Henry Morton Stanley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Morton Stanley

Henry Morton Stanley (født John Rowlands 28. januar 1841 i Denbigh i Wales, død 10. mai 1904 i London)[1] var en walisisk-amerikansk journalist mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika og sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Han var den første som endelig fastslo hva som er og ikke er kildene til Nilen, og som førstemann dro han ned hovedløpet til Kongofloden.[2] Dessuten grunnla han den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo.

Stanley slo seg opp fra en fattig barndom. Hans ettermæle er delt: Noen betrakter ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Stanley hadde en kald og trist oppvekst. Han ble født utenfor ekteskap som John Rowlands i den walisiske byen Denbigh, og det er usikkert hvem faren var.[3] Moren ville ikke vite av sønnen og satte ham bort hos bestefaren. Bestefaren var den eneste av slektningene som brydde seg om ham og årene der var relativt lykkelige, men da John var fem og et halvt år døde bestefaren. De andre slektningene ønsket ikke å ha noe med John å gjøre, og han ble først satt bort til noen naboer og deretter på et arbeidshus i St. Asaph. I arbeidshuset ble barna sett på som nærmest kriminelle[4] og behandlet uten kjærlighet.[5] Årene der var trøstesløse,[6] da han var ti rømte John til noen slektninger, men ble sendt tilbake etter et døgn.[7] og hardt straffet

John forlot arbeidshuset 13. mai 1856, og flyttet deretter fra den ene uvennlige slektningen til den andre.[8][9] Rett før jul 1858 tok han i Liverpool hyre på en båt til Amerika.

I Amerika[rediger | rediger kilde]

John gikk i land i New Orleans i februar 1859. Ifølge ham selv traff han dagen etter Henry Hope Stanley, New Orleans' mest kjente bomullshandler, som skaffet ham jobb. Senere skal han ha adoptert ham og gitt ham navnet Henry Stanley. Moderne biografer mener dette er løgn, og at hans eneste arbeidsgiver var kjøpmannen James Speake.[10] Mellomnavnet Morton tok han mye senere.[11]

Stanley meldte seg som soldat i sørstatenes hær under den amerikanske borgerkrigen, 1. juni 1861. I sin første trefning, i slaget ved Shiloh, ble Stanley tatt til fange av nordstatenes styrker og brakt til en fangeleir ved Chicago. Noen av fangene fikk tilbud om frihet hvis de gikk over til nordstatenes styrker, og forholdene var så ille at Stanley ga etter da det var gått seks uker, 4. juni 1862. Han var plaget av dysenteri og hatet krigen; etter et par måneder deserterte han og dro tilbake til Liverpool. Han oppsøkte på nytt moren, som med harde ord avviste ham enda en gang.

Den 19. juli 1864 vervet Stanley seg i den amerikanske marine, omtrent et halvt år senere deserterte han sammen med en beundrende ung venn, Lewis Noe. I nesten ett år levde de i konflikt med loven, en periode full av svindel og løgn.[12] I 1865 dro Stanley ned Platte-elven i en flatbunnet båt sammen med en annen yngre beundrer, William Harlow Cook. Deretter dro alle tre på en ferd til Tyrkia, der Stanley kom i krangel med noen tyrkere da han angrep en mann og stjal hesten hans. Stanley og Cook ble banket opp, mens Noe ble voldtatt av tyrkerne. Etter dette hatet Noe Stanley.

På vei tilbake til Amerika oppsøkte Stanley nok en gang sin mor, denne gang i en falsk offisersuniform han hadde fått sydd. Han påsto overfor moren at han var blitt utpekt til amerikansk marineoffiser på grunn av særs tapper innsats, og serverte historien om den rike bomullshandleren Stanley som skulle ha adoptert ham (i Tyrkia hadde han påstått at han var adoptert av en rik advokat i New York.[13]) Moren var tilstrekkelig imponert til å la ham bli en stund.

Journalist[rediger | rediger kilde]

Våren 1867 fikk Stanley sin første faste jobb, som journalist i Missouri Democrat i St Louis. Han ble fort kjent og populær med artikler fra en av de mange indianerkrigene, der han viste betydelig sympati for indianernes sak. Etter å ha bygget opp et journalistisk renomé, tok han 16. desember kontakt med eieren for den kjente New York Herald, James Gordon Bennett jr., og ba om fast jobb. Bennett forlangte at Stanley først måtte vise hva han var god for, og sendte ham for å dekke en britisk straffeekspedisjon til Abyssinia. Med kløkt og energi klarte han å få nyheten om den endelige britiske seieren ut før alle andre, og ble fast ansatt.

