michael Jackson, Don Campbell & Many Others (Adobe Flash video). Blast. Besøkt 11. april 2010. 
  65. ^ Jackson, Michael (2008). Thriller 25th Anniversary: The Book. ML Publishing Group Ltd. ISBN 0976889196. 
  66. ^ Elflein, Dietmar (1998). «From Krauts with Attitudes to Turks with Attitudes: Some Aspects of Hip-Hop History in Germany». Popular Music. 17 (3): 255–265. doi:10.1017/S0261143000008539. Besøkt 14. august 2009. 
  67. ^ «The History of Locking». LockerLegends.net. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. mai 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  68. ^ «History of BOTY». BattleOfTheYear.com. Six Step GmbH. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 17. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. september 2001. Besøkt 10. juli 2011. 
  69. ^ Walker, Susan (30. mai 2008). «Wide world of break-dancing sports». Toronto Star. ISSN 0319-0781. 
  70. ^ a b c «About B-Boy Summit». BBoySummit.com. No Easy Props Productions. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 3. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  71. ^ Asia One (b-girl, narrator) (15. april 2008). Asia One presents 9 lives (Adobe Flash video). Los Angeles. Besøkt 3. august 2009. 
  72. ^ «Release dates for Rize». IMDb.com. Besøkt 14. august 2009. 
  73. ^ Jones, Jen (1. september 2005). «Behind the Scenes of David LaChapelle's Documentary "Rize"». DanceSpirit.com. Dance Spirit. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 24. september 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. mai 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  74. ^ «IPAD Programmes». University of East London. 2006. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 23. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  75. ^ Kugelberg 2007, p.17
  76. ^ a b Brown, Lauren (18. februar 2009). «Hip to the Game – Dance World vs. Music Industry, The Battle for Hip Hop’s Legacy». Movmnt Magazine. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  77. ^ Chang 2005, p.90
  78. ^ Tony Cox (20. september 2006). «Born in the Bronx: Mambo and Hip-Hop». npr.org. National Public Radio. Arkivert fra originalen 23. november 2010. Besøkt 23. november 2010. 
  79. ^ Rivera 2003, p.75
  80. ^ Chang 2005, p. 117, 136–137
  81. ^ a b «The History of Locking». LockerLegends.net. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. mai 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  82. ^ «The Lockers». TheLockersDance.com. Besøkt 28. august 2010. 
  83. ^ Agpawa, Marirose (10. august 2009). «Just dance: Vegas hosts international competitions». Las Vegas: The Rebel Yell. UNLV. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 15. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. januar 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  84. ^ a b Chang 2006, p.22
  85. ^ Chang 2006, p.23 "Dancers in Los Angeles also distorted the name by calling it "pop-locking", while in France it was called "The Smurf".
  86. ^ a b c d e f Freeman, Santiago (1. juli 2009). «Planet Funk». Dance Spirit Magazine. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  87. ^ Croft, Clare (10. april 2005). «Hip-Hop's Dynamic New Stage». The Washington Post. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 11. oktober 2009. 
  88. ^ «Drop Me Off in Harlem». Kennedy-Center.org. 29. august 2008. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 5. april 2010. 
  89. ^ Held, Joy (29. august 2008). «Earl "Snake Hips" Tucker: The King of Hip-Hop Dance?». Dancer Magazine. Dancer Publishing. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 12. mars 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. november 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  90. ^ «B.O.S.S. Information». BBoySummit.com. No Easy Props Productions. 2006. Arkivert fra originalen 28. mai 2010.  Arkivert 20100528195423 hos WebCite
  91. ^ «What's On: 08». BBoyChampionships.com. 2008. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 28. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  92. ^ «Features: 08». BBoyChampionships.com. 2008. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 28. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  93. ^ «Freestyle Session Europe 2009». FreestyleSession.com. Arkivert fra originalen 2. oktober 2011. Besøkt 30. juli 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  94. ^ a b Bakshani, Maya (2. september 2008). «Freestyle Session 2008 Coverage». MoreThanAStance.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 27. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. januar 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  95. ^ Bloom, Julie (12. august 2007). «With Crews and Zoos, a B-Boy World». New York Times. Besøkt 31. juli 2010. 