1871–72: Jakten på Livingstone[rediger | rediger kilde]

Stanleys rute til Livingstone

Høsten 1868 hadde den skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone oppholdt seg to og et halvt år i området rundt Tanganyikasjøen, uten kontakt med andre hvite. Det kom da melding om at han var på vei mot østkysten av Afrika (Zanzibar), og Bennett sendte Stanley dit for å være den første som intervjuet ham.

Livingstone kom dog ikke, det siste man hørte fra ham var et brev skrevet ved Tanganyikasjøen 30. mai 1869. Fra slutten av 1869 hadde den fungerende britiske konsulen i Zanzibar, Dr. John Kirk, sendte tre karavaner med forsyninger til ham, men bare en hadde kommet frem.

Den 21. mars 1871 startet Stanley en ekspedisjon fra Bagamoyo på østkysten for å finne Livingstone inne i landet. Han holdt streng disiplin underveis. Afrikanske deltagere som prøvde å desertere ble fanget inn igjen og pisket, men deserteringen fortsatte. Sykdom herjet både blant transportdyr og menn.[14] Da en av de to hvite som fulgte Stanley, William Farquhar, ble for syk til å kunne fortsette, lot Stanley ham bare bli igjen, og fem dager senere døde han. Den andre hvite, John Shaw, avfyrte en natt et skudd gjennom Stanleys telt – Shaw ble også etterlatt da han ble for syk til å følge de andre.

Samtidig hadde det brutt ut krig mellom lokale stammer og arabiske kjøpmenn og slavehandlere, og for å komme videre deltok Stanleys ekspedisjon på arabisk side. Araberne ble slått og delvis spist,[15] men Stanley og hans menn unnslapp og måtte ta en omvei for å fortsette.

På veien kjøpte Stanley fri en ung slavegutt, Kalulu, som ble hans personlige tjener og etterhvert en slags adoptivsønn.

«Dr. Livingstone, I presume?»

Rundt den 10. november[16] møtte endelig Stanley Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøens bredd, ifølge ham selv med de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume?» (Dr. Livingstone, formoder jeg?). Moderne biografer mener at Stanley fant på disse ordene langt senere, både fordi han rev ut siden som beskriver møtet fra dagboken sin, og fordi Livingstone etterpå ikke kunne huske at de ble sagt.[17]

Stanley og Livingstone kom svært godt overens og fikk nærmest et sønn-far forhold; Stanley ble hos ham i fire måneder. I løpet av denne perioden foretok de en padletur til nordenden av sjøen for å finne ut om den var en kilde til Nilen, noe de oppdaget den ikke var. Da Stanley dro tilbake til østkysten, ville han ha med seg Livingstone, men han ble igjen for å fortsette å lete etter Nilens kilder. Livingstone døde 13 måneder senere.

Berømmelse og problemer[rediger | rediger kilde]

Da Stanley kom tilbake til England fra Afrika, var han berømt. Han skrev boken How I found Livingstone som ble en bestselger, selv om mange reagerte på brutaliteten i den og oppfattet Stanley som en barbar.

Midt oppe i dette møtte Stanley problemer. Han ville ikke at det skulle bli kjent at han var «en bastard fra arbeidshuset», og utga seg for en suksessrik amerikaner. Familien, som tidligere ikke hadde vært interessert i ham, presset ham for penger for ikke å avsløre sannheten.[18] Royal Geographical Society hadde selv planlagt en ekspedisjon for å finne Livingstone, og mottok derfor Stanley med en kald skulder. Dette ble ytterligere underbygget ved at Stanley kom med skarp kritikk av konsul Kirk, som hadde gode forbindelser i selskapet. Det gikk også rykter om at Stanley hadde forfalsket Livingstones brev, og at han aldri hadde møtt ham. Disse ryktene ble gjengitt i enkelte aviser.

Da Stanley kom til Amerika i november 1872 ble han møtt med den samme misunnelsen, til og med fra sin arbeidsgiver Bennett. Bennett ville bare snakke med ham i ti minutter, og lot de samme ryktene som i England sirkulere i avisen sin. Da Stanley startet en foredragsserie, fikk den svært dårlig kritikk i samme avis.

1874–77: Den store trans-afrikanske ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Stanley var en av bårebærerne da det hjemsendte liket til Livingstone ble stedt til hvile i Westminster Abbey 18. april 1874. Livingstone hadde trodd at Lualabaelven (som oppstår i nåværende Zambia) var kilden til Nilen, og Stanley følte det var hans plikt å undersøke om dette stemte. Han ønsket også å avgjøre endelig om Victoriasjøen eller Tanganyikasjøen var kilder, slik det ble påstått fra ulike hold.

Han klarte å få finansiert ekspedisjonen med like store summer fra engelske The Daily Telegraph og New York Herald.

Victoriasjøen[rediger | rediger kilde]

De sentralafrikanske sjøene.

Som forrige gang startet Stanley fra Bagamoyo, den 17. november 1874. Han hadde hyret inn over 200 afrikanske bærere, de fleste av lederne deres hadde også vært med på Livingstoneekspedisjonen. I tillegg tok Stanley med tre hvite, og adoptivsønnen Kalulu. Ekspedisjonen bar med seg en jolle, «Lady Alice», som kunne deles opp under bæringen. Det første målet var Victoriasjøen.

Det ble en hard marsj, preget av sykdom, sult, desertering og kamp med lokale stammer. Stanley brukte harde midler for å nå frem, desertører ble påsatt lenker eller pisket, og innfødte som angrep ble skutt ned. Til tross for dette led følget store tap og heller ikke de hvite ble spart, den 16. januar 1875 døde én av dem, Edward Pocock, av kopper. Etter over tre måneders marsj var de fremme ved sjøen 27. februar 1875. Stanley fikk satt sammen «Lady Alice» og dro ut med ti afrikanere, resten av den utslitte gruppen fikk hvile på land.

I 57 dager seilte og rodde de rundt sjøen, og kartla bredden hele veien. Stanley stadfestet at det nordre utløpet virkelig var en av Nilens kilder, slik John Speke tidligere hadde hevdet. Han fant også et stort innløp til sjøen fra vest, Kagera-elven, som er den fjerneste kilden til Nilen. Disse viktige oppdagelsene kom dog med en bismak: Flere ganger ble de truet eller angrepet av lokale stammer, og måtte drepe for å få kontroll over situasjonen.[19] De vendte tilbake til hovedgruppen 5. mai, der enda flere hadde omkommet av sykdom (deriblant en av de hvite, Frederick Barker).

Tanganyikasjøen[rediger | rediger kilde]

Stanley og følget forlot Victoriasjøen og gjorde et mislykket forsøk på å nå Albertsjøen (men han så Edvardsjøen som den første hvite mann). Deretter gikk de til Tanganyikasjøen og nådde Ujiji 27. mai 1876. Stanley brukte nå 51 dager på å reise rundt hele sjøen, som det første mennesket.[20] Han kunne fastslå at den er den lengste innsjøen i verden, og den nest dypeste. Enda viktigere var at han kunne bekrefte at den kun har ett utløp: Lukuga som renner ut i Lualaba. Hvis den skulle være en kilde til Nilen, måtte det være via Lualaba.

Fortsatt var det mange i følget som forsvant på grunn av sykdom og desertering, Kalulu tilhørte den siste gruppen og måtte fortsette marsjen i lenker.

Ned Kongofloden[rediger | rediger kilde]

Kongofloden

Stanley nådde Lualaba den 17. oktober, følget hans var da kritisk redusert. For å kunne fortsette nedover Lualaba, betalte han sentralafrikas viktigste arabiske slavehandler, Tippu Tip, slik at han og hans menn skulle følge med det første stykket. Tippu Tip håpet at dette ville åpne nye områder for å få tak i slaver.[21] Den 5. november startet de nedover elven, 28. desember skilte de lag med Tippu Tip og Stanley fortsatte med 143 av sine egne folk.

Flere steder ble de truet eller angrepet av lokale stammer (32 ganger ifølge Stanley, selv om dette nok er en overdrivelse,[22]) og måtte drepe for selv ikke å bli drept. Generelt mener moderne biografer at Stanley i sine bøker overdriver omfanget av disse sammenstøtene.[23]

Ekspedisjonen ble også utsatt for sykdommer, sult og farlige stryk. Den 29. mars 1877 omkom seks deltagere, deriblant Kalulu, i et stryk, og den 3. juni omkom den siste hvite følgesvennen, Frank Pocock, i et annet stryk.