  96. ^ a b c «The Notorious IBE 2009». Style43.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 8. oktober 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  97. ^ «2010 Rules» (PDF). HipHopInternational.com. Arkivert fra originalen (PDF) 31. juli 2010. Besøkt 31. juli 2010. 
  98. ^ a b Feldberg, Sarah (30. juli 2009). «World Hip Hop Dance Championships return to Las Vegas this weekend». Las Vegas Sun. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 30. juli 2009. 
  99. ^ a b «Juste Debout». Juste-Debout.com. 2009. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 28. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  100. ^ «Magazine:List». Juste-Debout.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 16. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  101. ^ «United Dance Organisation - Street Dance UK». UnitedDance.co.uk. Arkivert fra originalen 31. juli 2010. Besøkt 31. juli 2010. 
  102. ^ «Rules – United Dance Organization». UnitedDance.co.uk. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 1. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  103. ^ a b «About the Red Bull BC One». RedBullBCOne.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 20. september 2009. 
  104. ^ «R-16 Korea Sparkling, Seoul». Korea Tourism Organization. 30. juli 2009. Arkivert fra originalen 11. november 2014. Besøkt 28. august 2009. 
  105. ^ «Events». WorldOfDanceTour.com. Arkivert fra originalen 23. mars 2011. Besøkt 13. januar 2011. 
  106. ^ a b «Tecktonik dance craze takes Paris by storm». Agence France Presse. 19. september 2007. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 17. august 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. oktober 2007. Besøkt 10. juli 2011. 
  107. ^ «DanceJam company profile». CrunchBase.com. (mt) Media Temple. 2. april 2009. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 1. august 2009. 
  108. ^ «Mr. Wiggles bio». MrWiggles.biz. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 21. september 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. september 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  109. ^ Wisner, Heather (2007). «Crash Course: Hip Hop». Dance Magazine. Dancer Publishing. 81 (10): 82–85. 
  110. ^ «About Us». MonstersofHipHop.com. 2007. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 1. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  111. ^ «Monsters Tour Schedule». MonstersofHipHop.com. 2007. Arkivert fra originalen 27. september 2009. Besøkt 26. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. september 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  112. ^ «Faculty». MonstersOfHipHop.com. 2007. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 1. november 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. juni 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  113. ^ Krisanits, Tracy (2007). «Keeping Tabs». Dance Retailer News. Macfadden Performing Arts Media (5): 46. 
  114. ^ a b Wreksono, Asmara (20. august 2010). «Streetwear Spotlight: Wildchild Nation / Threader Style + GIVEAWAY». SoJones.com. Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 21. november 2010. 
  115. ^ Robinson, Tennille (1. november 2009). «Ready, Set, Grow». BlackEnterprise.com. Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 21. november 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. april 2012. Besøkt 10. juli 2011. 
  116. ^ Wreksono, Asmara (7. mai 2009). «Dance2XS Collaborates With Wildchild Nation Streetwear». SoJones.com. Arkivert fra originalen 21. november 2010. Besøkt 21. november 2010. 
  117. ^ a b «Week 1». So You Think You Can Dance UK. BBC One. 9. januar 2010. Nr. 2, sesong 1.
  118. ^ a b c d Levinson, Lauren (2009). «Lyrical Hip Hop». Dance Spirit. Macfadden Performing Arts Media. 13 (5): 48–50. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 25. april 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  119. ^ «The Top 16 Perform». So You Think You Can Dance. Fox. 25. juni 2008. Nr. 10, sesong 4.
  120. ^ Cronick, Scott (30. desember 2009). «Everyone has a story: Galloway woman choreographs 'Rockin' Eve'». pressofAtlanticCity.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 9. mars 2010. 