Stanley hadde allerede 7. februar skjønt at Lualaba endte i Kongofloden, da en innfødt kalte den Ikuta Yacongo. All tvil om dette ble lagt til side da han nådde vestkysten 10. august. Av dem som reiste med ham omkom 117, han fulgte de gjenværende sjøveien hjem til Zanzibar.

Da han kom tilbake til England skrev han boken Through the Dark Continent om ferden. Fra flere hold ble han kritisert for brutalitet under ekspedisjonen, spesielt gjaldt dette sammenstøtene med stammefolk ved Victoriasjøen. Særlig var Stanleys gamle fiende Dr. Kirk aktiv i kritikken, og den bygde delvis på feilaktig informasjon.

I den belgiske kongens tjeneste[rediger | rediger kilde]

Kong Leopold II av Belgia hadde i nesten 20 år ønsket seg en koloni i Afrika. Stanley møtte ham første gang 10. juni 1878, da ga kongen inntrykk av at han kun hadde humanitære motiver for sitt kolonieventyr. Basert på det valgte Stanley i november å undertegne en femårskontrakt med kongen, der oppgaven var å foreta utforskning av og bygge opp handelsstasjoner i Kongo. I tillegg skulle han undertegne kontrakter med de lokale høvdingene, for å regulere forholdet mellom kongens interesser og høvdingenes styringsrett.

I august 1879 var han tilbake i Kongo med fire dampbarkasser, 69 av sine gamle afrikanske følgesvenner og noen hvite ansatte, og begynte ferden oppover Kongofloden. Langs elven kjøpte eller leide han grunn av de lokale høvdingene, der han bygget i alt fem stasjoner og i tillegg veier forbi strykene. En av stasjonene kaltes Leopoldville, den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo.

Mange av deltagerne døde underveis av tropiske sykdommer. Stanley måtte dessuten konkurrere med den franske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza, som grunnla Brazzaville, den nåværende Republikken Kongos hovedstad, tvers ovenfor Leopoldville.

I 1882 dro Stanley tilbake til Europa på grunn av stadige alvorlige sykdomsanfall. Etter opphold i Brussel (der han møtte kongen) og Paris dro han tilbake til Kongo på slutten av året for å fortsette å anlegge handelsstasjoner oppover Kongofloden. Han oppdaget da til sin fortvilelse at hans egen utforskning av floden hadde gitt arabiske slavehandlere fra østkysten mulighet til å herje i store deler av Kongo.[24] Sommeren 1884 forlot Stanley nok en gang Afrika, og beskrev hendelsene i Kongo med boken The Congo and the Founding of its Free State. Han måtte godta at kongen sensurerte boken og la til egne ting.

Det viste seg etterhvert at kongen hadde løyet for Stanley når det gjaldt planene for Kongo, og samarbeidet opphørte høsten 1886. Samme året døde Stanleys mor, og han fikk avslag da han fridde til en rik engelsk maler, Dorothy Tennant.

1887–89: Redningsaksjon for Emin Pasha[rediger | rediger kilde]

Emin Pasha var en lege som general Gordon hadde utpekt til guvernør for den sydlige delen av Sudan, Ekvatorialprovinsen. Han var opprinnelig tysk (Eduard Schnitzer), men utga seg for å være araber. Som en følge av den islamske oppstanden i Sudan, der general Gordon ble drept, var Emin Pasha i 1886 blitt isolert fra sine oppdragsgivere i Egypt. Det ble reist krav i England om at han måtte bli «reddet», delvis motivert av et ønske om å legge området under britisk innflytelse.[25] En redningskomite ble etablert, og Stanley ble utpekt til å lede ekspredisjonen.

Denne gangen tok han med seg ti andre engelskmenn, seks av dem var offiserer. Ekspedisjonen var svært godt utrustet, bl.a. med et stort våpenlager som delvis skulle overlates til Emin Pasha. Den besto av 805 personer da den startet oppover Kongofloden våren 1887, inkludert Tippu Tip og 96 av hans følge. Stanley fikk snart et stort problem: Det manglet båter til å frakte hele følget og forsyningene opp til Ekvatorialprovinsen raskt nok. Han bestemte derfor 22. april å splitte ekspedisjonen i to, en baktropp skulle passe mesteparten av forsyningene ved en sideelv til floden, mens en fortropp skulle bevege seg raskt mot Albertsjøen der han regnet med å treffe Emin. Tippu Tip fikk i oppdrag å skaffe bærere til baktroppen slik at den kunne følge etter til Albertsjøen. En av de engelske offiserene, major Barttelot, skulle kommandere baktroppen.

Stanley sammen med offiserene i fortroppen under redningsaksjonen for Emin Pasha, Kairo, 1890. Fra venstre : Dr. Thomas Heazle Parke, Robert H. Nelson, Henry M. Stanley, William G. Stairs, og Arthur J.M. Jephson

Fortroppen dro i vei 28. juni. Fordi den hadde for få båter og på grunn av stryk måtte ekspedisjonen ofte kjempe seg gjennom den beryktede og ukjente Ituriskogen,[26] der mannskapet ble angrepet av lokale stammer med giftpiler og ulike feller. Dessuten herjet sykdom og sult, og mange døde eller deserterte. Deserteringen ble noe redusert etter at Stanley hengte en av desertørene, og 10. november hadde fortroppen endelig kommet seg gjennom skogen og ut i åpent lende. Den kom frem til Albertsjøen 13. desember, men selv der måtte den slåss med de innfødte. Til slutt traff Emin Pasja og Stanley hverandre i Kavalli på vestbredden av sjøen, 29. april 1888, og begynte å diskutere hvordan han skulle «reddes». Stanley ville helst ta med seg Emin og hans menn til Victoriasjøen, der de kunne opprette et engelsk overherredømme.

Stanley var urolig over at baktroppen ennå ikke hadde tatt dem igjen, og startet derfor 16. juni en retur nedover floden med en del av følget. De traff en av baktroppens engelske medlemmer 17. juni, som fortalte en fæl historie: Baktroppen var blitt stående på stedet hvil siden Tippu Tip ikke hadde skaffet bærere. De engelske offiserene i baktroppen hadde mishandlet, voldtatt og drept flere av sine afrikanske følgesvenner, som en reaksjon hadde major Barttelot[27] blitt skutt av en av dem. En av offiserene, James Jameson, hadde kjøpt en 11 år gammel pike og gitt til lokale kannibaler, slik at han kunne betrakte og tegne at hun ble drept, delt opp, kokt og spist. Stanley overtok kommandoen og ledet baktroppen gjennom Ituriskogen og frem til fortroppen, som de nådde 20. desember.

I mellomtiden hadde Emins soldater gjort opprør og tatt Emin og en av Stanleys offiserer til fange. Dermed brast Stanleys håp om å bruke dem til å opprette britisk herredømme i sentralafrika. Emin og offiseren klarte å unnslippe, og 10. april 1889 brøt redningsekspedisjonen leir og startet ferden mot østkysten, den hadde da vokst til 1330 personer. På veien så og kartla Stanley Rwenzorifjellene som første hvite mann, og han fastslo også at Edvardsjøen er en separat innsjø (han hadde sett vannet i 1875, men trodd det var en bukt av Albertsjøen. Denne er også en av kildene til Nilen). Som på mange tidligere ekspedisjoner måtte også denne slåss med lokale innbyggere for å nå frem.

Ekspedisjonen nådde østkysten 3. desember, ved Bagamoyo. Dagen etter holdt rikskommissær for Tysk Øst-Afrika, Hermann von Wissmann, en bankett for lederne av redningsekspedisjonen. Under denne klarte Emin Pasha å falle ut av et vindu han trodde var utgangen til en veranda, og ble hardt skadet og kunne ikke forlate sykehuset før slutten av januar neste år. I 1892 ble Emin halshugget av arabere i det indre av Afrika.

På vei tilbake til Europa skrev Stanley boken In Darkest Africa om redningsekspedisjonen. Boken inneholdt forsiktig kritikk av Barttelot og Jameson, noe som førte til kraftige reaksjoner fra deres etterlatte familier. Dette utviklet seg til en offentlig diskusjon som på nytt brakte frem anklager om Stanleys brutalitet.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Da Stanley kom tilbake til England, fikk han tilbud av dronning Victoria om å bli adlet, men måtte avslå da han trengte sitt amerikanske statsborgerskap for å forsvare rettighetene til sine bøker i USA.[28] Han fikk dog senere (1899) storkorset av Bathordenen, som ga ham rett til tiltaleformen Sir Henry.