  121. ^ Cheng, Peter. «Lovers of Hip Hop». glossmag.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 4. april 2009. 
  122. ^ «Lyrical Hip-Hop Takes Center Stage». theexpressionist.com. 25. juni 2008. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 12. april 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  123. ^ Wolfson, Julie (9. september 2009). «Talking about the Impact of Dance with Tabitha and Napoleon D'umo of So You Think You Can Dance». Gothamist LLC. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 11. september 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. september 2009. Besøkt 10. juli 2011. 
  124. ^ Catalina Walsh (producer) (2. juni 2009). SYTYCD Season 5 - Tabitha & Napoleon (Adobe Flash). Tribune Interactive. Besøkt 17. april 2010. 
  125. ^ Colbert, Quantrell (20. november 2009). «So You Think Jennifer Lopez Can Dance? She Can!». People.com. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 2. februar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  126. ^ «Week 3». So You Think You Can Dance Poland. TVN. 22. oktober 2008. Nr. 3, sesong 3.
  127. ^ «Week 4». Dansefeber. TVNorge. Nr. 8, sesong 2.
  128. ^ «Week 3». So You Think You Can Dance UK. BBC One. 30. januar 2010. Nr. 5, sesong 1.
  129. ^ a b «Finale». Robert Muraine, Phillip Chbeeb (poppere). So You Think You Can Dance. Fox. 7. august 2008. Nr. 23, sesong 4.
  130. ^ Hopkins, Pz (juni 2009). «He's So Much More Than Dancing». pzpower.com. Natural Muscle Magazine. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 24. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. april 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  131. ^ «Finale». Jarle Nakken (lederprodusent). So You Think You Can Dance Scandinavia. TV Norge. 29. mai 2008. Nr. 8, sesong 1.
  132. ^ a b Pincus-Roth, Zachary (4. juli 2010). «'The Legion of Extraordinary Dancers' is ready to battle with flips, spins and dance steps». LATimes.com. Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 31. juli 2010. Besøkt 31. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. juli 2010. Besøkt 10. juli 2011. 
  133. ^ Rolnick, Katie (1. april 2010). «It's A Bird, It's A Plane, It's The LXD!». DanceSpirit.com. Arkivert fra originalen 2. oktober 2011. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. oktober 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  134. ^ Chang 2006, p.24
  135. ^ Chang 2006, p.26
  136. ^ Gardner, Elysa; Eccles, Andrew (1992). «Off the Streets and onto Center Stage». Rolling Stone. 
  137. ^ Pareles, Jon (18. november 1995). «Theater In Review». The New York Times. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 24. august 2009. 
  138. ^ «USA, Canada & The Netherlands Win Gold at the 1st World Hip-Hop Championship». DancerUniverse.com. Dancer Publishing. 1. mars 2003. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 15. august 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. november 2011. Besøkt 10. juli 2011. 
  139. ^ a b «About Shaun T». Beachbody.com. Arkivert fra originalen 12. august 2010. Besøkt 1. november 2010. 
  140. ^ Debra McCord. «Facts on Hip Hop For Abs». LiveStrong.com. Demand Media. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 15. august 2009. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Chang, Jeff. Can't Stop Won't Stop: A History of the Hip-Hop Generation. New York City: St. Martin's Press., 2005. ISBN 0-312-30143-X
  • Chang, Jeff. Total Chaos: The Art and Aesthetics of Hip-Hop. New York City: BasicCivitas., 2006. ISBN 0-465-00909-3
  • Kugelberg, Johan. Born in the Bronx. New York City: Rizzoli International Publications Inc., 2007. ISBN 978-0-7893-1540-3
  • Rivera, Raquel. New York Ricans from the Hip Hop Zone. New York City: Palgrave MacMillan., 2003 ISBN 1-403-96043-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hiphopdans&oldid=24235205»