L'Amour Blessé, et av bildene Dorothy Tennant malte (1895)

Dorothy Tennant var nå svært interessert i ham og fikk ham til å fri. De ble gift i Westminster Abbey 12. juli 1890, i en nesten kongelig seremoni. De fremmøtte tilhørte det aller øverste lag av det engelske samfunn (Stanleys forlover var en greve som representerte kong Leopold), men ikke en eneste av hans egen familie var til stede.

Stanley fikk tilbud fra både engelske interesser og kong Leopold om å bli øverste administrator for deres områder i Afrika, men Dorothy nektet ham å reise ut flere ganger.[29] I steden presset hun ham til å stille til valg som representant i Underhuset; for å få lov til dette ble han i mai 1892 på nytt britisk statsborger. Han kom ikke inn i 1892, men derimot på andre forsøk i 1895. Dette var et verv Stanley hverken ønsket eller likte.[30]

Stanley og konen klarte aldri å få egne barn, derfor adopterte de en fjern slektning av Stanley – Denzil Stanley – som han ble svært glad i.[31]

På denne tiden begynte Stanley å få rapporter om grusomhetene begått av belgierne i Kongo. Han avbrøt da sitt vennskap med kong Leopold og skrev en artikkel i The Times om hva som foregikk.[32]

Stanley ble etterhvert utsatt for diverse plager forårsaket av strabasene i Afrika, først og fremst magekatarr, men også hjerneslag. Han døde 10. mai 1904 mens han hørte klokkeslagene fra Big Ben.[33]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Allerede mens Stanley levde sto det strid om hans person: Noen betrakte ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere. Da han f.eks. kom hjem fra sin store trans-afrikanske ekspedisjon, ble han både hyllet som en av historiens største oppdagere[34] og anklaget for å være en bølle.[35] Denne dualismen har fortsatt helt frem til vår tid, og illustreres i forordet til Tomm Kristiansens biografi: «Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.»[36]

Et problem for biografer har vært at Stanleys familie i 1982 solgte store deler av hans etterlatte papirer til Det kongelige sentral-afrikanske museet i Brussel, der de ble innelåst uten å ha vært undersøkt.[37][38] Dette endret seg i 2002 da den fremstående engelske biografen Tim Jeal fikk tilgang til samlingen. På grunnlag av dette skrev han i 2007 en apologetisk biografi om Stanley, der han angriper det dårlige ryktet Stanley har fått. Ut fra kildematerialet hevder han å kunne vise at mesteparten av det Stanley har blitt anklaget for er overdrivelser.[39]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ bbc.co.uk biografi
  2. ^ Jeal side 5: «He had just become the first man in history to have followed that great river 1,800 miles from the heart of the continent»
  3. ^ moren ble karakterisert som promiskuøs; jfr Jeal side 24: «his mother's promiscuity»
  4. ^ Jeal side 20: «their sin was to have been deserted»
  5. ^ Jeal side 21: «It took me some time to learn the unimportance of tears in a workhouse.»
  6. ^ Jeal side 23: «Year after year we noted the passing of the seasons, by the budding blossoms, the flight of the bees, the corn which changed from green to gold... [we] vegetated within the high walls surrounding our home of lowliness.»
  7. ^ Jeal side 24: «He had spent a happy day and night in an ordinary home and witnessed the natural affection between a mother and her sons.»
  8. ^ Jeal side 26: «forever banned by having been an inmate of the workhouse.»
  9. ^ Jeal side 27: «I would have served my aunt for years, for a mere smile, but she had not interest enough in me»
  10. ^ Jeal side 37: «The fact that James Speake was John Rowland's only benefactor is proved beyond doubt»
  11. ^ Jeal side 40: «though Stanley would not add the 'M', as in Henry M. Stanley, until 1868 and would not finally settle on Morton until 1872, after trying , and abandoning, other names: Morelake, Morley, Moreland, etc., etc.»
  12. ^ Jeal side 55: «thinking himself above, or at least outside, the framework of rules by which ordinary people lived their lives.»
  13. ^ Jeal side 62: «So plainly, at this date the best-known cotton magnate in New Orleans had not finally been selected as his adoptive father.»
  14. ^ Jeal side 106: «in a few weeks Stanley's weight plummeted from 170 to 130 pounds.»
  15. ^ Jeal side 111: «faces, genitals and stomachs were all boiled and eaten by Mirambo's men, mixed with a little rice and goat meat.»
  16. ^ Jeal side 120: «A date in late October or early November is nevertheless all but certain»
  17. ^ Jeal side 118: «In fact, in no letter written by Livingstone after the meeting have I been able to find a single mention of those most unusual words, which Livingstone would surely have quoted had they really been adressed to him.»
  18. ^ Jeal side 138: «Jones had come to London to ask for money, and accepted his stepson's verbal lashing philosophically. He knew that Henry wanted to keep him quiet, and would pay.»
  19. ^ Jeal side 171: «incidents that would damage his moral reputation so seriously that his subsequent achivements would never properly be recognized.»
  20. ^ Jeal side 186: «He was the first man to have circumnavigated Tanganyika.»
  21. ^ Jeal side 191: «The outcome might be the opening up of a vast new area in which to steal ivory, and capture slaves.»
  22. ^ Jeal side 515: «These assertions are fantasy like the 32 battles.»
  23. ^ Jeal side 201: «it qualifies as one of his classic exaggerations.»
  24. ^ Jeal 274: «the murderers were the Arabs of Nyangwe, who had been emboldened by his epic journey to come thus far on the mighty Lualaba.»
  25. ^ Jeal side 318: «this left the way open for Britain to make Buganda a protectorate when the time was ripe, and perhaps Equatoria too.»
  26. ^ Jeal side 355: «Evil hangs over this forest as a pall over the dead... whoever enters within its circle becomes subject to Divine wrath.»
  27. ^ Jeal side 356: «the major had an intense hatred of anything in the shape of a black man»
  28. ^ Jeal side 391: «Even so, it was very painful, given Henry's background, to be obliged to sacrify a knighthood for money – however large the sum.»
  29. ^ Jeal side 429: «Though Stanley permitted Dorothy to deny him his very last chance to redeem himself in Africa after all the mud-slinging over the Rear Column, he felt bitterly angry with her. There would now be no crowning final chapter to his African career.»
  30. ^ Jeal side 437: «And life as a Member of Parliament turned out to be every bit as bad as he had expected.»
  31. ^ Jeal side 454: «The idea of being for Denzil what no man had ever been willing to be for him when he had been abandoned lay at the heart of his great love for his adopted son.»
  32. ^ Jeal side 446: «he made it very clear that truly horrifying crimes really had been committed by Belgians»
  33. ^ Hans siste ord ifølge Jeal side 463: «'How strange', he murmured, 'so that is time'.»
  34. ^ Jeal side 221: «London's Daily News was not untypical: `It is very doubtful whether in all the roll of history's adventurous travellers there is recorded one who did a greater deed.´»
  35. ^ Jeal side 221: «Although his two fiercest critics, Colonel Henry Yule, an RGS gold medallist, and the socialist writer H. M. Hyndman, praised his journey as `the greatest feat in the history of discovery´, they mounted a campaign against him, so skilful and prolonged that his reputation would be permanently damaged.»
  36. ^ Kristiansen side 11
  37. ^ Jeal side 8 om to tidligere biografer: «Both men had complained bitterly (and who could blame them?) that they had been denied access to the enormous collection of papers that the Stanley family had sold»
  38. ^ Kristiansen side 12: «Det private arkivet har siden forsvunnet i det John Bierman kaller "et akademisk svart hull"»
  39. ^ Jeal side 475: «Facts, too, can change reputations, and there are more than enough in the mighty family archive in Brussels to make sure that, one day, Henry Morton Stanley will no longer be a scapegoat for the post-colonial guilt of successive generations.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jeal, Tim: Stanley – The Impossible Life of Africa's Greatest Explorer. London: Faber and Faber Limited, 2007. ISBN 978-0-571-22103-5. Denne Stanleybiografien bygger på et større kildemateriale enn tidligere biografier, siden Tim Jeal fikk adgang til den store Stanleysamlingen i Det kongelige sentral-afrikanske museum i Brussel, og fikk lese mange brev, dagbøker og andre dokumenter som var ukjente for tidligere biografer.
  • Kristiansen, Tomm: Mørk safari – Beretningen om Henry M. Stanley. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1998. ISBN 82-02-18606-4
  • Odd Arnesen og W. W. Stabel: Reis og finn Livingstone. Oslo 1941.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Henry Morton Stanley – bilder, video eller lyd